Mange norske kvinner kjenner på denne skammen, skriver Merete Gamst. Foto: Privat
Mange norske kvinner kjenner på denne skammen, skriver Merete Gamst. Foto: Privat

Dette arret bærer jeg med stolthet

Det kan kjennes som jeg svikter min første viktige jobb som mamma – nok en gang.

Jeg har fått dato for planlagt keisersnitt. Nå på mandag som kommer. Det har jeg skammet meg over. Det kan kjennes som jeg svikter min første viktige jobb som mamma – nok en gang.

Jeg er visst ikke alene om å ha vonde følelser knyttet til keisersnitt. Som lege og forfatter Carina Saunders skrev i Aftenposten i sommer, er det overraskende mange norske kvinner som kjenner på en skuffelse eller skyldfølelse etter keisersnitt.

En såkalt «keisersnittskam».

Men hvorfor er det slik? Er det noe vi kan gjøre for å unngå dette?

Mars 2019 står fødebagen min klar i gangen. Glidelåsen spriker fordi den er smekkfull. Jeg har vært på fødselsforberedende, tatt kurs i pusteteknikker, gravidyoga og formulert et altfor langt fødebrev til jordmor.

Jeg er klar for min drømmefødsel – og jeg gleder meg.

Slik blir det ikke. Syv dager på overtid haster vi til Ullevål Sykehus fordi jeg føler at noe er galt. Det blir slått full alarm på føden og legene løper avgårde med meg til operasjonsrommet.

Hikstende i panikk, spør jeg legen om jeg kan prøve vaginal fødsel først.

Det sier ganske mye om hvor lite forberedt jeg var på et potensielt keisersnitt.

Ingen babygråt

Rundt 16 prosent av alle fødsler i Norge er keisersnitt. Over halvparten av disse er ikke planlagt. Jeg tror jeg kunne ha møtt situasjonen bedre hvis jeg visste hvor vanlig det var, at keisersnitt kan skje hvem som helst, og ikke minst, at det stort sett går bra.

Det er ingen tid å miste. Jenta vår blir hentet ut med hastekeisersnitt, men vi hører ingen babygråt. «Kan noen si om hun puster?» Vi får ikke svaret før et kvarter senere. Hun lever, men det er mange undersøkelser som må tas. Vi tilbringer hele den kommende uken på barneintensiven.

Mitt livs verste dager. Oppholdet avsluttes heldigvis i livets beste dag, da vi får reise hjem med en frisk tulle.

Ingenting kunne forberedt oss på en slik start som foreldre, samme hvor mye vi hadde planlagt hver eneste detalj.

Samtidig tror jeg det er viktig at det formidles at det ikke nødvendigvis er ens egne forberedelser som avgjør hvordan fødselen blir.

Forventninger til en fødsel og realiteten kan være ganske langt fra hverandre. Da er det viktig å huske på at det ikke er kvinnenes feil.

Press på å presse

Nå nærmer baby nummer to seg med stadig mer vaggende skritt. Noe av det som har overrasket meg veldig i dette svangerskapet, er hvor stort press jeg har kjent på det å føde vaginalt.

Presset har kommet fra alle mulige hold, fra jordmødre, leger, venninner og bekjente.

Etter den traumatiske opplevelsen vi hadde sist, er jeg overrasket over at det ikke er mer åpenhet og forståelse for å snakke om keisersnitt som et alternativ.

I stedet har jeg blitt møtt med setninger som: «På gamlehjemmet sitter damene og snakker om fødslene sine. Det er noe du ikke bør gå glipp av» og «du må la kvinnekroppen gjøre det den er skapt for».

Jeg er klar over at keisersnitt er en stor bukoperasjon og over forskningen som viser at barn som fødes vaginalt kan ha litt bedre forutsetninger på noen områder.

Det er også enklere for kvinnen å komme seg etter en vaginal fødsel.

Hylle alle fødsler

Det er ingenting jeg skulle ønske mer enn at jeg kunne gått gjennom dette svangerskapet slik som det forrige: Fryktløs og kun fokusert på å skulle presse barnet mitt ut selv.

Etter å ha blitt gravid nå, ble jeg dessverre raskt smertelig klar over hvor traumatisert jeg var etter forrige fødsel og frykten for at noe slikt kan skje igjen.

Vi fikk nemlig aldri noen svar på hvorfor det var så nære på å gå galt sist. Morkaka ble aldri sendt inn til undersøkelse. Jeg ønsker derfor ikke å gå over termin.

Alt som betyr noe er at jenta vår kommer frisk ut.

Jeg tror virkelig ingen ønsker keisersnitt som en «enkel utvei». For min del kjennes det ut som det stikk motsatte.

Åpenhet

Kanskje det ville lette på «keisersnittskammen» hvis vi alle viser litt mer forståelse for at alle har sine grunner.

Bør vi ikke simpelthen hylle alle fødsler – uansett om de kommer gjennom fødselskanalen eller magen?

Her om dagen fikk jeg for første gang høre en lege si at «et planlagt keisersnitt også kan være en fin opplevelse».

Det fikk meg til å gråte av lettelse. Bare det å få mitt nyfødte barn til brystet etter forløsning, vil bli noe helt annet enn det vi opplevde sist.

Jeg tror det er viktig at vi har like mye åpenhet rundt keisersnitt som vaginale fødsler. Ikke minst, at også de som har gode opplevelser, ikke er redde for å snakke om det.

Hvis babyen vår velger å komme før den planlagte datoen, skal jeg gjøre alt jeg kan for å presse henne ut. Hvis ikke, ønsker jeg å bære mitt doble keisersnitt-arr med stolthet. Det vil minne oss på det vakreste livet har gitt oss: Familien.

NB: Foruten press på å føde vaginalta, har jeg ellers fått veldig god oppfølging under svangerskapet i Fredrikstad kommune og på Sykehuset Østfold Kalnes.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no