En boligblokk truffet av en iranskprodusert drone i Kyiv 17. oktober Foto: Gleb Garanich / Reuters / NTB
En boligblokk truffet av en iranskprodusert drone i Kyiv 17. oktober Foto: Gleb Garanich / Reuters / NTB
Krigen i Ukraina:

Her er våpenet Ukraina ikke har noe forsvar mot

Grovt sett kommer trusler fra luften i seks kategorier. En av dem er svært problematisk for Ukraina.

Det er og har vært vanskelig å forstå seg på den russiske måten å føre krig på i Ukraina.

I disse dager ser de ut til å forsøke å holde stand som best de kan på bakken i de gammel- og nyokkuperte delene av Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizhiya, samtidig som de anvender missiler og droner for å angripe Ukrainas såkalte kritiske infrastruktur – i første omgang kraftforsyningen.

HISTORIKER: Ole Jørgen Maaø ved Luftkrigsskolen. Foto: Forsvaret
HISTORIKER: Ole Jørgen Maaø ved Luftkrigsskolen. Foto: Forsvaret

I Ukraina går det også utover vannforsyningen flere steder, da denne er avhengig av å pumpe vann ved hjelp av elektrisk-drevne pumper.

Slik sett kan vi muligens si at den dominerende formen for russisk krigføring nå om dagen ligner på en strategi den italienske luftmakstenkeren Giulio Douhet kunne ha formulert.

Årsaken er at måten russerne ser ut til å tenke levendegjør utgangspunktet for hans visjoner, slik de kom til uttrykk på 1920-tallet.

Derfra finner vi igjen to trekk ved den russiske missilbruken.

For det første at luftmakt – her først og fremst i form av missiler og droner – ikke trenger å forholde seg til frontlinjen(e) når den skal anvendes.

Den flyr bokstavelig talt bare over de og kan angripe en fiende dypt inne i det territorium som man tilsynelatende kontrollerer.

Omringet av utskytningsramper

Luftmakten forholder seg ikke til frontlinjer, i hvert fall ikke så lenge man har mulighet for å styre sin egen luftmakt fra sikre baser eller utskytingsramper.

Douhet var langt fra alene om denne innsikten da de første flyene tok til luften, men dette var kanskje hans og andres fremste innsikt.

Restene av en russisk rakett, som ble skutt ned i Cherniv-provinsen i Ukraina i slutten av oktober. Foto: AP
Restene av en russisk rakett, som ble skutt ned i Cherniv-provinsen i Ukraina i slutten av oktober. Foto: AP

Det er denne potensielt «frie» tilgangen til hele luftrommet som skaper utfordringer for forsvareren – spesielt når landet er så stort og folkerikt som Ukraina.

I tillegg er Ukraina så å si omringet av utskytningsramper for slike missiler, om de nå skytes fra bakken, fra fly eller fra skip – i hvert fall så lenge de også kan skytes fra belarusisk territorium.

Douhets andre hovedpoeng, som det synes som om russerne – kanskje i desperasjon – forsøker å se om det kan være hold i, er at det er sivilbefolkningen som er fiendens svake ledd.

Om sivilbefolkningen angripes, terroriseres og plages i sterk nok grad, ja da vil de svikte sine styresmakter og kreve en fredsslutning – som da naturligvis vil komme på angriperens premisser.

Restene av en iransk drone skutt ned i Ukraina i september. Foto: Ukrainian military's Strategic Communications Directorate
Restene av en iransk drone skutt ned i Ukraina i september. Foto: Ukrainian military's Strategic Communications Directorate

Det kan også tenkes at styresmaktene i landet man angriper på dette viset vil søke en gunstig fred, for å spare sin egen befolkning for ytterligere tap.

Hiroshima og Nagasaki

Dette andre poenget hos Douhet er svært omstridt; mange vil hevde at de som har forsøkt å sette en slik strategi ut i livet har mislyktes – hver gang.

Kanskje med ett unntak; de to atombombene mot Hiroshima og Nagasaki.

Det kan tenkes at russerne har andre motiver for å angripe kraftforsyningen.

Politibetjenter i Kyiv åpner ild mot en iransk Shahed-136-drone under det store angrepet mot Ukraina 17.oktober. Foto: STRINGER
Politibetjenter i Kyiv åpner ild mot en iransk Shahed-136-drone under det store angrepet mot Ukraina 17.oktober. Foto: STRINGER

Det kan være at de ønsker å ramme ukrainernes militære evne på dette viset.

Strøm er en viktig ressurs også i de fleste militære operasjoner, blant annet for evnen til å lede styrker, samt også evnen til å forsvare seg mot ytterligere luftangrep.

