Et grensesprengende comeback

Maren Lundby er tilbake i verdenstoppen. Med bakkerekord, sølvmedalje og et comeback det kommer til å gå gjetord om i årevis.

Dagens renn kommer til å bli stående igjen som et av de aller største og mest imponerende i en allerede lang og suksessrik karriere.

To år etter at hun ble tidenes første kvinnelige verdensmester i stor bakke står hun igjen på pallen. Det skal egentlig ikke være mulig etter alt hun har vært gjennom siden forrige VM.

Maren Lundby har imidlertid alltid vært en grensesprengende idrettsutøver.

Vi har snakket mye om forbildet, likestillingsforkjemperen og foregangskvinnen Maren Lundby. Det er en rolle Maren Lundby har tatt og fått av ren nødvendighet. Hun har aldri drømt om å bli en slags likestillingspolitiker. Hun har bare gjort det som måtte til for å leve ut drømmen om å sveve lengst mulig. Kampen for likestilling er en byrde Maren Lundby har tatt på seg fordi andre ikke har gjort jobben sin.

I dag bør vi løfte frem den eksepsjonelle idrettsutøveren Maren Lundby. Hoppikonet Maren Lundby. Rekordjenta Maren Lundby.

I dag bør hun få lov til å være et forbilde ikke bare på grunn av sin åpenhet og sitt engasjement, men på grunn av sin enormt imponerende sportslige prestasjon og sin ukuelige vilje til å ofre absolutt alt i jakten etter nye triumfer i hoppbakken.

De to siste årene har Maren Lundbys tøffeste motstander nemlig vært hennes egen kropp, ikke konservative menn med gammeldagse holdninger til kvinner som vil sveve høyt og langt.

Endringer i stoffskiftet gjorde at vekten skjøt i været. Kroppen sluttet å oppføre seg som den har pleid å gjøre. Trening som tidligere hadde gjort henne til verdens beste hopper ga ikke lenger resultater.

Idrettsutøvere er helt avhengig av at kroppen spiller på lag hvis de skal kunne prestere. Når kroppen plutselig erklærer krig, kan det være ekstremt vanskelig, på grensa til umulig, å komme tilbake til verdenstoppen.

Maren Lundby utviklet en tilstand som egentlig ikke er forenlig med å være skihopper på internasjonalt toppnivå. Det er som å få en karrieretruende skade.

Veien tilbake til toppen har vært langt hardere enn de fleste er klar over. Hun har måttet kaste rundt på grundig innarbeidede vaner og treningsregimer. Etter årevis med perfeksjonering av det ultimate treningsopplegget har hun måttet begynne helt på nytt.

Det har kostet vanvittig mye både fysisk og mentalt å finne ut hvordan hun kunne spille på lag med sin egen kropp igjen.

Mindre viljesterke utøvere kunne lett ha gitt opp. Maren Lundby har allerede vunnet det aller meste. Om hun hadde pensjonert seg etter VM i 2021, ville hun kunnet se tilbake på en nærmest perfekt karriere.

OL-gull, VM-gull, rekordmange seire i verdenscupen og utallige NM–triumfer. Hun kunne ha lagt opp med god samvittighet, vel vitende om at hun ville blitt stående igjen som en av våre største og viktigste skihoppere noensinne.

Den siste barrieren hun ikke har fått bryte ennå er å hoppe skiflyging. De største bakkene har vært stengt for kvinnene fram til nå. Drømmen om å få hoppe over 200 meter er en av de viktigste årsakene til at hun har nektet å gi seg.

At det i fjor ble åpnet for et eget kvinnerenn i Vikersund har vært med å holde motivasjonen levende i en ellers blytung periode i karrieren. Drømmen er å kunne sveve enda lenger, kunne pushe grensene enda mer.

Men først skal kveldens triumf nytes til det fulle. Bare det å være med i kampen om medalje ville vært en enorm seier etter alt Maren Lundby har vært gjennom. Det ble til slutt sølv for utøveren som aldri slutter å utfordre absolutt alle grenser for hva som er fysisk mulig.

Dagens sølvmedalje vil bli stående igjen som en av de aller mest imponerende i medaljesamlingen hennes.