Dette gjør norske fotballtalenter feil

Endelig er det gode tider i norsk fotball, får vi høre. Haaland, Ødegaard og mange andre gjør det så godt … eller, hvem var de andre igjen?

En fotballspillers liv kan (grovt sett) deles inn i to faser. Fase nummer én er selve fotballkarrieren. Fase nummer to er det mer generelle fotballivet. For å forstå norske spilleres ut- og innvandring, er det viktig å være bevisst forskjellene mellom disse to delene.

Titt og ofte leser vi om norske spillere som uttaler seg følgende i en eller annen variant: «Men livet som fotballspiller er så kort.» Oppfatningen som spillerne her representerer, er både riktig og feil på samme tid.

Hva er så feil? Og hva er riktig? La oss ta et enkelt eksempel for å illustrere en klassisk case på en lovende norsk fotballspiller:

Spiller X er relativt ung og spiller godt i norsk toppfotball. Sammenlignet med andre på sin alder er han veldig god. Han er først og fremst god av to ting: Det er få konkurrenter i Norge og norsk toppfotball er ikke veldig høyt rangert i forhold til andre nasjoner.

Spiller X får dermed tidlig smake på en tilværelse i toppen hvor han blir satset på og omtalt i positive ordelag. Ting flyter. Det fattes deretter (naturligvis) interesse fra utlandet. Utlandet har mye penger, råd til å ta feil med en potensiell enorm oppside hvis ting går bra, og dermed liten risiko med tanke på et (billig) spillerkjøp.

Ettersom spiller X allerede har vist seg god nok for norsk toppfotball, blir fristelsen stor og han reiser ut. Ute er det ikke samme forhold som hjemme. De to faktorene som gjorde han spesiell hjemme, finnes ikke ute: Konkurrentene er flere og liganivået er høyere i seg selv. Spiller X havner bak i køen.

Og det er her den norske utenlandsmentaliteten slår inn. I stedet for å kjempe seg til retten å spille, som ofte er en langsiktig prosess, ser spiller X etter nye muligheter. Han vil ha forholdene slik de var hjemme. Spiller X begynner å tenke i baner som sitatet innledningsvis beskrev, og feilen i systemet oppstår. I avveiningen mellom det som er et problem som angår fotballivet, velger spiller X å løse problemet for fotballkarrieren.

Et langsiktig problem løses altså med en kortsiktig løsning. Fordi et liv i fotballen er så mye mer enn bare å spille uke inn og uke ut, og samtidig sope inn noen millioner, så er verdien av å ha sett og, enda viktigere, prøvd det motsatte noe som virkelig tilfører spiller X noe ekstra.

Men det stopper ikke der. Spiller X’s erfaringer vil, for norsk fotball som institusjon, være enda mer betydningsfullt dersom spiller X senere i fotballivet skal utdanne andre spillere hjemme igjen, slik han selv ble hjulpet frem av andre.

Dette er en historie som dessverre treffer litt for godt i litt for mange tilfeller for norske spillere som slår igjennom tidlig og drar utenlands. Konsekvensen av å løse langsiktige problemer med kortsiktige løsninger, er at spiller X ikke sitter igjen med like mye kunnskap, kraft og ferdigheter som han ellers kunne gjort - for seg selv, men også for norsk fotball som har oppdratt han.

Både spillere, klubber og NFF har dermed i sin felles interesse å holde noe lengre på spillere før man slipper de. Dersom interessen fra utlandet er der nå, så vil det mest trolig, dersom utviklingen fortsetter, også være (enda mer) interesse der i fremtiden.

Kortsiktig profitt for klubbene (og NFF) er som en sekundæreffekt dermed heller ikke den optimale løsningen på deres problem.

Når for eksempel Bodø/Glimt nå i vinter har hentet hjem en drøss av sine egne etter korte opphold utenlands, så er kanskje det et styrketegn på Bodø/Glimt som klubb og deres status.

Allikevel er det aller mest et sykdomstegn på norske spilleres mentalitet og videre utvikling - i den korte fotballkarrieren, men også i det lengre fotballivet.