GÅR AV: Audun Lysbakken gir seg som partileder i SV på landsmøtet til våren. Foto: Tom Rune Orset / TV 2
GÅR AV: Audun Lysbakken gir seg som partileder i SV på landsmøtet til våren. Foto: Tom Rune Orset / TV 2
AUDUN LYSBAKKEN GÅR AV

Han leverte til slutt

Audun Lysbakken begrunner avgangen som partileder med hensynet til familien. Men han har i ti år vært et levende bevis at det går an å være både småbarnsfar, statsråd og partileder.

Når nok en partileder velger å gi seg rett etter å ha fått barn, er det naturlig å reise spørsmålet om det er for tøft å være både partileder og småbarnsforelder.

TV 2s kommentator, Aslak M. Eriksrud Foto: Tommy Storhaug / TV 2
TV 2s kommentator, Aslak M. Eriksrud Foto: Tommy Storhaug / TV 2

Da han ble pappa første gang for 12 år siden, var han statsråd. Deretter ble han partileder og fikk ett barn til. I alle disse årene har han kombinert jobben som partileder med babyer, barnehagebarn og til slutt skolebarn hjemme. Lysbakken har vært opptatt av å beskytte sitt privatliv og har i svært liten grad sluppet oss i mediene hjem til seg. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere pappa-jobben hans, men han har levert som politiker.

Og han har helt rett i at det er et godt tidspunkt å gi seg på, når han først har bestemt seg for å overlate lederjobben til andre:

  • Det ble ikke noe regjeringsdeltakelse. Det ville vært mer krevende og mer komplisert for partiet om han nå hadde sittet som en av tre-fire SV-statsråder, tre år før neste stortingsvalg.
  • Han har nettopp blitt far igjen, har en ettåring hjemme, i tillegg til to barn på 10 og 12 år og et eldre bonusbarn. Det er gode grunner for at både for kvinner og menn prioriterer barn og familie.
  • Han har sittet lenge som partileder. Over ti år i politikkens eliteserie er tøft, småbarnsfar eller ei.

– Jeg har sittet i SVs ledelse i 17 år, minnet Lysbakken oss om på pressekonferansen.

Noen av oss husker den unge nyvalgte nestlederen med en klar visjon om å ta SV i en ny retning. Som selverklært revolusjonær marxist ville han legge ned børsen og ta makten fra kapitalist-eliten og gi den til folket. Han lyktes ikke helt med sitt politiske prosjekt, børsen står der den dag i dag, men han klarte å gjenreise SV, og det var ikke gitt.

For han overtok et parti i krise, midt oppe i sin egen krise. Bare dager før han han ble valgt som partileder, måtte han gå av som barne- og likestillingsminister etter at hans departement hadde gitt støtte til SVs ungdomsorganisasjon og til et ressurssenter drevet av en nær venn av Lysbakken.

Han kunne ikke fått en dårligere start. Under Lysbakkens ledelse haltet partiet gjennom valgkampen i 2013 og klarte så vidt å karre seg over sperregrensen på 4,1 prosent. De snublet ut av regjering, og ble opphavet til begrepet «SV-fella», som andre partier i ettertid har kjempet en evig kamp for å unngå.

Men Lysbakken klarte raskt å samle partiet bak seg. SV var et parti som den gang famlet litt i diskusjonen om hva de skulle være, skulle de breie seg ut eller fokusere på få enkeltområder. Under Lysbakkens ledelse holdt de tålmodig fast på to saker: kamp mot forskjeller og miljø. Det gikk mange år uten at velgerne responderte overhodet, men partiet var tålmodig med sin leder. Det har slått meg i disse årene at Lysbakken alltid har vært veldig godt likt internt i partiet, som kunnskapsrik, velformulert og skarp retorisk. Mens han nok fremstod som litt kjedelig og elitistisk for mange velgergrupper. Det bildet endret seg sakte, men sikkert. Nå ligger SV oppunder ti prosent på målingene, og det har de klart samtidig som Rødt har bygd seg store til venstre for seg. Det er ikke gitt. Lysbakken har først og fremst klart å friste venstreside-velgere over fra Arbeiderpartiet.

Da han overtok som partileder var det åpen lederkamp mellom flere kandidater. Tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell trakk sitt kandidatur rett før Lysbakken gikk av som statsråd, mens tidligere utviklingsminister Heikki Holmås kastet inn håndkleet rett før avstemningen da han skjønte at Lysbakken hadde et flertall bak seg. SVs lederstrid den gangen ikke var noen strid. Det fremstod som en ærlig, ryddig og redelig fight mellom kandidater som alle var godt likt. SV klarte det kunststykket å gjøre lederdiskusjonen i partiet til noe positivt. De fikk oppmerksomhet om eget parti og en åpen diskusjon om hvilken retning SV skal gå i. Et forbilde for flere partier.

– SV var et parti med interne stridigheter og en rabulistisk partikultur. Nå har vi en god partikultur og et levende partidemokrati, sa Lysbakken da han annonserte sin avgang.

Nå blir partidemokratiet på nytt satt på prøve når en ny lederstrid sparkes i gang. Det er ikke gitt at det går like ryddig for seg som sist gang.