Her er tre grunner til at så få vil bli lærere

Alltid når vi snakker om norsk skole, så pyntes det på faktaene med vage, politiske formuleringer.

Men 21,9% nedgang i søkertallene til lærerutdanningene er et så vanvittig tall, at selv politikerne våre vil måtte streve med å si «vi satser på norsk skole», eller «vi bygger laget rundt barnet» i samme åndedrag som «men vi ser at stadig færre vil jobbe i den».

Vi kan heller ikke gjemme oss bak at dette er en liten dupp i ellers stabile søkertall, for det er nemlig fjerde året på rad at pila peker samme retning.

Det viser seg at unge studiesøkere rett og slett er for smarte til å la seg lokke av freshe lønnstillegg og økonomiske goder.

Jeg mistenker at de også har gjennomskuet den politiske dobbeltmoralen knyttet til skole, samtidig som de lytter til en stadig mer unison og tydelig stemme fra lærerne selv.

Man kan selge hva som helst, har jeg hørt.

Det er derfor underlig at det yrket som karakteriseres av trygghet, mulighet og mening ikke «selger» bedre.

Det skulle være en smal sak å få læreryrket salgbart, tenker jeg.

Men selv om jeg er lærer og ikke utdannet innen markedsføring, så kan min neste antagelse være av den enkle sorten; Jeg tror det er slik at om du skal selge noe, da bør du kjenne produktet ditt godt, du må vite hvem som er målgruppa, og du må vite hvordan du skal nå dem.

Dette er de tre mest opplagte grunnene til at lærerutdanningen er upopulær, etter min mening.

Politisk motvind

Den første og mest åpenbare grunnen til at læreryrket ikke «selger» bedre, er nok at ingen vet hva en lærer er, selv ikke en lærer.

Vi vet ikke hvor en forelder slutter og en lærer begynner, vi vet ikke om læreren er en sosialarbeider i forkledning, eller om det er sosialarbeideren som er den egentlige læreren.

For det er splittelse om prioriteringene i norsk skole, og prioriteringene skifter etter politisk motvind.

Den ene dagen skal vi bli best i verden på kompetanse i befolkningen, vi skal teste det som testes kan - men neste dag får pipa en annen lyd, da må vi for guds skyld unngå å presse elevene på noen som helst måte, selv ikke til å vise ordinær oppførsel.

Hva skal en lærer kunne?

Hva skal en lærer gjøre, og ikke gjøre?

Hvor er den faktiske stillingsinstruksen til læreren, eller har noen tøyd, bretta og flytta så mye rundt lærerne, at vi har til slutt har glemt hva de er og hvordan de fungerer?

Jeg mener at det viktigste grepet vi kan gjøre for å markedsføre læreryrket, er å rydde opp i rollene.

La oss si det slik; når «laget rundt barnet» stiller opp på treningskamp, så er det kø bak sidelinja av trenere, foreldre og bedrevitere som kan noe om hvordan ting skal gjøres.

Det ropes og skrikes i alle retninger – mens lærerne fortvilet forsøker å følge instruks, holde øya på ballen, mens de spiller ving, spiss, back og er målmann samtidig.

Og ingen vil utdanne seg til profesjonell taper.

Kall meg idealist; men jeg tror faktisk at søkertallene vil snu til det positive, så snart man begynner å jobbe strukturert med å få lærernes arbeidshverdag og arbeidsmengde til å stemme overens med arbeidsmiljøloven – på ordentlig.

Lateste og minste flinke?

Så over til neste problem: Vi vet ikke hvem målgruppa er.

Hvem er det vi forsøker å nå?

Hva kjennetegner de personene vi ønsker som lærere?

Det bildet er høyst kritikkverdig, vil jeg si.

Samfunnet maler et bilde av lærerstudenten som lat og ikke særlig kvikk.

Vi har prøvd oss frem med ulike kompetansekrav som ikke er spesielt høye, og innleder dermed en offentlig debatt om hvor dårlig man skal få lov til å være for å bli lærer, ikke om hvor god man må være.

Er lærere de mest ambisiøse av studiesøkerne, som jakter topplederstillinger?

Nei, de er nok ikke det.

Er lærere de lateste og minst flinke på skolen?

Nei, det er svært langt fra sannheten.

Jeg tenker dette om målgruppa: potensielle søkere til lærerstudiet er utadvendte personligheter, som er kunnskapstørste av natur.

De ønsker å bli godt likt av andre, gjennom å jobbe med mennesker.

Mange av dem setter verdiene i yrket høyere enn lønna, og de er villige til å jobbe kveld, natt og helg for å få andre mennesker til å vokse.

Potensielle lærerstudenter bryr seg altså om hvordan de blir oppfattet.

Dette er også grunnen til at fremtidige lærere ikke søker lærerutdanning i 2023.

Et ungt menneske med personlige egenskaper som peker mot å være en kvalifisert søker - vil helt naturlig unngå å velge et yrke med lav samfunnsmessig status, lave forventninger, nedsettende karakteristikker, en lang, tørr og akademisk utdannelse med en lønn som ikke matcher årene man ofrer.

