Det er typisk norsk å være best

To enorme norske maktdemonstrasjoner i Paris. Det kan ikke beskrives på noen annen måte.

Når Jakob Ingebrigtsen løper lekende lett inn til verdensrekord like før Casper Ruud slår knock out på Alexander Zverev i semifinalen i tradisjonsrike Roland-Garros blir det et overtydelig bilde på hvor langt norsk sommeridrett har kommet.

Vi er ikke lenger bare en nasjon av idrettsutøvere født med ski og skøyter på beina.

Vi har for alvor etablert oss i verdenseliten i flere av de aller største sommeridrettene også. Norske utøvere herjer i idretter der vårt kalde klima ikke gir oss noe gratis og der den internasjonale konkurransen er knallhard.

Å bli best i verden i løping er ekstremt. Det er idrett i sin reneste, enkleste form. En idrettsgren som kan spores helt tilbake til antikken, der reglene er enkle og utstyrskravene minimale. Selvsagt har løpesko blitt big business, men det er likevel en idrett som kan bedrives over hele verden.

Og Jakob Ingebrigtsen har ikke bare slått den gamle verdensrekorden på to engelske mil. Han har smadret den. Så lett som ingenting. 22-åringen sprenger stadig grenser for hva vi tror er mulig. Og han gjør det som om det skulle være den enkleste sak i verden.

Jakob Ingebrigtsens verdensrekord er alene nok til å rydde avisforsidene i alle landets sportsredaksjoner. Men så kommer Casper Ruud og gjør fredagskvelden komplett. Etter en periode med mange sportslige nedturer er han endelig tilbake.

For andre år på rad er han klar for finale i Roland-Garros. Hans tredje Grand Slam-finale på et år. Casper Ruud spiller seg til topps i en idrett der Norge i årevis bare var en liten parentes.

24-åringen har lenge vært banebrytende. Han har ingen stolte fotspor å følge i, han må selv tråkke opp løypa. Og han har gjort det på en måte som ville virket som en gal manns feberfantasier bare for noen år siden.

Han har flyttet grensene for hva en norsk tennisspiller kan få til med sjumilssteg. Det vil for alltid være et før og etter Casper Ruud i norsk tennishistorie. Han har lykkes i en idrett der vi nordmenn har ekstremt dårlige odds for å nå toppen.

På søndag møter han selveste Novak Đoković i finalen. Casper Ruud vet han går til finalen som underdog. Bare det at han nok en gang er i en finale er en enorm bragd. Om han skulle vinne vil det være et av de største øyeblikkene i norsk sommeridretts historie.

Det kan også bli kronen på verket for en idrettshelg Norge knapt har sett maken til.

Lørdag forventer en hel verden at Erling Braut Haaland skal skyte Manchester City til klubbens aller første Champions League-trofé. Han er ikke den første nordmannen som får æren av å spille verdens største fotballkamp for klubblag.

Det er imidlertid ingen mannlige fotballspillere som har vært i nærheten av å være så toneangivende inn mot en finale. Braut Haaland er ingen gratispassasjer. Han er selve grunnen til at folk kjøper billett.

At et bittelite vinterland som bare har fungerende gressbaner i sommerhalvåret kan produsere en av verdens beste fotballspillere er intet mindre enn et under. Det strider mot all sunn fornuft og logikk. Men her er vi.

Erling Braut Haaland er allerede langt mer enn en fotballspiller. Han er et fenomen. Et unikum i en verdensidrett som har blitt stadig mer global. Og mens Casper Ruud kan være fornøyd med å i det hele tatt nå en finale, er ikke det nok for Braut Haaland. Å tape finalen mot Inter vil være en gedigen skuffelse. Det er lenge siden en Champions League-finale hadde en like soleklar favoritt. Og en 22-åring fra Bryne er en av grunnene.

Gro Harlem Brundtland sa i sin tid at det er typisk norsk å være god. Denne helgen kan bli det ultimate beviset på at det nå er typisk norsk å være best. Også på sommeren.