«Friheten til å bestemme over egen kropp må også gjelde ved livets slutt»

«Staten bør ikke avgjøre hva som er en verdig avslutning på livet», skriver Unge Venstres nestleder.

DREPT: Danske Mariann (80) og Ebbe Preisler (81) hadde et langt ekteskap med mye kjærlighet. Nå er ektemannen siktet for drap. Foto: Privat via TV 2 Danmark
DREPT: Danske Mariann (80) og Ebbe Preisler (81) hadde et langt ekteskap med mye kjærlighet. Nå er ektemannen siktet for drap. Foto: Privat via TV 2 Danmark

I romjulen kunne vi lese om 81 år gamle Ebbe som tok livet av sin kone Mariann andre juledag, etter å ha vært gift i over 50 år. Mariann hadde Parkinsons og var dement, og hadde vært preget av mye smerter og redsel den siste tiden.

Det danske ekteparet hadde derfor vært tilhengere av aktiv dødshjelp, noe de hadde skrevet en kronikk om i avisen Politikken tidligere i høst. De ville ende livet deres på en verdig måte, og på et tidspunkt etter eget valg. De skrev:

NESTLEDER: Hans Jacob Huun Thomsen er 1. nestleder i Unge Venstre. Foto: Enok Grova
NESTLEDER: Hans Jacob Huun Thomsen er 1. nestleder i Unge Venstre. Foto: Enok Grova

«Min kone og jeg vil gjerne ha et par dødelige piller, slik at vi en dag kan ta dem fram. Se hverandre kjærlig i øynene og si: Farvel min elskede. Takk for alt».

Derfor hadde Ebbe gitt konen 8 doser metadon andre juledag. Etter å ha gitt den dødelige dosen, dro han hjem for å ta sitt eget liv. Men Ebbe døde ikke, og ble funnet bevisstløs, og deretter innlagt på sykehus. Nå er han siktet for drap på sin kone.

Den hjerteskjærende historien viser behovet for en ny debatt om aktiv dødshjelp.

Selvbestemmelsen over egen kropp og eget liv står høyt i Norge. Det er grunnen til at vi respekterer kvinners rett til å bestemme over egen kropp og har selvbestemt abort, selv om det også innebærer en vanskelig avveining med fosterets verdi. Under pandemien var vi tydelige på at vi ikke kunne tvinge folk til å ta vaksinen, selv om det åpenbart ville ha gode konsekvenser for samfunnet.

Det er nemlig grunnleggende i et liberalt samfunn at individer får ta valg som omhandler dem selv. Det er ikke statens oppgave å avgjøre hva som utgjør et moralsk eller verdig liv, men skal være opp til hver enkelt å skape seg et liv i tråd med sine verdier, så lenge det ikke innskrenker andres frihet.

Staten eller politikere bør derfor heller ikke avgjøre hva som er en verdig avslutning på livet.

Dessverre er ikke Ebbe og Mariann sin historie unik. Stadig vekk dukker det opp tragiske historier om mennesker som går inn i livets siste dager med intense lidelser. Som da Dagbladet publiserte Inger Staff-Poulsen sitt hjerteskjærende dødsbrev, hvor hun fortalte om uhorvelige smerter som tvang henne til å avslutte sitt eget liv. Hun ba politikere innstendig om å tillate aktiv dødshjelp. Det er erfaringer vi bør høre på.

PARKINSONS OG DEMENS: Både Mariann og Ebbe slet med sykdom de siste årene. Ebbe tok var på sin pleietrengende kone til det siste. Foto: Privat via TV 2 Danmark
PARKINSONS OG DEMENS: Både Mariann og Ebbe slet med sykdom de siste årene. Ebbe tok var på sin pleietrengende kone til det siste. Foto: Privat via TV 2 Danmark

At hele 3 av 4 nordmenn er for aktiv dødshjelp, kan dessuten si noe om at mange ønsker å ha et alternativ ved livets slutt. Det betyr ikke nødvendigvis at mange vil benytte seg av tilbudet, men at muligheten kan gi flere mennesker større trygghet og ro. Frykten for å ende opp uten kontroll over sin egen kropp og få store smerter, kan nemlig ødelegge livskvaliteten til de som nærmer seg livets siste fase.

Et vanlig motargument er at vi må satse på mer palliativ behandling istedenfor å tillate aktiv dødshjelp. Men det er ingen motsetning mellom å ville forbedre den lindrende behandlingen, og samtidig gi mennesker muligheten til å avslutte livet på den måten de ønsker.

Det er også tvilsomt at den palliative behandlingen kan bli så god for samtlige pasienter at ingen noensinne vil ha et ønske om dødshjelp. Da bør vi heller ikke nekte mennesker den muligheten frem til behandlingen blir perfekt. Det blir litt som om en lege skal nekte å amputere pasientens ben fordi sykehuset er for dårlig utstyrt med antibiotika, og dermed lar infeksjonen få spre seg slik at pasienten dør.

Det er ingen tvil om at debatten om aktiv dødshjelp er vanskelig, og at det finnes sprikende meninger om hva som er en verdig avslutning på livet. Likevel bør vi ikke la samfunnets moral avgjøre dypt personlige spørsmål. Da må vi heller gi valget til de menneskene det gjelder.