Problemet forsterkes selvsagt når lærerne aldri blir lyttet til, men likevel pålegges sitt eget markedsføringsansvar.

Forresten; til deg som har søkt lærerutdanning i år. Du er definisjonen av et råskinn.

Et ungt menneske som er oppegående nok til å søke en femårig utdannelse, har garantert fått med seg det siste årets diskusjoner om lønn, innhold i skolen og lærerens rolle.

Det at unge mennesker til tross for alt dette har søkt, det er ikke et mirakel. Det er heller et sterkt vitne om søkernes verdier.

Jeg gleder meg til å møte disse lærerstudentene i praksis om noen år, for det er akkurat slike unge mennesker vi vil ha.

Så skal vi andre kjempe for at skolen er et bedre sted å være ansatt i, når dere er ferdig utdannet. Jeg lover.

Internasjonal trend

Det siste problemet handler jo om hvordan vi skal «nå frem» til potensielle søkere med budskapet om dette gullkantede læreryrket.

Jeg tror de to første problemene gjør det totalt umulig å reklamere rett uansett, men et tips til neste år: Kanskje noen skal lage en reklame? Har ikke sett noen reklamer for læreryrket i år, jeg.

Mulig de ligger på TikTok.

Men det kan være nyttig å vite at man også må reklamere om læreryrket til de potensielle søkernes foreldre, venner og bekjente.

En potensiell lærer trenger nemlig å bli overbevist gjennom å høre dette fra sine nære og kjære: «du kan virkelig nå langt, du. Det er jeg sikker på. Kanskje til og med du kan bli lærer. Det er det ikke alle som klarer» eller «Hadde jeg vært ung i dag, så hadde jeg nok heller blitt lærer».

Ola Borten-Moe og de andre politikerne jeg har hørt kommentere saken, nevner at de lave søkertallene er en del av en internasjonal trend.

Men de kan ikke si noe om konsekvenser av lave søkertall til lærerutdanninga.

Konsekvensene ligger uansett så langt frem at det vil være noen andre sin skyld når vi en dag kommer dit.

Men la oss være litt internasjonale et øyeblikk.

La oss se til Söta Bror og hva som skjedde der høsten 2022.

Da mistet 200 elever sitt skoletilbud i Kiruna og Vittangi, Nord i Sverige.

Grunnen? Det var ingen som ville jobbe som lærer disse stedene.

Og bare for å ha det sagt; Kiruna er ikke et lite fiskevær med 10 fastboende som deler på det siste gatelyset som funker.

Det en by med 22.906 innbyggere. «Det skjer ikke i Norge», tenker du kanskje. Jeg ser ingen mulighet for å unngå samme situasjon i Norge.

Dersom det er slik at vi har for få lærere, utdanner for få lærere, og elevtallet går ned – da kan vi vel bare legge ned flere skoler, tenker du kanskje?

Tja, det er mulig det finnes noen overflødige hjørnesteiner rundt om i distriktene som fortsatt kan legges ned.

Du skjønner, det å legge ned skoler i et distrikt, er det ofte det samme som å legge ned hele distriktet.

Dessuten er dette kortet allerede spilt, rundt omkring i kommune-Norge.

Tall fra SSB viser at vi la ned 752 skoler i Norge fra 2010 til 2020, og at antallet skoler med mer enn 500 elever har økt med 56 % i samme tidsrom.

Jeg håper de som lager innkalling og dagsorden til landets kommunestyremøter ikke får kaffen i vrangstrupen når lignende saker skal diskuteres: hvor lenge er det egentlig «innafor» å la en 6-åring sitte på buss hver dag? 1 time? 2 timer?

Må det være toalett på bussene, og har vi råd til sånn luksus?

Hvor billig er et godt nok opplæringstilbud?

Det er allerede for få mennesker i klasserommene i dag, og det vil bli færre.

Alle skjønner at vi ikke lengre er et land som kan garantere at alle barn lærer seg lesing, regning og skriving.

Vi er ikke, og kommer ikke til å være nok lærere til å snu trenden med barn og unges psykiske uhelse.

Vi kommer ikke til å være nok voksne på skolen til å oppdage mobbing eller utenforskap, eller til å gjøre noe med det.

Uten nok lærere klarer vi ikke å hjelpe alle barna som ble sittende hjemme i dag, isolert på rommet sitt, med ufrivillig skolefravær.

Vi vil aldri komme i posisjon for å drive reell utjevning mellom barn fra ulike hjem med ulike ressurser.

Vi, som samfunn, vil ikke klare å gjøre det som trengs for at barna våre, uansett hvor de kommer fra, får like muligheter. Punktum.

Men fortvil ikke; det er et helt år til neste gang de unge lovende skal søke på sine utdanninger. På den tiden kan vi få gjort mye umulig!

Før vi takler de andre store problemene, så la oss begynne med litt lett oppvarming: Få til et rettferdig lønnsoppgjør.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no