Fotballen trenger en kvinnerevolusjon

Lise Klaveness har gjort unna sitt aller første år som fotballpresident. Det sies at ingen blir profet i land, men det har Lise Klaveness blitt.

Hun er den mest populære fotballpresidenten jeg kan huske, og hun har klart det kunststykket å bli populær selv i de mest kritiske supportermiljøene. Hun nyter en helt annen tillit enn mange av sine forgjengere.

Nå vil hun inn i UEFA-styret. Den kampen kommer til å bli beinhard.

Klaveness utfordrer fotballsjefenes gutteklubb og har av prinsipp valgt å stille på en av de åpne plassene i stedet for på den håpløst gammeldagse kvinneplassen.

Da hun annonserte sitt kandidatur, ble det møtt med rungende applaus her hjemme i Norge. I Europa og resten av verden er stoda en helt annen.

For mange internasjonale fotballtopper er Norges fotballpresident først og fremst en plagsom bråkebøtte. Nettopp de tingene som gjør henne så populær i Norge har skaffet henne mektige fiender andre steder i fotballverdenen.

Hun utfordrer det etablerte og stiller tydelige krav. Det er ikke nødvendigvis en god strategi hvis du ønsker å komme deg opp og fram i organisasjoner som UEFA og FIFA. Men det er høyst nødvendig. Det hadde ikke vært noe poeng å stille hvis hun bare skulle være med på å forsvare status quo.

Det er en trist realitet at synet på kvinnelige ledere fortsatt er stokk konservativt i mange fotballmiljøer. Her i Norge var det ingen som hang seg opp i at Klaveness er kvinne da hun ble lansert som fotballpresident. Det var opplest og vedtatt at Klaveness var den best kvalifiserte kandidaten, uavhengig av kjønn. Det sier mest om Klaveness, men det sier også noe om at norsk fotball tross alt ligger noen hestehoder foran store deler av Europa.

I dagens UEFA-styre sitter det 19 menn og én kvinne. Dette er den gutteklubben Lise Klaveness prøver å kjempe seg inn i. Hun kommer til UEFA-kongressen som en gigantisk underdog. Men det er noen tegn i tiden som gir grunn til optimisme.

Vi er nå vitne til et gryende kvinneopprør i fotballen. Flere av verdens aller beste landslag har i løpet av de siste årene gått til åpen krig mot sine egne forbund. Tiden der kvinnelige fotballspillere tar til takke med smuler fra guttas bord er forbi.

Det er ikke lenge siden det amerikanske landslaget gikk rettens vei for å få likelønn. Nå er det det canadiske landslaget som tar kampen for like muligheter. De regjerende olympiske mestrene har ved flere anledninger den siste tiden protestert mot sitt eget forbund fordi forbundet kutter kraftig i finansieringen.

Landslaget annonserte at de ville gå ut i streik i februar, men ble tvunget til å spille fordi forbundet truet med å gå rettens vei hvis de ikke spilte SheBelieves Cup. Spillerne svarte med å vrenge treningsdraktene sine for å skjule forbundets logo og stilte til kamp med t-skjorter med slagordet “nok er nok”.

I Spania er det full krig mellom landslagsledelsen og noen av verdens aller beste fotballspillere. 15 spillere, inkludert flere av Spanias største stjerner, boikotter landslaget. Spillerne mener situasjonen på landslaget gikk ut over den psykiske og fysiske helsa deres. De er også kritiske til forbundets generelle satsning på kvinnefotball.

Det spanske fotballforbundet har en lang og stygg historie når det gjelder behandlingen av sitt eget damelandslag og nedprioritering av kvinnefotballen.

Forrige uke var det Frankrikes tur. Drøyt fire måneder før VM annonserte Wendie Renard, Kadidiatou Diani og Marie-Antoinette Katoto at de boikotter landslaget. Dette kommer samtidig som frankrikes fotballpresident har måttet gå av på grunn av blant annet omfattende seksuell trakassering.

Det har lenge vært mye konflikt og misnøye rundt landslagstrener Corinne Diacre. Amandine Henry ble kastet ut av landslaget etter at hun fortalte om en giftig og ødeleggende atmosfære i garderoben under VM 2019. Det er imidlertid ikke bare treneren som er problemet. Renard, Diani og Katoto kritiserer hele systemet rundt kvinnelandslaget og mener det trengs omfattende endringer.

Vår egen Ada Hegerberg var raskt ute med å vise støtte til de franske jentene, drøyt fem år etter at hun selv valgte å bryte med det norske landslaget.

Det alle disse sakene har til felles, er at de løfter fram hvordan kvinnelige fotballspillere fortsatt må ta til takke med langt dårligere forhold enn sine mannlige kollegaer. De har ikke de samme mulighetene, ressursene eller forutsetningene for å få mest mulig ut av talentet sitt. Deres drømmer, ambisjoner og behov blir ikke tatt like mye på alvor.

Disse sakene viser hvorfor fotballen trenger flere kvinnelige ledere og flere kvinner inn i maktposisjoner. Fotball foregår fortsatt stort sett på menns premisser. Når det bare er menn som styrer fotballen og bestemmer hvordan ressursene skal fordeles, vil kvinnene ofte komme dårlig ut.

Det er fire måneder til VM. Det er én måned til UEFA-kongressen. Likestilling er en av de tre kampsakene Lise Klaveness trekker fram i sin valgkamp inn mot UEFA-kongressen. Kvinneopprøret vi ser nå bør være et tungtveiende og viktig argument for å få Lise Klaveness inn i UEFA-styret.

Fotballen trenger en kvinnerevolusjon, og den bør begynne med å gi flere kvinner makt i UEFA.