«Engasjement kan ikke bestilles»
Kvinnefotballen i Norge har et enormt potensial for å vokse. Det må skje på kvinnefotballens egne premisser, ikke ved å prøve å kopiere eller utkonkurrere herrefotballen.
2022 var et jubelår for kvinnefotballen. Rosenborg og Brann satte publikumsrekord i Toppserien da de samlet drøyt 11 000 tilskuere på Lerkendal. Selv med en mislykket sluttspillsmodell skapte Toppserien langt mer engasjement enn vi har sett tidligere, mye takket være at Bataljonen tok imot sitt nye Brann-lag med vidåpne armer.
De tre best besøkte fotballkampene i Europa i 2022 var kvinnekamper. 87 192 tilskuere så England vinne EM på Wembley. I Spania samlet Caroline Graham Hansens Barcelona over 90 000 tilskuere på Camp Nou to ganger i løpet av en måneds tid.
Disse tallene er selvsagt enkeltstående hendelser. Ingen kan forvente at denne typen tilskuertall blir hverdagskost. Likevel er signaleffekten enorm.
Når Barça Femení klarer å fylle Camp Nou viser de det potensialet som ligger i kvinnefotballen. Både den folkelige og den kommersielle interessen er beviselig langt større nå enn den var bare for noen år siden.
Senest denne uka ble det satt publikumsrekord for kvinnefotball i Italia, et land som ikke akkurat har vært likestillingens høyborg. Snaut 40 000 tilskuere møtte opp da Emilie Haavi og Roma tok imot Barcelona på Stadio Olimpico.
«Må komme oss videre fra gimmicks og rekordforsøk»
Rekordkamper som de på Lerkendal og Brann Stadion er viktige fordi de viser at interessen er der når anledningen er stor nok eller når man klarer å bygge nok hype. Slike storkamper med en ekstraordinær ramme er betydningsfulle bidrag for å øke oppmerksomheten rundt Toppserien. Man når ut til langt flere enn de som normalt går på kamp i Toppserien, og forhåpentligvis vil noen av dem få så gode opplevelser at de fortsetter å gå på kamp.
Det er imidlertid ikke nok i det lange løp. Skal norsk kvinnefotball vokse må vi komme oss videre fra gimmicks og rekordforsøk.
Det store spørsmålet er hvordan man kan bygge organiske supportermiljøer rundt lagene i Toppserien som stiller opp også når hverdagen kommer.
Noen har kanskje trodd at supporterne kommer automatisk nå som medaljekandidatene heter Rosenborg, Brann og Vålerenga. Så enkelt er det ikke. Selv om stadig flere eliteserielag satser knallhardt på egne kvinnelag, er det ingen selvfølge at alle supporterne blir med på lasset.
Supporterklubbene bør selvsagt legge til rette for at medlemmene kan støtte opp om kvinnelaget på lik linje som herrelaget. Vi bør kunne forvente at supporterklubbene oppfordrer folk til å støtte alle lagene i klubben, uavhengig av kjønn.
Men supportere kan ikke beordres ut på kamp. Engasjement kan ikke bestilles ovenfra. Da er det sannsynligvis bedre om nye supportermiljøer rundt Toppserien får vokse fram internt i de tradisjonelle supporterklubbene. På supporternes egne premisser.
Lagene i Toppserien og førstedivisjon arver ikke automatisk guttas supportere og supporterkultur. Det er ikke nødvendigvis målet heller. Målet er ikke at du skal se akkurat de samme folka på tribunene i Toppserien som i Eliteserien.
Det har heller ikke vært tilfelle på massemønstringene nedover i Europa i mesterskap og svære klubbkamper. Der har det vært en mer familiær tribunepopulasjon. Flere kvinner, flere familier og generelt også en «hyggeligere» stemning. Nedslagsfeltet til kvinnefotballen er mer enn stort nok selv om man ikke får med seg unge, sinte menn.
Spesielt var det merkbart i mesterskapet i England, hvor fansen som fulgte vertsnasjonens Lionesses skilte seg kraftig fra det aggressive og mannsdominerte publikummet som delvis har skjemt seg ut i forbindelse med herrelandslaget til England hjemme og borte.
Hvis kvinnefotballen skal vokse videre i Norge, må Toppserien finne sin egen plass i norsk toppfotball og spille på sine styrker.
Annen målgruppe
Det er ikke de gamle traverne i Kjernen, Klanen og Bataljonen som er hovedmålgruppa til Toppserien. Det er selvfølgelig supert om de mest ihuga supporterne fra Eliteserien også dukker opp på Toppseriekamper. Men det er ikke der potensialet for vekst er størst.
Toppserien sikter seg nå først og fremst inn på unge jenter og familier. Det er sannsynligvis helt riktig strategi.
En UEFA-rapport fra 2022 viser at kvinnefotballen når ut til helt nye supportergrupper. En tredjedel av supporterne i kvinnefotballen er helt nye som fotballsupportere. De kommer ikke inn i kvinnefotballen via herrefotballen, de har kommet direkte til kvinnefotballen. Over halvparten av de som følger kvinnefotball har begynt med det i løpet av de fem siste årene. Tallene for herrefotball er her på kun 13 %.
Kvinnefotballens potensiale til å rekruttere nye supportere er enormt. Det er her nøkkelen til suksess ligger.
Det at sammensetningen blant supporterne er annerledes enn på herresiden trenger ikke være en ulempe. Snarere tvert imot. Kvinnefotballen oppfattes som mer familievennlig enn herrefotballen og tiltrekker seg flere kvinner, flere unge folk og flere familier. Det må utnyttes som en styrke for lagene i Toppserien.
Lagene i Toppserien kan ikke bli blåkopier av lagene i Eliteserien. Hvis lagene i Toppserien klarer å følge trenden i Europa med å rekruttere en helt ny gruppe supportere inn i fotballen, vil det være positivt for hele den norske fotballen.