Slik sett kan kraftforsyning gå under en kategori av mål som ofte benevnes som «dual-use»; det har både militære og sivile konsekvenser å angripe dem.

Men måten russerne angriper kraftforsyning på i nesten hele Ukraina, og det at de gjentatte ganger også har angrepet andre sivile mål, tyder etter mitt syn på at de muligens forsøker å følge en strategi som beskrevet over.

Brannvesenet i Mykolaiv forsøker å slukke brannen i et solsikkeoljelager 17.oktober i år etter at den ble truffet av en iransk drone. Foto: STATE EMERGENCY SERVICE OF UKRAI
Brannvesenet i Mykolaiv forsøker å slukke brannen i et solsikkeoljelager 17.oktober i år etter at den ble truffet av en iransk drone. Foto: STATE EMERGENCY SERVICE OF UKRAI

Tåler langt mer

Selv tviler jeg sterkt på om den vil føre fram.

Om historien skal være noen følgesvenn, så har det vist seg at folk er utrolig tilpasningsdyktige.

Sivilbefolkningen i land som har blitt utsatt for krig og terrorhandlinger av lignende slag, har vist seg langt seigere enn hva som var forventet.

Folk tåler rett og slett langt mer enn vi later til å tro.

I tillegg er det ting som tyder på at folk som er redde for å dø, fryse eller sulte fordi noen bomber dem, ikke egentlig blir så voldsomt opptatt av storpolitikk; de synes å ha en tendens til å konsentrere seg om de mer basale ting.

De iranske dronene 'høres ut som mopeder', og kan høres på lang avstand, ifølge ukrainske rapporter. Foto: STRINGER
De iranske dronene "høres ut som mopeder", og kan høres på lang avstand, ifølge ukrainske rapporter. Foto: STRINGER

Ting som ligger lavere ned i Maslows behovshierarki, slik som mat, varme og vann. Og ikke bare til seg selv, men også til familien sin og andre nær dem.

Enn så lenge tyder vel alt på at forsvarsviljen i Ukraina i møte med russernes ulovlige angrepskrig holder stand.

Men nok om det; la oss, siden russerne nå ser ut til å satse så mye på missiler og droner, konkretisere Ukrainas forsvarsproblem.

De seks truslene

I grove trekk kan vi si at trusselen som kommer gjennom luften kan deles i seks forskjellige kategorier:

1. Ulike typer fly med våpen som kan leveres mot bakkemål

2. Angrepshelikoptre

3. Kryssermissiler

4. Droner (av ulikt slag)

5. Patruljerende ammunisjon – på engelsk «loitering munitions»

6. Taktiske ballistiske missiler

Det finnes selvsagt en mer finmasket måte å dele alt dette inn på, men for vår del holder denne seksdelingen.

En iransk selvmordsdrone på vei mot målet i Odessa i slutten av desember. Foto: STRINGER
En iransk selvmordsdrone på vei mot målet i Odessa i slutten av desember. Foto: STRINGER

Sett med luftforsvarsøyne så er det egentlig bare den siste kategorien som skiller seg kraftig fra de andre når det gjelder å forsvare seg mot angrep fra dem.

Selvmordsdrone

De fem første kategoriene er alle objekter som beveger seg i luften på likt vis som et regulært fly eller helikopter.

Et kryssermissil, eksempelvis, flyr som regel lavt, er som oftest preprogrammert til å treffe et bestemt sted og ødelegger målet ved å fly rett i det – ved selvdestruksjon.

Slik sett er et kryssermissil en såkalt selvmordsdrone, og det man kaller en selvmordsdrone et kryssermissil.

Skal en klare å forsvare seg mot noe som kommer gjennom luften, så kommer utfordringen i tre faser: 1) en må oppdage målet; 2) identifisere det; og 3) engasjere det som er identifisert som fiendtlig; det vil si å ødelegge eller sette det ut av spill på andre måter.

En ueksplodert russisk ballistisk missil på bakken i Ukraina. Bildet er tatt 9.mars i år. Foto: NATIONAL GUARD OF UKRAINE
En ueksplodert russisk ballistisk missil på bakken i Ukraina. Bildet er tatt 9.mars i år. Foto: NATIONAL GUARD OF UKRAINE

Fase 1: Det vanligste deteksjonsmiddelet er bakkebasert radar.

En utfordring med det er imidlertid at radarstråler beveger seg «rett» fram, og dermed ikke kan se bak terreng eller under horisonten.

En annen utfordring er at objektene en skal finne er små (eksempelvis små droner) eller at objektet flyr for sakte eller for fort. I tillegg kan en avsløre sin egen posisjon og dermed angripes om en benytter radar.

