For mange planer, for lite handling

Akkurat nå i skiftet mellom sommer og høst pleier det å være en optimisme i luften: Høsten er alltid tiden for blanke ark. Skolen har begynt, vi har kommet oss tilbake til jobb og hverdag etter en lang og regnfylt sommer.

Og kanskje er det denne høsten noen skal treffe en ny kjæreste, studere et annet sted? Lære seg noe nytt? Få besøk av et barnebarn?

Håp er mye av det som skaper et liv, uten drømmer er livet magrere å leve. Uten drømmer dør alt. Den 10 september er den verdensdagen for selvmordsforebygging, hvorfor er denne dagen så viktig?

Alarmerende funn

I 2020 la regjeringen fram en handlingsplan for forebygging av selvmord i Norge, denne planen inneholdt en nullvisjon, og det er dessverre langt til vi kommer dit.

Tiltaksplanen er verd å lese både fordi den er grundig, men også fordi den setter søkelyset på tematikk og problemstillinger knyttet til selvmord som mange ikke er klar over. Det at det finnes en handlingsplan er viktig. Det at det er et samfunnsansvar er viktig.

Men hos oss som driver krisetjenestene har vi gjort noen alarmerende funn:

Vi betjener tett på 170 000 henvendelser hvert eneste år så kan man jo si at vi er en god temperaturmåler på hvordan folk har det.

Og tallene våre viser dette - når vi ser på årets første åtte måneder sammenlignet med samme tid i fjor:

Selvmord som tema har steget med 14 prosent.

I aldersgruppen 20–29 ser vi at folk med selvmordstanker er gått opp med 12 prosent.

I gruppen 30–39 har den gått opp med 24 prosent.

Dyrt for samfunnet

Det er ikke så komplekst å forklare hvorfor. Noe handler om etterslep etter korona. Mye handler om krevende liv som blir enda mer krevende når økonomi og ting som skjer rundt oss ser mørkere ut. Dette gjør hverdagen ikke bare kinkig, men ekstremt utfordrende for folk.

Det er dyrt for samfunnet at så mange sliter med psyken

Vi vet at psykiske lidelser er det som koster Norge aller mest penger- hvorfor har ikke folk det bedre da?

Psykiske lidelser er Norges dyreste lidelser med anslagsvis 330 milliarder kroner i året. Det er 4,5 forsvarsbudsjettet i Norge. Og som professor Arne Holte sa til Dagens Medisin i slutten av august: «Vi kan ikke behandle oss ut av dette.»

For mange planer, for lite handling

En god start hadde vært å stryke de sju siste bokstavene i ordet vi kanskje har fått altfor mange av: «handlingsplaner». Det finnes for mange forslag til tiltak og planer. De er til liten nytte for den som ikke lenger ser mening i å leve videre. Det må skje noe konkret og lokalt der vi lever våre liv som skaper håp og tro på framtiden.

En god start hadde vært å kalle sammen alle vi som kan gjøre noe til et aktivt samarbeid. Vi i Kirkens SOS har daglig kontakt med folk som sliter og derfor god innsikt i folks byrder. Ukentlige møter hvor myndigheter og frivillige organisasjoner jobber sammen for en bedre folkehelse.

Utfordringene roper mot oss og akkurat nå er det få tegn til koordinert innsats, styring og ledelse som vil løfte regjeringens handlingsplan opp av skrivebordsskuffen.