Hele livet mitt, og jeg, er mislykket
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle være glad for smertene.
Jeg er så sint, så utrolig frustrert - på det såkalte norske velferdssystemet!
Vi lever liksom i et av verdens rikeste land - allikevel får jeg ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg er 46 år, og har endometriose.
Fra jeg fikk min første menstruasjon som 12-åring, hadde jeg store smerter og blødninger.
Jeg var hos forskjellige leger, og fikk beskjed om at dette måtte jeg tåle.
«Sånn er det å være kvinne.»
Jeg fikk også beskjed om at jeg skulle være glad for smertene, for når tiden kom til at jeg ville ha barn, kom jeg til å føde så lett som bare det, fordi jeg var vant til smerter.
HALLO! Hva er det for noe å si til en tenåring??
Jeg fikk diagnosen i 2002 etter min første operasjon.
Deretter fulgte det en ny i 2003, og i 2004 hadde jeg min siste operasjon hvor høyre eggstokk og begge egglederne ble fjernet.
Jeg har ikke jobbet siden 2002, og er nå uføretrygdet på grunn av endometriose.
Hadde jeg blitt tatt seriøst da jeg var yngre, ville livet mitt ha vært helt annerledes i dag.
Den følelsen av å aldri strekke til, eller orke å gjøre de samme tingene som alle andre gjør, det er en følelse jeg ikke unner noen å kjenne på.
Det kan også føles bittert at hadde noen tatt meg på alvor, så kunne utfallet vært noe annet.
At mitt liv har blitt ødelagt av endometriose, er det ingen tvil om.
Til dags dato sliter jeg daglig med smerter, og får dessverre høre innimellom at dette er i hodet mitt.
Til slutt blir det til at man gir opp - det tar like mye på å skulle måtte kjempe om å bli hørt.
Da lider jeg heller i stillhet alene. Jeg er satt kunstig i overgangsalderen, noe jeg har vært siden 2004, med unntak av perioder hvor jeg har gjennomgått prøverørsforsøk.
Vi er i 2023, og fremdeles sliter jeg med å bli hørt.
Siden sommeren 2021 har stort sett all min tid blitt tilbrakt i senga.
Det er det eneste stedet jeg kan ligge over tid, uten å få mer smerter. Jeg har kroniske bekkensmerter, og har så store smerter at jeg går med krykker.
Jeg tør ikke å gå ut alene, i frykt for at jeg skal få så vondt at jeg ikke klarer å komme meg hjem igjen.
Dette har óg medført at jeg har gått kraftig opp i vekt.
Jeg klarer ikke å lage mat og ender opp med å bestille usunn mat, fordi det er den billigste. Medisinene og at man blir tvunget til å ligge døgnet rundt, hjelper heller ikke. Man er fanget i en ond sirkel.
Jeg óg skjønner at jo tyngre jeg er, jo mer smerter får jeg.
Men hva skal jeg gjøre når jeg får avslag på smerteklinikk og rehabiliteringssenter?
I april i fjor kom det siste avslaget fra smerteklinikk.
Jeg trenger daglig oppfølging for å komme meg på beina igjen.
Min kjernemuskulatur er død, etter over ett år mer eller mindre sengeliggende.
Jeg bor alene, og kan gå tre uker uten å se folk.
I samarbeid med sykehuset skulle jeg prøve å slutte med procren, sprøyta som setter meg kunstig i overgangsalderen.
Håpet var at jeg skulle komme i naturlig overgangsalder.
Jeg lå med store smerter i nesten tre måneder. Jeg prøvde tidlig å kontakte sykehuset, hvor jeg en gang fikk snakke med legen, for så å bli enige om at jeg måtte begynne på procren igjen.
Da smertene tok overhånd igjen, prøvde jeg nok en gang å ringe dem. De kunne ikke hjelpe meg med noe, og var uhøflige og avvisende.
Avtalen vi hadde var at jeg skulle få hjelp om jeg fikk smerter. Jeg har ikke ord for hvor skuffa jeg da ble.
Etter 34 år med å ikke ha blitt trodd, nei da orker jeg ikke mer.
Til tross for at jeg fikk diagnosen i 2002, har jeg opplevd flere ganger å bli mistrodd angående smertene jeg har. «Du som blir behandlet med procren-sprøyte kan ikke ha smerter nå,» er blant annet noe jeg har fått beskjed om fra diverse leger.
Legene har da prøvd å plassere smertene mine som noe psykisk istedenfor endometriose.
Jeg har nå begynt på en sprøyte for å gå ned i vekt. Jeg har forklart at jeg er sengeliggende, og kan ikke skjønne at jeg da skal klare å gå ned i vekt.
Men de mener det - så jeg prøver selvfølgelig med godt mot!
I mitt hode måtte det ha vært bedre å få meg inn på et rehabiliteringssenter, slik at jeg kunne fått hjelp til opptrening, smerter og kosthold.
Det virker som at alle legene tror at smertene mine kommer av overvekt - når realiteten er at jeg hadde like vondt før jeg ble så stor jeg er nå!
Men igjen må jeg si, jeg ser sammenhengen med null aktivitet, mye medisiner, gå opp i vekt = enda større problemer og smerter.
Men HVA skal jeg gjøre når jeg gang på gang ber om hjelp - men får nei hele veien??
Jeg har ikke noe liv lenger.
Sorgen over å ikke kunne få barn er fremdeles stor!
Hele livet mitt og jeg er mislykket. Jeg klarer ikke å vaske klær engang lenger, det må gode venner gjøre.
Jeg er 46 år, IKKE 86 år liksom.
Jeg er så lei og vet snart ikke hvor lenge jeg holder ut.
Ta dette til ettertanke, dumme politikere.
Det skjærer meg i hjertet når jeg leser om unge jenter som har det sånn jeg hadde det for over 20 år siden. Vi står bom stille!!
Er det mulig?
Hadde det vært et nasjonalt behandlings- og kompetansesenter for endometriose, kunne kanskje ting vært annerledes!!
Hadde jeg blitt hørt av alle de legene jeg var innom i tenårene angående sterke menssmerter, hadde muligens min situasjon vært annerledes i dag!
Hadde jeg fått diagnosen tidligere enn som 25-åring, ville jeg ikke ha vært så ødelagt når de først fikk operert meg!
Hadde jeg fått diagnosen tidligere, ville jeg kanskje ha sluppet å gå gjennom seks prøverørsforsøk, som ikke resulterte i barn, men derimot enda mer smerter!
Hadde jeg fått diagnosen tidligere, ville jeg kanskje ikke ha vært uføretrygdet i dag!
Hadde Norge hatt et behandlings- og kompetansesenter for endometriose, kunne jeg kanskje ha fått riktig og tverrfaglig hjelp på et sted.
Ikke til stadighet FREMDELES blitt mistrodd av leger som ikke forstår seg på endometriose!
Det er på tide at Norge setter kvinnesykdommer høyt opp på lista over prioriteringer!!
Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no