En gedigen bremsekloss

I arbeidet med idrettsvarslerne har TV 2 gjentatte ganger konfrontert idretten med hva de gjør for å gjøre idretten tryggere for barn og unge. Hvilke grep som tas for å gjøre det lettere å utestenge voksne som bruker sin posisjon i idretten til å utnytte barn og unge, eller utsetter unge utøvere for seksuell trakassering og overgrep.

Svaret vi får er alltid det samme. Det eneste konkrete grepet lederne i Norges Idrettsforbund (NIF) slår seg på brystet med, er den nye påtalenemnda. Men så langt har innføringen av påtalenemnda kun ført til at færre saker kommer opp i domsutvalget.

Om du ønsker å ta en varslersak inn til domsutvalget i NIF, må du i praksis ha advokathjelp. Det er den klare beskjeden vi får når vi snakker med kilder som har prøvd å få saken sin behandlet i idrettens høyeste organ for varslingssaker.

Idrettslag kan selv behandle saker opp til en viss alvorlighetsgrad. Men hvis saken er så alvorlig at man ønsker å utestenge noen fra idretten, må den opp i domsutvalget. Der er både beviskravene og de prosessuelle kravene meget strenge.

Domsutvalget opererer som en domstol. Det har gjort terskelen for varslere skyhøy. En tenåringsjente som vil varsle om en treners overgrep eller seksuelle trakassering, orker ikke gyve løs på en slik papirmølle. En leder i en liten idrettsklubb føler ikke at hen har kompetansen til å skulle påtale en sak til et domsutvalg. Det er beviser som må sikres, dokumentasjon i lange baner og paragrafer som må finstuderes.

I saken om politimannen og treneren som ble varslet om en rekke ganger, måtte det ene idrettslaget bruke nærmere 200.000 kroner på å kjøre saken i idrettens egne systemer. Politimannen fikk sine sakskostnader dekket av NIF. Ironisk nok, siden domsutvalget etter månedsvis med omveier endte opp med å avvise saken fordi han teknisk sett ikke var medlem av idretten, men leid inn som trener via sitt eget selskap.

Løsningen på dette tunggrodde systemet, som i altfor stor grad la byrden på varslerne og idrettsklubbene som tok varslere på alvor, skulle altså være en egen påtalenemnd.

Denne påtalenemnda skulle gjøre det enklere å varsle, og skulle sikre at klubber ikke måtte ut med store summer for juridisk hjelp eller andre saksomkostninger. Påtalenemnda er et av de viktigste grepene som trekkes fram når idrettens ledere blir konfrontert med varslere som føler at de aldri har blitt hørt i idretten.

Men har påtalenemnda egentlig gjort det enklere å nå opp i idrettens kompliserte varslingssystemer? Svaret ser ut til å være nei.

I 2022 mottok påtalenemnda 36 saker. Så langt har kun sju av dem blitt tatt videre til domsutvalget. Det vil si under 20 %. NIFs løsning for å få flere saker opp i domsutvalget, ser foreløpig ut som en gedigen bremsekloss.

For de aller fleste representerer idretten glede, fellesskap og minner for livet. Den fortvilende sannheten er likevel at altfor mange barn og unge også får med seg vonde minner de skulle vært foruten. Trakassering og overgrep skjer fortsatt i idretten. Og altfor mange varslere opplever et tungrodd system der de ikke blir hørt.

Idretten er nødt til å ta grep som faktisk monner, ikke bare opprette enda ei nemnd eller enda flere holdningskampanjer.