«Har det klikka for deg?»
Jeg ble sjokkert over min reaksjon. Enda mer sjokkert ble jeg av andre sin reaksjon.
I syv dager skulle jeg leve uten tidstyven. Sosiale medier, spill og internettsurfing ble fjernet fra mobilen.
Etter to dager ringte bestekompisen min. En ubesvart Messenger var årsaken:
– Er telefonen din ødelagt, eller har det klikka for deg?
Aldri før har jeg fått så mye medlidenhet og bekymra øyne. Stakkars 28-åringen var jo uten sosiale medier i én uke.
Men jeg skal være ærlig. Jeg satte pris på medlidenheten. De første dagene var preget av uvitenhet og en tomhet.
I tillegg oppdaget jeg en slags ikkegjørenoe-frykt.
Bare noen minutter med svart skjerm, så kom første reaksjon
Nysgjerrig? Prøv å stå i en heis uten å ta opp telefonen.
Hva gjør vi når vi tar bussen? Hva gjør vi når vi venter på at noe skal skje? Til og med når vi prater med folk så kommer telefonen i ren refleks.
Hele uka har jeg kjeda meg. Hjernen min var ikke innstilt på å tenke selv.
Men jeg fant en slags løsning.
Da var det samboeren sin tur for å høre om det hadde klikka for meg.
Men etter tre dager skjedde det noe helt spesielt.
Møte med gammel kompis
Jeg møtte en fyr jeg kjenner utrolig godt. Jeg husker ikke helt når, men noe i samfunnet rev oss fra hverandre.
Jøss, det er den 10 år gamle Torgeir. Han som ringte vennene sine og spurte om man skulle finne på noe. Jeg likte den fyren.
Sammenlignet med en rask snap er en telefonsamtale utrolig mye hyggeligere.
Etter mange telefonsamtaler satt vi plutselig hele gjengen og spilte brettspill midt i uka.
Dagen etter var jeg gladere enn hva samtlige reels-videoer har gjort meg til sammen. Det gikk opp for meg at jeg ikke har gått glipp av noe. Det sosiale livet var der, og faktisk enda bedre.
Konsentrasjonen ble også langt bedre, både på jobb og i det sosiale. Jeg snakket med folk uten å ta opp telefonen for å sjekke. Nyheter gjorde større inntrykk.
Tom skjermstimuli var byttet ut med ekte stimuli. Hverdagen ble genuint bedre.
Pinlig stille
Etter å ha tenkt tilbake på uka burde jeg kanskje la være. Likevel skal jeg logge på igjen.
Jeg er kanskje ikke helt friskmeldt fra avhengigheten, men en liten seier er å spore.
Der jeg for en uke siden sutret etter noen timer, sitter jeg nå med null behov for å sjekke.
Jeg mistenkte et antiklimaks. Det som er verdt å få med seg, det har jeg fått via vanlig prat.
Jeg fikk pinlig rett. Instagrammen er den nøyaktig den samme, ikke noe spesielt nytt på Snapchat og samtalene på Messenger er uendra.
Takk for kampen
Jeg startet prosjektet med å snakke med psykolog John Petter Fagerhaug.
De første dagene var preget med abstinenser. Han vedda 100 kroner på at jeg ikke klarte én uke.
Syv dager etter veddemålet fikk jeg et etterlengtet varsel på telefonen:
Han gratulerte med meg med seier. Men hvem vant jeg mot?
Var det psykologen, eller var det mot avhengigheten fra store selskaper?
Jeg velger å tro det siste. Det lille prosjektet mitt viser egentlig en ting: Vi kan ta kontroll over vår egen tid, det koster bare litt abstinenser.
Derfor må du bare lese denne saken nå
Jeg brukte 36 timer på mobilen i løpet av en uke. Det kommer ikke til å skje igjen. Et lite grep for å beholde den sosiale konsentrasjonen er at jeg lar varslene mine være avskrudd.
Medlidenheten og reaksjonene fra folk tror jeg er nok bevis nok til å felle en skjermknusende dom:
Vi er alle avhengige.