En annen side av historien

I lang tid har jeg valgt å sitte stille i båten, men etter gårsdagens avisartikler kjenner jeg det er på tide å forlate den behagelige «tie-posisjonen» og fortelle min opplevelse av Gjert som familiefar.

De fleste er kjent med at det finnes flere sider av samme sak, og det er intet unntak i dette tilfellet. Vi mennesker er forskjellige, og derfor blir jakten på en unison sannhet i en søskenflokk umulig når vi alle har hatt ulike opplevelser og roller ovenfor pappa. Men når min erfaring av familiehjemmet spriker i så store spenn fra mine brødres opplevelse, mener jeg det er riktig og rettferdig at saken blir belyst fra flere sider. Tross alt har vi vokst opp under samme tak.

I utgangspunktet synes jeg at alle familiefeider bør holdes innenfor husets fire vegger, og det er trist at denne konflikten har endt i offentlighetens søkelys, der vonde følelser blir underholdning for mannen i gaten.

For vonde følelser bærer vi alle på i ulik grad, og noen av dem kan nok spores tilbake til en kontrollerende og til tider destruktiv pappa i oppveksten. Gjert har på ingen måte vært en A4-far.

For de som har sett TV-serien på NRK, kommer de kontrollerende og kverulerende tendensene i ham godt frem.

Likevel er det viktig for meg å presisere at de fleste følelsene og minnene er gode. De er gode fordi at hjemmet vårt i aller høyeste grad har vært preget av trygghet, glede og samhold. Frykt er heldigvis en fremmed følelse for meg.

Jeg har aldri fryktet pappa. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er vanskelig å se den store frykten, når andre i familien stadig besøker og nylig har vært på ferie med Gjert. De fleste hadde nok ikke gjort det med en voldelig person, eller bygget huset sitt i gangavstand til familiehjemmet om frykten er så stor ...

Jeg har ALDRI fryktet pappa på den måten.

Vi er mange sterke personligheter i familien, alle og enhver med sterke meninger. Familiebildet har derfor vært preget av mange høylytte diskusjoner, og pappa har alltid hatt klare linjer for hva han mener er best for oss. Likevel har vi vært selvstendige og trygge nok til å velge egne veier for livene våre. De høylytte diskusjonene er en del av oss, og sjangeren våres. Men for en stund tilbake sa det stopp.

Det tette familieforholdet har over tid ført til slitasje og irritasjon. Et beger er fullt hos flere. Det hadde nok fort vært fullt hos meg også hvis jeg hadde hatt pappa som trener over en slik årrekke.

Suksessoppskriften til Gjert har nok hatt sine baksider som kommer til syne nå, men oppsidene har vært enorme. Jeg tror ikke noen av guttene ville vært foruten, den eneste som kanskje ønsker en tidsmaskin er pappa. Det er tross alt han som mistet kontakten med sønnene sine og idretten som han ofret ALT for.

Sønnene Jakob, Filip og Henrik Ingebrigtsen gikk torsdag ut med en kronikk i VG hvor de anklaget far Gjert Ingebrigtsen for å ha brukt fysisk vold og trusler i oppveksten, og skrev at de fortsatt kjenner på ubehag og frykt.

Gjert Ingebrigtsen har gjennom sin advokat John Christian Elden kategorisk benektet anklagene.