De angrepsmidlene som russerne så langt har benyttet blant disse fem kategoriene, flyr innenfor hastigheter som forskjellige radarer normalt sett oppdager.

Saktegående kryssermissiler av den typen russerne har kjøpt fra Iran, trolig av typen Shahed-136, kan i tillegg både høres og dermed også oppdages med det blotte øyet, noe som gjør det mulig å skyte de ned med håndholdte missilsystemer (på fagspråket MANPADS).

En ukrainsk soldater med anti-luftvåpenet Stinger i Mykolaiv i august i år. Foto: STRINGER
En ukrainsk soldater med anti-luftvåpenet Stinger i Mykolaiv i august i år. Foto: STRINGER

Fase 2: Identifisering av det man har oppdaget er en sentral utfordring i moderne luftkrig, all den tid en også selv ønsker å benytte det samme luftrommet for egne luftmaktressurser.

I tillegg må produktet av denne jobben, på fagspråket benevnt et gjenkjent luftbilde, distribueres slik at flest mulig operatører får presentert det.

Slik kan de fatte gode beslutninger om et mål skal engasjeres eller ikke.

Å produsere og ikke minst distribuere et slikt bilde er nok særdeles utfordrende også for ukrainerne, men forenkles noe ved deres egen begrensede bruk av luftmakt.

Selv om de fortsatt har noen operative kampfly, samt tyrkisk-importerte droner, så er det få rapporter som indikerer at ukrainerne skyter ned egne fly, helikoptre eller droner.

Dette skyldes trolig en kombinasjon av at de flyr lite selv (da blir alt i luften fiendtlig), og at de er flinke til å produsere og distribuere det gjenkjente luftbildet.

Fremvisning av brukte panser og antiluft-våpen i Lviv i Vest-Ukraina i august. Foto: YURIY DYACHYSHYN
Fremvisning av brukte panser og antiluft-våpen i Lviv i Vest-Ukraina i august. Foto: YURIY DYACHYSHYN

Og når det gjelder distribusjon har ukrainerne vært kreative, det skjer over det regulære internettet.

Det er heller ikke utenkelig at noen av ukrainernes støttespillere, eksempelvis USA, bidrar i disse to fasene; både med det å oppdage og identifisere lufttrusler, samt i å distribuere denne informasjonen.

Fase 3: Består i å bekjempe det som man har identifisert som fiendtlig.

Her finnes det ulike forsvarsmidler, de to hovedkategoriene er kampfly og luftvern.

Mens kampflyene er svært mobile og dermed kan benyttes veldig fleksibelt (men med økt fare for å skyte ned egne), så har bakkebasert luftvern langt lavere mobilitet (og dermed dekningsområde), men høyere ildkraft og kan ha langt høyere beredskap over tid enn det kampfly kan.

Den tyske kansleren Olof Scholz besøkte treningsprogrammet i Tyskland for ukrainske soldater som får opplæring på Gepard anti-luftskyts. Foto: Marcus Brandt
Den tyske kansleren Olof Scholz besøkte treningsprogrammet i Tyskland for ukrainske soldater som får opplæring på Gepard anti-luftskyts. Foto: Marcus Brandt

Hovedutfordringen for ukrainerne er imidlertid at russerne i prinsippet har tilgang på hele luftrommet til Ukraina for å angripe ulike mål.

I tillegg til at Ukraina er et meget stort land, som kompliserer alle de tre fasene, så er de som nevnt også omringet av mulige utskytningssteder for russiske missiler og droner.

De kan skytes fra både skip i Svartehavet, fra Krim, fra de okkuperte delene øst i Ukraina, fra Russland, fra Belarus og fra fly i luften som ikke trenger å trenge seg inn i ukrainsk luftrom.

Stort land, kort rekkevidde

Selv om ukrainerne over tid er tilført en rekke luftvernsystemer fra ulike NATO-land, har de fleste av disse det til felles at de har nokså kort rekkevidde, i hvert fall om en holder rekkevidden opp mot størrelsen på landet.

Dette gjelder for systemer med middels rekkevidde som det norsk-amerikanske NASAMS og det tyske IRIS-T SLM, eller systemer med kortere rekkevidde; som det norsk-leverte MISTRAL, det britiske STARSTREAK og det tyske GEPARD-systemet.

