Forsøker å glemme krigen
KYIV, Ukraina (TV 2): Ukrainerne er blitt vant til unntakstilstand, flyalarmer og unge soldater som aldri kommer hjem. Halvannet år med full krig gjør noe med et folk.
Noen ganger fristes jeg nesten til å glemme hvor jeg er.
I den sjarmerende, europeiske storbyen tusler folk rundt i shorts og nyter den stekende sensommersola.
Noen slapper av på kafé med en kald øl eller en is. Barn leker i parken og fuglene synger.
Så bryter flyalarmens sørgelige uling plutselig idyllen. Jeg kikker engstelig opp fra kaffekoppen min og myser mot himmelen for å se om jeg kan oppdage noe farlig.
Det gjør ingen andre. Baristaen trekker på skuldrene og skrur opp musikken for å overdøve sirenene. Ingen haster til tilfluktsrommene.
Trusselen fra oven er blitt en del av dagliglivet i Kyiv. For ukrainerne er krigen blitt den nye normalen.
Aldri mer
Sist gang jeg kom til Ukraina, var dagen da Russland startet sin storstilte invasjon, 24. februar 2022.
Jeg ble møtt av mørklagte storbyer. Folk som gråt av frykt, hver gang flyalarmen gikk. Familier som flyktet vestover, hals over hode med sine trillekofferter og bur med katter og små hunder.
Frykten var blandet med sjokk, fortvilelse og sinne. Ukrainerne kunne ikke forstå at noe slikt kunne skje i hjertet av Europa, 83 år etter forrige storkrig. Den som mange trodde skulle bli den siste.
Historien viste seg imidlertid ikke å være en rett linje, men en sirkel. Igjen hadde en kynisk diktator med erobringstrang bestemt seg for at kontinentets grenser skulle endres. Med makt.
Enorme traumer
Mens jeg selv, etter krigens første måned ble sendt for å bemanne TV 2s kontor i Washington D. C., brukte ukrainerne det neste halvannet året på å venne seg til en tilværelse i krig.
Og hvem kan klandre dem for det?
Det er umulig å leve i frykt hvert minutt av døgnet i månedsvis uten å gå fra vettet. Livet må gå videre.
Men for en utenforstående som meg, er kontrasten til krigens første dager enorm. Det gjør meg både glad og litt trist.
Glad på ukrainernes vegne for at de har holdt motet oppe, passet på hverandre og beholdt både stoltheten og vettet. Glad for at de har klart å presse Putins brutale invasjonshær på retrett.
Men hva kommer senere?
Putins invasjon har endret Europa for mange tiår fremover, men én dag tar den slutt. Hva skjer når slakterens sluttregnskap kommer for en dag? Når alt det ødelagte skal bygges opp?
Når titusenvis av unge kvinner og menn som har sett og opplevd ting de fleste ikke kan forestille seg, skal gjenforenes med sine familier og forsøke å gjøre som dem; å glemme?
Krig på utstilling
På min vandring gjennom Kyivs sommerstemte gater forsøker jeg å se etter de små tingene.
Det som tross alt vitner om at 570 kilometer mot sørøst, driver russiske og ukrainske soldater en blodig tautrekking om hver eneste meter med jord.
Joda, tegnene er der hvis man vet hva man skal se etter.
På Uavhengighetsplassen midt i byen, står gateselgerne og tilbyr militæreffekter, t-skjorter med nasjonal symbolikk og ukrainske uniformsmerker.
Før var det heller russiske matrjusjka-dukker og gamle sovjetiske pins det gikk i.
En soldat i olivengrønn T-skjorte og tatoveringer på armene samler inn penger til skadde veteraner. Jeg putter en seddel i boksen hans og får et armbånd i de ukrainske fargene som takk.
Foran Sankt Mikaels kloster med sine gyldne løkkupler, har myndighetene stilt opp istykkerskutte russiske stridsvogner. Nettopp for å minne innbyggerne om det som utspiller seg i skyttergravene i øst.
Spenning
Jeg tar en kaffe til og og går gjennom haugen med dokumenter som må sendes inn for å få tillatelse til å besøke kampsonen. Jeg reiser til fronten snart og er spent på hvordan det er der ute.
Flyalarmen går igjen, men denne gangen kikker heller ikke jeg opp. Og ingen russiske raketter kom denne gangen heller.
Krigen er foreløpig et annet sted, men den er langt fra over. Det vet Kyivs innbyggere også, selv om de gjør sitt beste for å glemme, nå i årets siste sommermåned.
Etter sommeren, kommer som alltid den sure høsten, og deretter den bitre vinteren.
Og alle skjønner at hvis deres brødre og sønner i uniform ikke makter å slå Putins styrker tilbake i tide, kan det fort bli deres egen tur til å ta en tørn ved fronten.
Inntil da er kanskje det beste man kan gjøre å ta en is og ikke bekymre seg for morgendagen.
