En demokratisk skandale

Uansett om en tror på historien til Erna Solberg, eller ikke. Norske velgere gikk til valgurnene uten fullstendig informasjon. Det er i seg selv en demokratisk skandale.

SKANDALE: Eirik Bergesen mener aksjesaken til Sindre Finnes og Erna Solberg er en demokratisk skandale. Foto: Ole Enes Ebbesen / TV 2
SKANDALE: Eirik Bergesen mener aksjesaken til Sindre Finnes og Erna Solberg er en demokratisk skandale. Foto: Ole Enes Ebbesen / TV 2

Politikk er det muliges kunst. Men demokratiet er helt avhengig av at politikere ikke bare skiller bare mellom mulig og umulig, men også rett og galt. Når de ikke klarer det, i valgkampens habilitetssaker, eller tidligere med pendlerboliger, reiseregninger og «MeToo», så stuper demokratiets eneste valuta: folkelig tillit.

PREGET: En tårevåt Erna Solberg holdt pressekonferanse om aksjesaken fredag formiddag. Foto: Frode Sunde / TV 2
PREGET: En tårevåt Erna Solberg holdt pressekonferanse om aksjesaken fredag formiddag. Foto: Frode Sunde / TV 2

Sliter med habilitet

La oss si at en tror på historien til Erna Solberg. At det ikke var praktisk mulig å skaffe en fornuftig oversikt over mannens aksjehandler før valget var over. Konsekvensen var likevel den samme: Norske velgere gikk til stemmeurnene uten den informasjonen de trengte for å ta et gjennomtenkt valg.

Det er i seg selv en demokratisk skandale.

Jobben politikere og media deler er å gi velgerne den informasjonen de trenger for å handle som samfunnsborgere. Så er det ulike personlige interesser og ikke ulik informasjon som avgjør hva de faktisk stemmer.

For det var likevel ikke slik at Arbeiderpartiet var de eneste som slet med habilitet. Høyre gjorde også det, og de slet mer. Siden det dreide seg om partilederen, og sakene gikk tilbake til hele perioden hun satt som statsminister.

La oss si at en ikke tror på historien til Erna Solberg. At hun faktisk visste, men ikke fortalte. Og til og med at hennes kommunikasjonsrådgivere hjalp henne med å tilsløre dette. Jeg har selv, som byråkrat i UD, vært en av pressetalspersonene for en statsråd og partileder (Jan Petersen).

Kommunikasjonsfolkene bestemmer

Denne jobben er i beste fall å tydeliggjøre hva politikeren mener, i verste fall å få ting til å høres bedre ut enn det egentlig er. Ikke å gjemme vekk informasjon velgerne trenger for å ta informerte demokratiske beslutninger, som hvem en skal stemme på i et valg.

Vi var ikke sjelden i situasjoner hvor vi måtte gi råd til politisk ledelse at: Nei, dette er ingen vinnersak i media, men det er en demokratisk plikt å svare på det.

Som Kim Arne Hammerstad skriver i boka «Politiske skandaler»: En av grunnene til at det er flere skandaler nå enn før, er at byråkratiet bestemmer mindre og kommunikasjonsfolkene mer. De som vrir på reglene, har mer makt enn de som følger reglene.

At denne informasjonen ikke ville ha særlig innvirkning på valget, faller på sin egen urimelighet. Da ville nødvendige ressurser bli satt inn for å få informasjonen ut, ikke motsatt. Slik at en ikke havnet i den situasjonen en er i nå, med en sterk mistanke om at informasjonen bevisst ble holdt tilbake. Og et parti – og et demokrati – som vil bruke lang tid på å reise seg fra det som uansett motiver oppleves bredt som en grunnleggende tillitssvikt.

HØYRE HÅND: Cato Fossen er Høyres pressesjef og har vært en av de viktigste rådgiverne for Erna Solberg i valget. Foto: Frode Sunde / TV 2
HØYRE HÅND: Cato Fossen er Høyres pressesjef og har vært en av de viktigste rådgiverne for Erna Solberg i valget. Foto: Frode Sunde / TV 2

Viktigst å vinne valg

Dessverre får statsvitenskapen stadig rett i at det viktigste politiske spørsmålet for et parti er å vinne valg. At å vinne makt, og holde på den, er viktigere enn å gjennomføre politiske ideer. Men har det faktisk også blitt slik at også det viktigste menneskelige spørsmålet for et parti er å vinne valg? At å vinne makt, og holde på den, er viktigere enn å følge demokratiets spilleregler? Er vi i ferd med å få amerikanske tilstander i norsk politikk?

Den politiske spinnoperasjonen i Høyre dreier seg nå om å isolere dette til partilederens ektefelle. Det berømte «hjemme hos»-bildet fra et rotete kjøkken kan nå ses på som et litt for treffende bilde av familiens politiske orden og oversikt. Mannen som stelte hjemme hadde det like ustelt i privatøkonomien som på kjøkkenbordet.

Kanskje var det spillegalskap, kanskje er en kommende helbredelse grunnlaget for parets comeback?

Grunnleggende uærlighet

Men denne saken er ikke Sindre Finnes-saken, den er Erna Solberg-saken. Om saken dreier seg om brudd på «Håndbok for politisk ledelse», så har hun et selvstendig ansvar for å ha oversikt over ektefellens aksjekjøp. Om saken etter hvert vil dreie seg om «Lov om verdipapirhandel», så kan uaktsomhet (ikke hva en forsto, men hva en burde forstått) være nok til å være straffbar.

Om Erna Solberg ikke hadde fått med seg hvilke aksjer mannen kjøpte og solgte, så må hun ha fått med seg at mannen sa han slett ikke handlet aksjer. Og det visste hun ikke stemte, han viste henne årlige, om mangelfulle, statusoversikter. Det er en grunnleggende uærlighet i at denne historien ble stående i lang tid uten å korrigeres.

Stjernen skinner ikke like sterkt

Denne saken endrer stortingsvalget. Gevinsten med å være landets største parti har bleknet. Stjernen Erna skinner ikke like sterkt. Men både Høyre og Arbeiderpartiet har fortsatt en jobb å gjøre for å sikre at habilitet ikke blir et tema også neste valg. Begge partier klarte det (til slutt) med «MeToo», nå må de klare det med habilitet.

Det kan bli brutalt for en så velfortjent populær politiker. Og det kan ende med at hun som har tjent Høyre, og landet, så lenge og godt, i beste fall får drive partipolitikk som leder for Bjørgvin verdikonservative forum.