NASAMS-systemet på Festningsplassen i Oslo i 2016. Ukraina har fått flere slike system som er utviklet i samarbeid med Kongsberggruppen og amerikanske Raytheon. Foto: Cornelius Poppe
NASAMS-systemet på Festningsplassen i Oslo i 2016. Ukraina har fått flere slike system som er utviklet i samarbeid med Kongsberggruppen og amerikanske Raytheon. Foto: Cornelius Poppe

Dette er systemer som kan beskytte mot disse fem kategoriene av trusler, men det må svært store mengder til om Ukraina skal beskytte de fleste av sine større byer – eksempelvis.

I Ukraina er det flere enn 40 byer med over 100 000 innbyggere, og selv om vi ikke eksempelvis kjenner mengden NASAMS som inngår i de to enhetene ukrainerne nå har fått donert fra USA, så kan vi anta at ett robust oppsatt NASAMS-system kan beskytte èn by.

Alle monner drar

Av systemer med lengre rekkevidde, som dermed kan dekke flere byer på en gang, disponerer Ukraina, etter det vi kjenner til, fortsatt kun det russisk-produserte systemet S-300.

De hadde noen få enheter av dette systemet tilbake i februar, og de har også fått noen flere fra Slovakia og Bulgaria.

Men de har trolig ikke nok av disse til å beskytte veldig store deler av landet samtidig.

Om Ukraina skal forsterke sitt forsvar mot disse fem kategoriene av trusler, må de derfor tilføres enda mer luftvern av den typen de allerede har, samt gjerne også systemer med enda lengre rekkevidde enn de Vesten hittil har donert.

Et russisk krigsskip avfyrer en krysserrakett i Svartehavet 31. oktober. Bildet er gitt til internasjonal presse av det russiske forsvarsdepartementet. Foto: AP
Et russisk krigsskip avfyrer en krysserrakett i Svartehavet 31. oktober. Bildet er gitt til internasjonal presse av det russiske forsvarsdepartementet. Foto: AP

Jeg er uansett nokså sikker på at ukrainerne er fornøyde med alt de kan få – her gjelder uttrykket alle monner drar.

I tillegg rapporterer ukrainerne nærmest daglig om nedskytinger, noe som betyr at de også må tilføres ekstra ammunisjon til alle systemene de opererer.

Svært vanskelige å beskytte seg mot

Den siste kategorien trussel – de taktiske ballistiske missilene (TBM) – skiller seg vesentlig fra de fem andre kategoriene.

Årsaken er at disse TBMene flyr i en bane opp mot eller ut i verdensrommet, før de returnerer ned mot jorden i en svært bratt angrepsvinkel og som regel også i svært høy hastighet.

Dette gjør sitt til at de er svært vanskelige å beskytte seg mot.

Også disse må bekjempes gjennom de samme tre fasene.

Om en skulle ha tilgang på deteksjonsmidler for å oppdage utskytinger med slike systemer, som oftest satellittbaserte deteksjonssystemer, så finnes det også midler for etter hvert i grovt beregne hvor de kommer til å treffe.

En arbeider inspiserer skadene etter et russisk missilangrep på et kraftverk på ukjent sted i Ukraina i slutten av oktober. Foto: SERGEI SUPINSKY
En arbeider inspiserer skadene etter et russisk missilangrep på et kraftverk på ukjent sted i Ukraina i slutten av oktober. Foto: SERGEI SUPINSKY

Har en slike systemer, så er det ikke spesielt problematisk å identifisere dette som fiendtlig.

12.000 kilometer i timen

Hovedproblemet med forsvar mot slike systemer er imidlertid å finne i fase tre - å skyte dem ned.

Forsvarssystemene må som regel rekke å detektere missilet med egne sensorer, og så skyte ned det innkommende missilet.

Disse ballistiske angrepsmissilene flyr i slike hastigheter – et sted mellom 5000 og 12.000 kilometer i timen – at ens eget missil som skal bekjempe det innkommende missilet enten må befinne seg svært nær det objektet som angripes, eller ha svært høy hastighet selv.

Det igjen betyr at man enten må ha svært mange slike systemer for å beskytte flere byer – eksempelvis – eller at man må ha svært avanserte systemer med store missiler som flyr hurtig.

Den russiske bruken av TBM bestod i den første tiden etter angrepet i februar hovedsakelig av systemet ISKANDER, som har opptil 500 kilometers rekkevidde.

Det er også rapportert om bruk av det nyutviklede og flyleverte ballistiske KINZHAL-missilet.

En russisk MIG-31 med den ballistiske missilen Kinzhal på dette arkivbildet fra 2018. Foto: AP
En russisk MIG-31 med den ballistiske missilen Kinzhal på dette arkivbildet fra 2018. Foto: AP

Kan nå hele Ukraina

Det kan imidlertid synes som om russerne har skutt så mange at de nærmest er tomme for egne TBM, og at de derfor også på dette feltet har kjøpt systemer fra Iran. Disse er muligens av typen FATEH (110 og 313) eller SHAHAB (1 eller 2).

