
En potensielt viktig seier, men ...
For andre år på rad er det Norge som preger FIFA-kongressen. I fjor var det talen i Doha, i år er det forslag om at FIFA skal ta sine menneskerettighetsforpliktelser og sin egen menneskerettighetspolicy på alvor.
Norge fortsetter å spille rollen som utfordrer og opprører. NFF har fått et tydelig mandat fra det norske fotballdemokratiet. På årets fotballting ble fotballstyrets forslag til internasjonal strategi enstemmig vedtatt. Der står det blant annet at NFF skal:
«Jobbe aktivt for at de internasjonale fotballorganisasjonene etterlever regelverk for åpenhet, inkludering, antikorrupsjon og beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter, blant annet ved tildelinger av mesterskap»
Det har skjedd enormt mye i NFF de siste årene. Qatar-debatten som raste fram mot det ekstraordinære fotballtinget sommeren 2021 endret Norges fotballforbund for godt.
Norge er ikke lenger en passiv tilskuer når storpolitikk og menneskerettigheter blir tema i den internasjonale toppfotballen. I dag ser vi en fotballpresident og et fotballforbund som ikke gjemmer seg når de vanskelige spørsmålene kommer på bordet. Snarere tvert i mot.

Men det holder ikke å ha rett. Du må også få rett. Det hjelper ikke å si og mene alle de riktige tingene hvis du aldri får gjennomslag, hvis de gode holdningene og verdiene aldri får konkrete konsekvenser.
Verdier og slagord må omsettes i gjennomslag hvis man skal komme noen vei.
Det er helt avgjørende at NFF og deres allierte prøver å dytte FIFA i en mer demokratisk retning. I dag mangler FIFA helt grunnleggende demokratiske strukturer. Altfor mange avgjørelser tas over hodene på de det gjelder i lukkede rom. Mangelen på åpenhet er slående.

Et viktig sted å begynne hvis man vil gjøre FIFA mer åpent og demokratisk er å ta tak i selve kongressen. Derfor var det viktig at NFF faktisk fremmet forslag til kongressen. Det er ingen andre som gjør det. For alle som har jobbet i demokratiske organisasjoner er det et enormt faresignal hvis det knapt kommer inn forslag fra medlemmene. I FIFA derimot, er det normalen.
Bare det at det kun er satt av tre timer til hele FIFA-kongressen er et overtydelig symbol på at FIFA verken ønsker eller legger opp til at kongressene skal være en reell, demokratisk arena med reelle, demokratiske debatter.
Ved å fremme forslag tvinger man FIFA-ledelsen til forhandlingsbordet. På sikt kan det forhåpentligvis bane vei for en mer åpen og demokratisk kultur i fotballen der forslagene faktisk debatteres i salen, ikke bare på bakrommet i forkant.
Det er også viktig for Lise Klaveness å vise at hun kan bygge allianser og få gjennomslag. Hvis hun virkelig skal bli en fotballeder å regne med internasjonalt, er det ikke nok å kunne holde gode taler.
På denne kongressen viser hun at hun har mer å by på enn retorikk og at hun er mer enn en agitator fra et radikalt fotballforbund langt der oppe i nord. Hun er en som kan omsette ord til handling og få ting til å skje.
Hun må også vise at hun mestrer det fotballpolitiske håndverket og kan samle støtte til forslag og få gjennomslag. Evnen til å bygge solide allianser blir helt avgjørende inn mot UEFA-kongressen i april.
Selve forslaget Norge har levert inn er egentlig ikke spesielt radikalt. Det handler i bunn og grunn bare om at FIFA skal følge opp sin egen menneskerettighetspolicy. Det burde være et minimum av hva man kunne forvente fra en styrtrik organisasjon som hevder å ville gjøre verden til et bedre sted gjennom fotballens magiske og samlende kraft.
Likevel er det en reell fare for at dagens norske seier koker bort i løfter som aldri blir noe mer enn fagre ord. Det er viktig å få gjennomslag, men det er lite verdt hvis gjennomslagene ikke får reelle konsekvenser.
På forrige FIFA-kongress var talerstolen norsk fotballs viktigste verktøy i kampen for sine verdier og meninger. I år har Norges fotballpresident valgt en annen strategi. I år har det ifølge Klaveness handlet om hva som ville gi størst sjanse for å få FIFA til å forplikte seg til å undersøke i hvilken grad Qatar-VM førte til dødsfall og skader som ikke har blitt kompensert skikkelig.
Vurderingen har vært at det beste var å få FIFA til å selv forplikte seg fra talerstolen. En ny kraftsalve fra Klaveness ville garantert fått mye oppmerksomhet, men det er ikke gitt at den oppmerksomheten ville ført til noe mer.
Det er ikke sikkert kompromissforslag med FIFA fører noen vei heller. FIFA har hatt et sterkt ønske om å unngå at dette skulle bli en åpen debatt i salen. Kanskje er dagens løfter bare en uthalingstaktikk fra en ledelse som håper at migrantarbeiderne er glemt neste gang FIFA samles til kongress.
Derfor er det helt avgjørende at NFF og deres allierte ikke slår seg til ro med at jobben nå er gjort. All erfaring tilsier at man ikke kan ta noe for gitt fra Infantinos FIFA. Dagens løfter og forpliktelser må følges opp med argusøyne. Her kan man ikke ta noe for gitt.
Likevel kan dette være et viktig første skritt mot at FIFA faktisk tvinges til å ta sine egne menneskerettighetsforpliktelser på alvor. Det åpner et vindu for å følge opp tematikken videre, for å stille krav ved neste korsvei å kreve saken opp igjen på neste kongress for å vurdere om FIFA har levert på sine egne løfter.