Disse kan ikke forsvare Norge alene

Utenfor kysten av Vestlandet patruljerer nå Forsvaret sammen med våre NATO-allierte for å sikre Europas energiforsyning.

Denne oppgaven kan ikke løses med militære virkemidler alene.

Derfor deltar også olje- og gassindustrien, en rekke aktører fra næringslivet og flere andre offentlige etater med betydelige ressurser for å sikre de viktige energileveransene.

Situasjonen er en god illustrasjon på det trusselbildet vi må være i stand til å håndtere i tiden som kommer. Det tradisjonelle skillet mellom stats- og samfunnssikkerhet blir stadig mer utydelig.

Det er blant annet med dette bakteppet den fjerde forsvarskommisjonen etter andre verdenskrig nå har lagt frem sin rapport.

Et for lite forsvar

Forsvarskommisjonen konkluderer med at forsvaret av Norge ikke er tilpasset den sikkerhetspolitiske virkeligheten.

Perioden med fred og forutsigbarhet som Norge har nytt godt av i over tretti år, er nå over.

I løpet av denne tiden har Forsvaret blitt bygget for langt ned og totalforsvaret har forvitret.

I industrien og næringslivet har sikkerhet (security) i stor grad dreiet seg om HMS (safety).

Denne nye situasjonen krever nå at forsvar, sikkerhet og beredskap må prioriteres vesentlig høyere.

Det er behov for betydelig politisk handlekraft for å sikre oss i en stadig farligere verden.

Selv om den russiske landmakten nå er vesentlig svekket, skal vi merke oss at både de russiske sjø- og luftstridskreftene fortsatt er relativt upåvirket av krigen.

Mye tyder også på at Russland om noen år vil ha gjenoppbygget sitt forsvar og komme tilbake som en militarisert, brutalisert og kanskje også ydmyket stat.

Det haster med å styrke nasjonens samlede forsvarsevne.

Sammensatte trusler

Trussel- og risikobildet mot Norge og norske interesser blir stadig mer sammensatt.

Til tross for at Russland er militært svekket, vil de fortsette å øve press mot Norge og NATO.

Ettersom de ikke ønsker en militær konflikt, vil de trolig holde det på et nivå som ligger under terskelen for væpnet konflikt.

Det betyr at de vil benytte en kombinasjon av ulike maktmidler, både militære og ikke-militære, for å ramme oss.

Som kjent treffer slike sammensatte (hybride) trusler ofte i gråsonen mellom stats- og samfunnssikkerhet, gjerne på tvers av samfunnssektorene.

Dermed er de vanskelige å oppdage, og det kan bli uklart hvem som har ansvaret for å håndtere situasjonen.

Forsvarskommisjonen anbefaler derfor at det etableres en robust tverrsektoriell nasjonal kriseledelse som setter regjeringen i stand til å handle proaktivt og lede landet når slike kriser oppstår.

Det sivil-militære samarbeidet må styrkes, det bør utarbeides en nasjonal sikkerhetsstrategi og vi må oppgradere vårt totalforsvar med en tydeligere og mer definert rolle for alle samfunnsaktører, fra næringsliv til frivillighet.

Geopolitiske endringer – en maritim prioritering

En rekke utviklingstrekk tilsier at det er i det maritime domenet Norges sikkerhet kan påvirkes negativt.

Norge er nå Europas største energileverandør, noe som stiller helt nye krav til sikring av den sårbare infrastrukturen som i hovedsak befinner seg i havområdene og i kystsonen.

Utbygging av vindkraft i havområdene vil forsterke behovet for sikring.

En svekket russisk militærmakt øker deres avhengighet av kjernevåpen.

Dermed øker også deres behov for å sikre de strategiske atomvåpenbærende undervannsbåtene som opererer i nordområdene.

NATO har behov for kontroll med de samme havområdene, blant annet for å sikre de trans-atlantiske forsyningslinjene Norge og våre allierte er så avhengig av.

Større sikkerhetsansvar

Spenningen mellom USA og Kina får også betydning for europeisk sikkerhet.

Når nå USA prioriterer Kina foran Russland, kan det bety færre amerikanske styrker tilgjengelig i våre områder.

Europa må da ta et større ansvar for egen sikkerhet.

Den generelt mer spente situasjonen i våre områder krever også høyere grad av årvåkenhet, spesielt i havområdene der den militære aktiviteten er betydelig og trolig også vil øke i årene som kommer.

Finlands, og etter hvert Sveriges, NATO-medlemskap øker behovet for militær forsterkning og etterforsyning.

I en sikkerhetspolitisk spent situasjon kan Østersjøen bli blokkert.

Da vil Norske havner bli avgjørende for lossing og videre transport østover til våre snart 16 millioner nye NATO-allierte.

Klimaendringene gjør at aktiviteten i Arktis øker.

Dette gjelder ikke bare den militære aktiviteten, men også forskning, turisme og ressursuthenting.

Det må også forventes større kommersiell skipstrafikk i regionen.

Økt aktivitet øker risikoen for konflikt, og det vil stille nye krav til blant annet søk og redningstjeneste.

En nasjonal maritim satsing

Norge er en maritim nasjon, en vesentlig del av nasjonens ressurser, verdier, men også sårbarheter befinner seg til havs og i kystsonen.

Derfor anbefaler Forsvarskommisjonen en nasjonal maritim satsing for å sikre og forsvare disse strategisk viktige områdene.

Forsvaret kan ikke forsvare Norge alene.

For å møte det stadig mer komplekse og sammensatte trusselbildet, kreves en felles innsats av hele nasjonen.

Mange av truslene er rettet mot det sivile samfunnet, gjerne fordekt som helt lovlig virksomhet.

Dette gjør det vanskelig å etablere og opprettholde oversikt.

I denne virkeligheten blir losen, forskeren og næringslivslederen kanskje like viktig som politibetjenten og offiseren for å avdekke trusler mot Norge, og om nødvendig forsvare landet.

Dette forutsetter at alle er innforstått med alvoret, og at vi er organisert slik at vi kan fange opp disse ulike signalene, sette bitene i puslespillet sammen til en større helhet og respondere raskt og samlet.

Betydelige deler av Norges verdensledende maritime næring befinner seg på Vestlandet – også Sjøforsvaret.

Det er åpenbart at mye av det arbeidet som må gjøres for å styrke sikkerhet, forsvar og beredskap må finne sted i vest.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no