De eldste typene har rekkevidde mellom 200 og 300 kilometer, mens de oppgraderte har omkring 500 kilometers rekkevidde.

Disse systemene skytes hovedsakelig fra mobile bakkebaserte utskytningsramper, så om russerne får tilgang til å skyte slike missiler også fra Belarus, kan de nå ethvert punkt i Ukraina.

Mot disse er ukrainerne nesten forsvarsløse.

Et arkivbilde tatt i 2010 viser det iranske ballistiske missilet Fateh 110. Flere vestlige etterretningsorganisasjoner mener Iran har solgt disse systemene til Russland. Foto: VAHID REZA ALAEI
Et arkivbilde tatt i 2010 viser det iranske ballistiske missilet Fateh 110. Flere vestlige etterretningsorganisasjoner mener Iran har solgt disse systemene til Russland. Foto: VAHID REZA ALAEI

Enn så lenge er det bare det allerede nevnte S-300 systemet – som i tillegg er nokså aldrende – som har en teoretisk evne mot disse ballistiske missilene, men jeg tviler på om dette er mer enn i teorien. I tillegg må vi kunne anta, så mange måneder ut i krigen, at ukrainerne ikke har særlig mye igjen av dette systemet.

Det er heller ikke slik at vestlige land har veldig mange forskjellige systemer til forsvar mot TBMs – eller store mengder av dem.

Det mest kjente er det amerikanske PATRIOT-systemet, et annet er det store tunge amerikanske THAAD-systemet, eller det franske SAMP-T.

Det har imidlertid ikke, som jeg har registrert, kommet noen signaler på at noen land ser for seg å donere systemer av denne typen til Ukraina.

Et japansk Patriot-system utenfor forsvarsdepartementet i Tokyo 22. oktober. Flere land har kjøpt det amerikanske systemet, men så langt har det ikke vært aktuelt for Ukraina. Foto: KAZUHIRO NOGI
Et japansk Patriot-system utenfor forsvarsdepartementet i Tokyo 22. oktober. Flere land har kjøpt det amerikanske systemet, men så langt har det ikke vært aktuelt for Ukraina. Foto: KAZUHIRO NOGI

Det betyr at ukrainerne – trolig – forblir forsvarsløse mot TBM også fremover.

Passive virkemidler

Det er, etter denne gjennomgangen av hvordan man aktivt kan forsvare seg mot bruk av droner og missiler, på sin plass å påpeke at det også finnes passive virkemidler som kan bidra her.

Dette dreier seg eksempelvis om å hindre at mål kan sees gjennom skjul og kamuflasje, eller at de kan ødelegges gjennom fortifikasjon eller spredning.

En ambulansearbeider går forbi et brennende bilvrak etter et russisk luftangrep i Kyiv i begynnelsen av oktober. Foto: Roman Hrytsyna
En ambulansearbeider går forbi et brennende bilvrak etter et russisk luftangrep i Kyiv i begynnelsen av oktober. Foto: Roman Hrytsyna

I tillegg er et sivilt vern i form av eksempelvis brannberedskap sentralt for å redusere skadene av bombing.

Imidlertid er det vanskeligere med slike passive virkemidler når det gjelder de målene som russerne går etter nå – eksempelvis kraftforsyning.

Denne lar seg vanskelig skjule eller forsterke.

Det gjenstår naturligvis å se hvilken effekt den russiske strategien med missil- og droneangrep får.

Men jeg tviler sterkt på at Douhets visjoner om sivilbefolkningen som det svake ledd blir oppfylt i Ukraina, selv om de sivile der utsettes for angrep over lengre tid.

En kvinne gråter for sin døde nabo etter et russisk missilangrep mot Mykolaiv 1.november. Foto: VALENTYN OGIRENKO
En kvinne gråter for sin døde nabo etter et russisk missilangrep mot Mykolaiv 1.november. Foto: VALENTYN OGIRENKO

Til det virker kampviljen i Ukraina å være svært stor.

Imidlertid er det liten tvil om at ukrainerne har en formidabel luftforsvarsutfordring – hovedsakelig som følge av landets størrelse og russernes store bruk av missiler og droner.

Det hersker liten tvil om at ukrainerne derfor takker ja til tilførsel av alle typer av luftvern.

Helt til slutt er det på sin plass å minne om at vi i Norge dessverre kun har luftvern til begrenset forsvar av noen få utvalgte baser og kapasiteter.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no