Fra vondt til verre for Støre

Partileder Jonas Gahr Støre skulle egentlig bruke både 1. mai-markeringen og dagene før helgens Ap-landsmøte på å diskutere ny politikk for de mange krisene landet står i. I stedet ble både arbeidernes kampdag og den forberedende pressekonferansen til landsmøtet dominert av hans nå så sagnomsuste telefon til Helga Pedersen, og det som utviklet seg til en åpen krangel mellom de to.

Tana-ordføreren og den tidligere nestlederen i Ap hadde sagt seg villig til å utfordre Kjersti Stenseng som partisekretær på Aps landsmøte.

Pedersen hevder Støre ga henne et klart signal om at han ikke ønsket henne som partisekretær, mens Støre avviser at han la noe press på Pedersen. Kun to personer vet nøyaktig hvilket ord som falt i den samtalen, men jeg tror de færreste tviler på Helga Pedersens opplevelse av at Støre forsøkte å få henne til å trekke seg.

Støres engasjement, i det som til syvende og sist skal avgjøres av Aps landsmøte, fikk flere sentrale partifeller til å reagere. De mener Støre torpederer en demokratisk prosess som han burde holdt seg langt unna. Det er landsmøtet som skal velge partisekretær og resten av partiledelsen. Støre har selv sagt at han ikke skulle blande seg inn i valgkomiteens arbeid. Han står selv på valg og det er landsmøtet som til slutt avgjør. Når Helga Pedersen offentlig sier at telefonsamtalen med Støre bidro til at hun trakk seg, virker det som om Støre likevel blandet seg inn.

På den annen side, så tok ikke Støre denne telefonen i et vakuum. Flere i partiet, både i det sentrale miljøet og andre steder i landet, har vært frustrerte over at Helga Pedersen ikke kastet inn håndkleet når valgkomiteen til slutt endte med en enstemmig innstilling uten hennes navn på listen. Deres analyse er at Pedersen ville vært sjanseløs i en votering og at hennes kandidatur dermed kun ville føre til oppmerksomhet rundt maktkamp og personstrid, i stedet for politikk, i forkant av og under selve landsmøtet. Ap har ingen spesielt god tradisjon for å håndtere personkonflikter spesielt godt, for å si det forsiktig. Sånn sett viste Støre lederskap og handlekraft ved å gi Helga Pedersen et klart signal om at hun burde trekke seg og bidra til ro i partiet.

Det som fremstår som hovedhensikten med telefonsamtalen gikk etter planen. Helga Pedersen trakk seg. Men hans forsøk på å mane til ro og fred lyktes han derimot ikke like godt med. Tvert imot. I stedet for å få oppmerksomhet rundt maktkamp mellom Stenseng og Pedersen, klarte Støre å gi seg selv hovedrollen i en bitter strid med Tana-ordføreren om sin egen maktbruk.

En partileder skal nemlig være uhyre forsiktig med å styre demokratiske prosesser i partiet sitt i det skjulte. Men det har skjedd før, også i Støres ledertid. I forkant av landsmøtet i 2015, var både Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik kandidater til den siste nestlederposten. Den gang tok også Støre noen telefoner og ga beskjed om at han ønsket Tajik. Huitfeldt tok umiddelbart det signalet og trakk sitt kandidatur stille og rolig tilbake. Offentligheten ble ikke kjent med Støres engasjement den gangen. Det er det nok flere årsaker til, men da var Støre både fersk og populær som partileder og ledet et parti med meningsmålinger oppunder 40 prosent, og de involverte respekterte Støres autoritet. Hans posisjon er ikke like suveren i dag, det har striden med Helga Pedersen vist til fulle.

For denne gangen bommet Støre grovt. Ved å ta direkte kontakt med Helga Pedersen undervurderte han åpenbart hennes lojalitet til han som leder. Han lyktes i å få Pedersen til å trekke seg, men hun gikk ikke stille ut av døra.

Det er noe med det forslitte uttrykket om hvordan pølser og politikk lages. Det er en prosess som ikke alltid er like pen å se på.

Støres største problem er egentlig ikke telefonsamtalen i seg selv, men at den ble offentlig kjent.