Håndballforbundet på tynn is

Håndballpresident Kåre Geir Lio var administrerende direktør i stiftelsen Nordnorsk Lederutvikling (NNL) frem til 2017. Da kjøpte håndballforbundet ham fri, slik at Lio kunne være håndballpresident på fulltid. Likevel fortsatte Lio å ta oppdrag for NNL. Samtidig har håndballforbundet ved flere anledninger kjøpt tjenester fra stiftelsen.

Det er et sammensurium av rolleblanding og potensielle habilitetsproblemer som ikke hører hjemme i idretten. Håndballforbundet har satt seg selv i en vanskelig situasjon, helt unødvendig.

Håndballforbundet forvalter fellesskapets penger. Som særforbund mottar de både offentlig støtte og penger fra sine egne medlemmer. Håndballforbundet har også en egen lisensordning som innebærer forholdsvis store pengeoverføringer fra aktive medlemmer til håndballforbundet sentralt.

Alle som deltar i organisert håndball må betale lisens fra det året de fyller 13. Lisensen skal i tillegg til å dekke forsikring være “fellesskapets bidrag til utvikling av norsk håndball”. I praksis betyr det at alle som spiller håndball er med på å sponse håndballforbundet sentralt.

En slik særordning der mye av medlemmenes lisenspenger går direkte til håndballforbundet sentralt, stiller selvsagt ekstremt høye krav til åpenhet, redelighet og nøkternhet i pengebruken fra forbundets side. Uansett hvor store summer det er snakk om, må håndballedelsen være pinlig nøyaktige på at alt foregår etter boka.

Håndballforbundet kjøpte tjenester fra presidentens «egen» stiftelse

Derfor er det helt utrolig at ingen i håndballedelsen har stoppet opp og stilt spørsmål rundt hvor lurt det er å kjøpe tjenester fra en stiftelse som er så tett knyttet til håndballens øverste leder. Det holder ikke å gjemme seg bak at beløpene det er snakk om er så lave at de ikke utløser krav om anbud.

Både Lio og Håndballforbundet bedyrer at håndballpresidenten ikke har hatt noen økonomisk gevinst av at håndballforbundet har valgt akkurat hans arbeidsgiver når de skal leie inn tjenester.

Det avgjørende spørsmålet er imidlertid om Håndballforbundet ville ha brukt akkurat Nordnorsk Lederutvikling hvis Kåre Geir Lio ikke hadde vært håndballpresident. Det spørsmålet får vi nok aldri svaret på, og det er en del av problemet. Bare det at man kan stille spørsmål ved habiliteten, er nok til at alle alarmklokkene burde begynt å ringe.

Her er det helt åpenbart at noen burde ha skjønt at spørsmålet om habilitet er høyst relevant når man kjøper tjenester av noen som har håndballpresidenten på lønningslista. Det vitner om en ukultur der man har vært altfor nonchalant når det kommer til rolleblanding og habilitetsspørsmål.

Åpenhet rundt pengebruk har vært et gjennomgangstema for idretten i årevis. Både internasjonalt og her i Norge har vi dessverre sett altfor mange eksempler på uryddig pengebruk, vennetjenester og uheldig rolleblanding.

Derfor skulle man tro at håndballforbundet hadde lært leksa si. Det har de tydeligvis ikke.

Med tanke på behovet for åpenhet blant idrettens ledere, er det også et problem at Lio har hemmelige kundelister. Siden håndballpresidenten ble frikjøpt for å kunne være håndballpresident på fulltid, har han i snitt fortsatt tjent rundt 1,5 millioner i året på oppdrag for Nordnorsk Lederutvikling.

Vi vet ikke hvem han har hatt som kunder eller hvor disse pengene kommer fra. Hemmelige kundelister er helt vanlig i deler av næringslivet, men det er selvsagt utfordrende i en demokratisk, medlemsstyrt bevegelse som idretten.

Bør ikke både medlemmene og offentligheten vite hvem som står på kundelista til en mektig forbundspresident?