Elitedirektør i NFF, Lise Klaveness, mener UEFA har 'kortsluttet' når de ikke tillater at Allianz Arena i München ikke kan lyses opp i regnbuens farger - det internasjonale symbolet for inkludering. Foto: Yngve Sem Pedersen / TV 2
Elitedirektør i NFF, Lise Klaveness, mener UEFA har "kortsluttet" når de ikke tillater at Allianz Arena i München ikke kan lyses opp i regnbuens farger - det internasjonale symbolet for inkludering. Foto: Yngve Sem Pedersen / TV 2

«En ny æra i NFF»

Hvis Lise Klaveness velges som fotballpresident innleder det en ny æra i NFF. Hun har gode forutsetninger for å kunne bli en langt mer populær fotballpresident enn sin forgjenger.

Til helgen får NFF sannsynligvis sin aller første kvinnelige fotballpresident. I en ideell verden hadde fokuset kun vært på Lise Klaveness sine faglige forutsetninger for å bli en god fotballpresident. Dessverre er vi fortsatt der at en kvinnelig fotballpresident er oppsiktsvekkende. Som valgkomiteen selv skriver, er det første gang i NFFs snart 120 år lange historie at en kvinne blir innstilt til norsk fotballs viktigste tillitsverv.

Ambisjonene om like muligheter uavhengig av kjønn har vært der lenge. Likevel er norsk fotball fortsatt hovedsakelig styrt av menn. Det norske kvinnelandslaget har fortsatt kun hatt én kvinnelig hovedtrener. Selv våre beste kvinner ledes stort sett av menn. Det er veldig ofte menn som har lagt premissene når norsk fotballs fremtid og utfordringer skal diskuteres. Derfor er det en milepæl å velge en kvinnelig fotballpresident.

Et tegn på at norsk fotball har gjort fremskritt på likestillingsfronten, er at dette er en innstilling som kommer uten de vanlige spekulasjonene om kvotering. Altfor ofte har dyktige kvinner som får makt i mannsdominerte miljøer fått påklistret merkelappen “kvotert inn”, der det underforstått sies at vedkommende får jobben eller vervet kun fordi hun er kvinne. Sannheten er at de fleste kvinner i maktposisjoner er der på tross av, ikke på grunn av, at de er kvinner.

Å velge en kvinne som fotballpresident vil være viktig for likestillingen i fotballen, men det å velge Lise Klaveness som fotballpresident gjøres ikke som et likestillingstiltak. Det er derimot et tegn på at norsk fotball endelig har kommet dit at en godt kvalifisert kandidat får norsk fotballs viktigste tillitsverv selv om hun er kvinne. Slik har det ikke alltid vært.

Det sier mye om Klaveness sin status i den norske fotballmiljøet at ingen kom trekkende med kvoteringskortet da innstillingen ble offentliggjort. Ingen tviler på hennes fotballfaglige kompetanse. Det er det da heller ingen grunn til. Så selv om det vil være en viktig milepæl hvis fotballtinget for første gang velger en kvinne som fotballpresident, bør Klaveness få lov til å være fotballpresident, ikke først og fremst kvinne.

Og som fotballpresident vil hun ha en rekke store utfordringer å ta tak i. De kan grovt deles inn i sportslige utfordringer, omdømmeutfordringer og utfordringer knyttet til FIFA og fotballens rolle i en verden der koblingene mellom idrett og politikk blir stadig tydeligere.

Sportslig sett har begge våre landslag en stor jobb å gjøre fremover. Det norske herrelandslaget har ikke deltatt i et mesterskap siden jeg gikk på barneskolen. Vi har en generasjon veldig lovende spillere og en landslagstrener det er knyttet store forventninger til, men det er ingen garanti for suksess.

Kvinnelandslaget taper terreng nå som andre store fotballnasjoner for alvor har fått opp dampen på kvinnesiden. I VM 2019 røk Norge ut i kvartfinalen etter å ha blitt utspilt av England. I EM 2017 ble det exit allerede i gruppespillet. Til sommeren får de en ny sjanse i EM, men per nå er de flere hakk bak de beste landslagene i Europa. Og fortsatt glimrer Ada Hegerberg med sitt fravær når landslaget samles. Med Klaveness som fotballpresident håper mange at veien tilbake til landslaget blir kortere for Norges største stjerne.

Omdømmemessig har NFF en tillitskrise de er nødt til å håndtere. Det handler først og fremst om at tilliten blant mange av de organiserte supportermiljøene er ekstremt tynnslitt. Qatar-debatten frem mot det ekstraordinære fotballtinget sommeren 2021 økte konfliktnivået. Mange av de toneangivende stemmene i supportermiljøene ser på NFF som et arrogant pampevelde uten moralsk ryggrad.

Uansett hvor urettferdig dette må føles for ledelsen og de ansatte i NFF, er det noe de er helt nødt til å forholde seg til. De må ta grep for å vinne tilbake supportermiljøenes tillit. Lise Klaveness er sannsynligvis den i NFF-systemet som er best egnet til å klare dette, både på grunn av sine meninger, sine personlige egenskaper og sin bakgrunn.

Den siste store utfordringen den nye fotballpresidenten står overfor er hvordan norsk fotball skal forholde seg til en fotballverden der penger, sportsvasking og moralsk glideflukt blir stadig mer fremtredende.

Utopien om fotballen som politisk nøytral agenda er saga blott. Fotballen utnyttes politisk, og fotballens ledere har latt det skje. FIFA-president Infantino har mer enn gjerne samarbeidet både med Putin og andre autoritære ledere. Folkesporten fotball er i ferd med å bli rike, kyniske, hensynsløse menns lekegrind. FIFA-presidenten har så langt verken vist vilje eller evne til å gjøre noe med det.

Det er på tide å utfordre ledelsen i FIFA. Om FIFA skal være en del av løsningen, ikke en del av problemet, trenger man store gjennomgripende endringer både i organisasjonen og i ledelsen. Der både kan og bør Norge være en pådriver.

I valgkomiteens begrunnelse trekkes det frem at Klaveness har en klar ambisjon om at NFF skal styrke og utvikle sitt idrettspolitiske arbeid nasjonalt og internasjonalt. Det er lovende, men her holder det ikke med gode intensjoner hvis det ikke gir konkrete resultater. I møte med skruppelløse fotballedere som mer enn gjerne selger fotballens integritet til høystbydende, må man være villig til å sette hardt mot hardt.

Mer innhold fra TV 2