Fattigdommen blir ikke borte med jula

Det er trolig verre å være fattig i Norge i januar 2024 enn det var i desember 2023, skriver Mímir Kristjánsson (R).

PAKKET NED: I avisene pakker de ned fattigdommen sammen med resten av jula, skriver Kristjánsson. Foto: Ørn E. Borgen
PAKKET NED: I avisene pakker de ned fattigdommen sammen med resten av jula, skriver Kristjánsson. Foto: Ørn E. Borgen

Det skjer nesten som ved et trylleslag. Så fort julepynten er stuet opp på loftet og nyttårsrakettene har gått over himmelen, slutter avisene å skrive om fattige folk. Før nyttår var mediene fulle av historier om folk som slet med å få det til å gå rundt. Vi leste om matkøer som bare blir lengre og lengre, om familier som gruet seg til jul og om at stadig flere barn vokser opp i fattigdom. Det gikk nesten ikke en eneste dag uten at mediene besøkte en eller annen frivillig organisasjon som jobbet med å redde jula for vanlige folk.

Det store engasjementet for de fattige ga også resultater. Desember er høytid for frivillige organisasjoner. I jula åpner nordmenn både hjertedøra og lommeboka på vidt gap for de som sliter. Frelsesarmeen forteller for eksempel at de lever nesten samtlige av årets tolv måneder på de pengene de samler inn i julegrytene sine i desember. Influenser Mads Hansen samlet alene inn svimlende seks millioner kroner til familier som sliter med å feire jul. Det viser at det utvilsomt finnes stor vilje til å hjelpe de fattige i befolkningen, i det minste når det nærmer seg jul.

Nå er jula over, og plutselig er det helt stille. Så langt i det nye året har jeg ikke registrert en eneste større sak i norske medier om fattigdom, matkøer eller lignende problemstillinger. Fattigdomskrisa som rørte så mange i dagene opp mot jul, har nå blitt satt på hylla sammen med «Juleevangeliet», «Piken med svovelstikkene» og Charles Dickens’ «En julefortelling».

I Norge virker det å bry seg om de fattige til å ha blitt en slags juletradisjon, noe vi gjør for å komme i den riktige stemningen på linje med adventskalendere, mandariner eller småkleine julegensere. Mediene spiller i aller høyeste grad opp til denne tradisjonen, ved å skrive spalte opp og spalte ned om fattigdom i desember, for så å glemme hele greia så fort januar er over oss.

Er det noe som tyder på at det er lettere å være fattig i januar 2024 enn det var i desember 2023? Nei, snarere tvert imot.

Januar er den tøffeste måneden for mange med dårlig økonomi. Mange bruker det lille de har spart opp i desember for å få i stand en anstendig julefeiring. Når feiringen er over, sitter de kanskje igjen med tom konto enda det er flere uker til neste utbetaling. Hvis de ikke til og med har latt seg friste til å betale julegaver eller julemat med kredittkort, og dermed begynner året med røde tall på konto.

I år har januar dessuten kommet med sprengkulde. I deler av landet har vi hatt temperaturer ned i minus 40, og i Oslo er det blitt satt nye kulderekorder. Når kulda setter inn, må folk bruke mer strøm. Og når mange må bruke mye strøm samtidig, går dessuten prisene opp. Selv etter strømstøtte vil januar gi strømregninger for mange familier som langt overgår det de har mulighet til å betale.

For alle som er syke betyr dessuten januar at frikortet nullstilles. Egenandelstaket fungerer slik at man betaler for medisiner og behandlinger fram til man når et tak på 3150 kroner. Deretter har man frikort. Men hvert år nullstilles dette beløpet, slik at januar og februar er de to månedene i året der syke folk må betale flest regninger i helsevesenet.

Hva med lyspunktene som Støre har lovet oss at venter der framme? Vel, for det første er det slett ikke sikkert at statsministeren får rett i sine optimistiske framtidsspådommer. Men for det andre skal det uansett bli verre før det blir bedre. Lønnsoppgjøret ser ikke folk på konto før tidligst til sommeren. De beskjedne økningene i minstesatsene for AAP og uføretrygd blir ikke utbetalt før juli. Billigere barnehage får vi først fra høsten. Så denne vinteren og våren kommer til å bli lang og vond for mange.

Med andre ord har vi fremdeles stort behov for politiske tiltak som gjør noe med den voksende fattigdommen. Det behovet forsvinner ikke når sola snur, eller når julepynten pakkes vekk. Politikerne har et ansvar for å finne slike tiltak mot fattigdom selv om det ikke er rørende historier fra matkøene hver eneste dag i avisene. Og mediene har et ansvar for å fortelle historier fra Fattig-Norge, også når det ikke rører ved den dårlige julesamvittigheten i de tusen hjem.

Vi kan ikke la de fattige gå i glemmeboka hver januar. Tvert imot må vi ta kampen mot fattigdom og forskjeller hver eneste dag, året rundt. Det bør stå som nyttårsforsett for samtlige norske politikere.