Her er det penger å spare, Kjerkol

Behandlingen som gjøres tilgjengelig for de fleste som sliter med spiseforstyrrelser i Norge, er langt på vei en skandale.

FÅR KLAR BESKJED: Tonje Sund er mor til et barn med anoreksi. Hun gir helseminister Ingvild Kjerkol klar beskjed om hva hun synes om behandlingen mennesker med spiseforstyrrelser får, Foto: Simen Askjer / TV 2
FÅR KLAR BESKJED: Tonje Sund er mor til et barn med anoreksi. Hun gir helseminister Ingvild Kjerkol klar beskjed om hva hun synes om behandlingen mennesker med spiseforstyrrelser får, Foto: Simen Askjer / TV 2

Bjerve Sunds barn har godkjent at TV 2 publiserer dette innlegget.

Renten stiger, inflasjonen spøker, det er krig i verden og Helse-Norge roper etter mer tilskudd for at budsjettene skal gå rundt. Derfor vil vi komme med et forslag som kan spare noen kroner, kjære Kjerkol.

Etter år med førstehåndserfaring med behandlingsapparatet rundt spiseforstyrrelser, en sykdom som koster samfunnet milliarder årlig, kan vi med trygghet si følgende: Med relativt enkle grep, kan dette gjøres veldig mye bedre. Og pengene det sparer, kan frigjøres til helt andre ting.

Vi skriver dette etter å ha vært på foreldredag på Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad, for å forberede at barna kommer hjem til en etterlengtet juleferie. En klinikk som for mange har vært redningsbøyen i et frådende hav som truer med å ta fra deg det kjæreste du har. For anoreksi er den psykiatriske diagnosen med høyest dødelighet. Organisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelsers tall viser at tusenvis av barn og unge rammes av spiseforstyrrelser, med en prislapp for samfunnet på 26 milliarder årlig.

REAGERER PÅ BEHANDLING: Tonje Sund mener pasienter med spiseforstyrrelser ikke får den behandlingen de har krav på. Foto: Martin Leigland / TV 2
REAGERER PÅ BEHANDLING: Tonje Sund mener pasienter med spiseforstyrrelser ikke får den behandlingen de har krav på. Foto: Martin Leigland / TV 2

En svimlende kostnad til tross, rundt halvparten av de som rammes av sykdommen blir aldri friske med dagens behandling, ifølge tilgjengelige estimater. Det kunne vi tilgitt, om det var slik at man gjorde sitt aller beste, stilte det ypperste av kompetanse til rådighet – og likevel tapte. Slik man gjør, dersom noen får kreft.

Men det er jo ikke slik.

Behandlingen som gjøres tilgjengelig for de fleste i Norge, når denne nådeløse sykdommen rammer, er i stedet langt på vei en skandale. Det pågår spennende forskning rundt årsaker, og dermed forbedret behandling, av blant annet anoreksi. Men enn så lenge er det såkalt familiebasert terapi som benyttes, der foreldre skal læres opp til å være navet i behandlingen.

Men vi har til gode å treffe foreldre som faktisk får opplæring. Man får en time i uken på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Resten av døgnet står man alene i møtet med den dødeligste psykiatriske diagnosen man kan få tildelt.

Nei, disse barna får ikke den nødvendige helsehjelpen de etter norsk lov har krav på.

Men her kommer også lyspunktet, for det finnes alternativer. Ingen «quick fix», men uendelig mye bedre og mer effektivt enn en time i uken på BUP.

Som familie så vi det første gangen ved en privat klinikk i London. Metodene deres, som likner på Capios tilnærming, ga sakte, men sikkert, fremgang. Etter at denne klinikken dessverre stengte, og etter en lang og smertefull prosess, fikk vi heldigvis plass på Capio. Den dagen var årets egentlige julaften for oss.

For på få uker hadde Capio oppnådd mer enn standardbehandlingen i Norge hadde fått til på to år. Og vi fikk nok en bekreftelse på det vi lærte fra London: Det finnes alternativer.

Tenk hva det ville betydd i kostnader spart, om flere kunne fått liknende, mer effektive tilbud mye før? Det ligger jo nærmest penger på gaten, Kjerkol!

Bedre opplæring og støtte av foreldre og pårørende, fokus på psykologhjelp tidlig i behandlingen og bedre samspill mellom de behandlende enheter i helsevesenet er bare tre av de konkrete punktene som vi i en frivillig pårørendegruppe har identifisert som relativt enkle grep å starte med. Og så kan det tenkes at felles møter med den foreløpige gullstandarden, Capio-klinikken, kan bidra til en kunnskapsoverføring som vil komme pasientene til gode.

Under juletreet vårt i år, ligger en etterlengtet tro på at dette kan gå bra. Til deg ønsker vi å gi et løfte om de pengene Helse-Norge kan spare, om flere får en behandling som faktisk fungerer.

Vi ønsker å være en del av løsningen, og vi håper noen av folkene dine slår på tråden på nyåret. Slik at våre erfaringer kan bidra til at flere får hjelp – og at pengene som i dag brukes til å holde pasienter fast i et skakkjørt system, kan frigjøres til andre gode formål.

Med et ektefølt ønske om en god jul til deg og dine.

Helse- og omsorgsdepartementet har fått tilbud om å svare på dette innlegget.