For enkelt å skylde på Skiforbundet

Har de ikke fått oppfølging, spør flere seg nå som to av landslagets største profiler ikke blir å se på startstreken med det første. Jo, det er nettopp det de har. Derfor blir det for enkelt å skylde på Skiforbundet.

Det er synd vi ikke får se Ingvild Flugstad Østberg og Helene Marie Fossesholm på start på Beitostølen. Fryktelig synd er det faktisk, for norsk langrenn trenger profiler som disse to, og jobben de selv har lagt ned fortjener å bære frukter i form av resultater.

Likevel er det også helt riktig at de ikke står på startstreken. Utfordringene til ungjenta Helene Marie Fossesholm og veteranen Ingvild Flugstad Østberg er kanskje forskjellige, men konklusjonen blir likevel den samme. Ingen av dem bør gå skirenn på nåværende tidspunkt.

Den konklusjonen er også en direkte konsekvens av oppfølgingen jeg noterer meg at mange nå etterlyser.

Helse før prestasjon er et uttalt mål i Norges Skiforbund, og det sier egentlig det meste om hvorfor det blir for lettvint å skylde på forbundet alene. Nettopp denne målsettingen er grunnen til at Skiforbundet selv de senere årene har nektet noen av sine største stjerner å delta på konkurranser eller treningssamlinger.

Dette står i sterk kontrast til skrekkhistoriene fra gamle dager, der nettopp skitrenere oppfordret unge utøvere til å gå ned i vekt for å gå fortere på ski. Nå er det hele utøveren som står i fokus, eller hele mennesket om du vil, og alt av forskning og erfaring viser også at sunne, friske mennesker presterer best over tid.

Norges Skiforbund var blant initiativtakerne til Sunn Idrett, tidligere kjent som Sunn Jenteidrett. Heldigvis fant de ut at også idrettsguttene skulle være sunne, for denne typen utfordringer rammer også guttene, om enn noe sjeldnere.

Videre er det også Norges Skiforbund som har vært tidlig ute med den etter hvert så omtalte helseattesten. Også denne er nok mest rettet mot kvinnelige utøvere, og kunne med fordel vært justert for å fange opp flere gutter som kanskje ikke synes dette med kropp er så enkelt, men like fullt tas dette på alvor.

Når Skiforbundet nå gir ut en revidert utgave av Utviklingstrappa, forbundets egne «bruksanvisning» for hvordan en skaper fremtidens skiløpere, er også helse viet større plass enn før – både for utøvere, trenere og foreldre.

Det er mye en kan ta Norges Skiforbund på, og undertegnede står gjerne først i demonstrasjonstogene med ropert når det skjer noe kritikkverdig, men alltid å skylde på forbundet blir for lettvint.

Helene Marie Fossesholm og Ingvild Flugstad Østberg har begge tett oppfølging. Om noe er det heller synd at yngre løpere og de nest beste ikke får den samme oppfølgingen, og da heller ikke de samme mulighetene til å gjøre nødvendige grep før det er for sent.

For toppidrett er ikke sunt. Mosjon er sunt. Toppidrett er langt unna mosjon. Toppidrett handler om å presse kroppen sin til det ytterste, både på trening og i konkurranser. Da vil noen dessverre havne på feil side av den berømte knivseggen, enten det er snakk om vekt, overbelastning, skader eller mentale utfordringer.

Derfor har Skiforbundet over tid utviklet egne rutiner og ansatt egne fagfolk innenfor helsefagene, samtidig som de samarbeider tett med Olympiatoppen. At utøvere nektes å gå skirenn er en direkte konsekvens av dette samarbeidet, og kanskje kunne en gjort mer før det gikk så langt. Det er et av spørsmålene forbundet og Olympiatoppen må spørre seg.

Skiforbundet må også spørre seg om det var riktig å ta ut Helene Marie Fossesholm og Ingvild Flugstad Østberg på landslaget i vår. Per dags dato ser svaret ut til å være nei.

Førstnevnte var strengt tatt ikke sportslig kvalifisert, men tidligere resultater tilsier at «junior» er en av norsk langrenns største fremtidshåp. Det er vel og bra det, men det var også «juniortrening» som fikk henne dit. Undertegnede tror sjansene for suksess hadde økt betraktelig om Fosseshom fikk et år eller to på rekruttlandslaget for å få kroppen i vater.

Ingvild Flugstad Østberg gikk seg på sin side inn igjen i landslagstroppen gjennom trening på egen hånd. Deretter gikk hun rett fra svenskenes yndling, Frida Karlsson, og avgjorde VM-stafetten for Norge. Kanskje har det blitt for mye å skulle konkurrere mot verdens beste lagvenninner på hver eneste samling.

Samtidig, om en skal utfordre Skiforbundet på noe i denne sammenhengen, er det nok en gang på kommunikasjon. Denne kommunikasjonen må selvsagt gjøres i samråd med utøverne og med deres samtykke. Likevel, når det er så åpenbart for utenforstående hva dette faktisk dreier seg om, er det bedre å kalle en spade en spade.

Da først kan man faktisk nå ut til neste generasjons idrettsutøvere og fjerne et av idrettens siste tabu, nemlig å snakke om at det ikke alltid er like enkelt å ha kontroll på egen kropp og eget sinn når menneskets yteevne skal presses til det ytterste.