Lærerstreiken:

Frykten øker hver dag

Gleden og forventningene til skolestart er erstattet med en blanding av frykt, tristhet, maktesløshet og håpløshet.

Etter to år med pandemi og hjemmeskole hadde vennene mine og jeg gledet oss til et alminnelig skoleår, med gode rutiner, faglig fordypning og alt det som skjer eller kan skje av spennende aktiviteter og ting på en videregående skole. Gleden og forventningene er erstattet med en blanding av frykt, tristhet, maktesløshet og håpløshet.

Overlatt til meg selv

For hver dag som går øker frykten for hva som skal skje, og frykten for ikke å klare å ta igjen det tapte. Skoleåret er koblet til kompetansemål, ved mer enn ti prosent fravær blir jeg ikke vurdert i faget fordi skolen ikke anser det som mulig å ha tilegnet seg tilstrekkelig kunnskap ved så høyt fravær. Jeg har allerede vært borte fra skolen mer enn 10 prosent av skoleåret og det er lite som tyder på at streiken er over med det første. For hver dag som går blir kompetansemålene fjernere og fjernere. Jeg er overlatt til meg selv. Jeg er ikke alene om å være alene.

Rettighetene mine til skolegang er blitt en vits på bekostning av lærernes rett til å streike, Kommunenes Sentralforbunds fravær av forhandlingsevne og de andre fagforeningenes rett til å reforhandle sine avtaler dersom lærerne skulle få mer enn dem. Deres konflikt dikterer om vi elever får sitte i klasserommet med en lærer. Samtidig som vi ikke har noen makt eller innflytelse over vår egen situasjon.

Alle tenker og handler kun på egne interesser. Er det noen av dere som forhandler eller som kan få mulighet til å reforhandle som overhodet forstår eller kjenner på kroppen hva som skjer? Jeg tror ikke det, siden ingen av dere er elever som er sendt hjem til en håpløshet og usikkerhet som blir sterkere og mer altoppslukende for hver dag som går.

Hva skal jeg gjøre, hva kan jeg gjøre med følelser som ødelegger viljen og gleden ved å lære og gleden ved å ha et alminnelig godt liv som elev på videregående skole? Jeg er i den «heldige» situasjon at jeg går i 3. klasse og har venner på skolen. For 1.-klassingene er situasjonen verre, sosialt sett. De hadde så vidt rukket å hilse på hverandre før de ble sendt hjem igjen, i likhet med oss alle på ubestemt tid.

Skoleledelsens velmente grilling på skoleplassen eller andre ledelsesstyrte sosiale aktiviteter er ikke nok til å samle 15-16 åringer som ikke kjenner hverandre.

Alle tenker på seg selv

Verken forhandlerne i KS, lærerne eller de andre fagforeningene kjenner på kroppen hva det vil si å leve med en slik usikkerhet, med så alvorlige konsekvenser. KS har pengesekken å passe på og frykten for at andre fagforeninger skal reforhandle avsluttede avtaler dersom lærerne får mer enn andre. Lærerne har sine velfylte streikekasser og beholder jobbene og framtidsutsiktene sine, uavhengig av streiken.

De andre fagforeningene, som får mulighet til å reforhandle sine avtaler dersom lærernes skulle få noen kroner mer enn dem, kan sitte rolig og se på uten konsekvenser.

Alle de tre partene kan sette makt bak kravene. Felles for dem alle er at det er våres liv og vår framtid som ødelegges av den makten de bruker for å fremme egne interesser. Jeg tror heller ikke de andre fagforeningene i KS-sektoren som truer med nye forhandlinger dersom lærerne skulle få noen kroner mer enn dem bryr seg tilstrekkelig nok om livene våre.

Derfor blir de ikke enige, se video:

Det er alltid muligheter

Alle sier dere helt sikket at dette er veldig beklagelig, men at dere dessverre ikke ser noen andre muligheter. Tull. Det er alltid muligheter.

Eller er kravene, prestisjen, muligheten for at en gruppe skal få mer enn andre så farlig? Synes dere det er lett å forhandle på bekostning av andres liv, andres framtid, andres frykt, tristhet og håpløshet? Hvis det hadde vært så vanskelig ville streiken vært over for lenge siden.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no