Det er dessverre lenge siden jeg har sett at pasienter har fått forsvarlig behandling

I slutten av 2021 forteller helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol til TV 2 at sykehusene er godt forberedt på en pandemi.

At de har gode planer og at de ansatte har kapasitet til å avlaste hverandre når det trengs.

Jeg vet ikke om dette er en løgn hun har blitt fôret med eller om hun ønsket å betrygge den norske befolkningen med usannheter.

For dette var så langt fra virkeligheten som det går ant.

Men hun har nok ikke vært alene om å koke sammen denne totale misoppfatningen av realiteten.

Informatikk

For helseministeren har ingen bakgrunnskunnskap eller kompetanse nok til å kunne si noe om hvordan det er å jobbe på et sykehus.

Hun har visstnok studert informatikk og psykologi.

Og det nærmeste hun har vært å jobbe på «gulvet» er som au pair i Frankrike.

Men det er helt tydelig at hennes rådgivere heller ikke har noen som helst form for relevant bakgrunnskunnskap når det er dette de går ut og forteller den norske befolkningen om sykehusene.

I starten av forrige uke kom Kjerkol med en klar beskjed til sykehusene: økonomien blir strammere, og vikarbruken må ned. Hun sier faktisk at det må vi få slutt på.

Dette fordi det koster mer å leie vikarer enn å leie inn fagpersoner som allerede er ansatt.

For mannen i gata høres dette ut som et relativt enkelt og effektivt sparetiltak.

Nedbemanning

Men det er bare vi som jobber på sykehusene som skjønner hva dette innebærer i realiteten.

Kjerkol kommer ikke med noen konkrete tiltak til hvordan sykehusene skal spare penger.

Hun har løpt sin meter og gir stafettpinnen videre til sykehusene: «Det skal dem få lov til å finne ut av sjøl.»

Fra sekundet helseministeren åpnet munnen sin, forsto alle de ansatte på «gulvet» fra sykehusene i hele landet at sparetiltakene kom til å bestå av ytterligere nedbemanning og innleieforbud.

Flere helseforetak er allerede i underskudd med budsjettet.

Helseministeren sier at det er Helse Nord som peker seg mest ut, da de over lang tid ikke har greid å tilpasse seg de økonomiske rammene.

For Helse Nord er det lett å løpe videre med stafettpinnen.

Fordi de har løpt milevis med samme strategi i årevis allerede: å kutte menneskelige ressurser hver gang de går i underskudd.

Nedbemanning, innleieforbud og ansettelsesstopp.

Et tiltak som viser en umiddelbar effekt. Men lederne for de ulike helseforetakene ser ikke langtidseffekten av deres handlinger.

På lang sikt vil dette føre til økt sykefravær, utbrenthet og oppsigelser.

Som igjen fører til at de med kompetanse og erfaring forsvinner og blir erstattet med nyutdannede som mangler begge deler.

Vaske engangsutstyr

Det man da står igjen med er en grunnbemanning som er lavere enn det det trengs for å drifte ei avdeling grunnet innsparing, i tillegg til at kompetansen er langt under gjennomsnittet av det en burde være.

I 2022, da direktøren på UNN kunngjorde underskudd på flere hundre millioner, sa hun at dette skyltes høyt sykefravær, pandemiens utfordringer og innleie av vikarer.

Hvilke tiltak ble iverksatt? Nedbemanning, innleieforbud ved sykdom og vi ble til og med bedt om å vaske engangsutstyr som kunne brukes på nytt.

Selv jeg, som bare er sykepleier, skjønner at sykefraværet kommer til å redusere seg selv på lang sikt, dersom vi har nok tilgjengelige ressurser.

Og med det mener jeg primært menneskelige ressurser, altså en god grunnbemanning.

Selv om Kjerkol ikke har peiling på hvordan sykehusene fungerer og hva vi faktisk gjør her, understreker hun at det er særlig sårbare barn og unge som skal prioriteres i helsevesenet.

Men det jeg erfarer hver dag er at det er det motsatte som foregår. For lederne for helseforetakene har heller ikke peiling på hva de ansatte på «gulvet» gjør.

Sprengt kapasitet

Jeg jobber på Barne- og Ungdomsklinikken på UNN og opplever avvik så og si hver vakt.

De erfarne står med de aller dårligste, uten å ha noen i ryggen å rådføre seg med. De nyansatte må ha pasienter med diagnoser de ikke har kjennskap til.

Mange må utføre prosedyrer de aldri har gjort før, eller hørt om for den saks skyld.

De har heller ingen å rådføre seg med, for de dem eventuelt kan spørre har allerede sprengt kapasitet med sine pasienter.

Det er uforsvarlig drift, det kan kjennes utrygt for både de ansatte og de innlagte.

Det har, og det vil fortsette å ha, uheldige konsekvenser. Politikere og ledere ser bare tall. De ser på budsjett. Hvor det kan spares hurtigst og enklest.

De som jobber på gulvet, ser ikke tall. De ser mennesker. Antall mennesker vi hver dag hjelper, redder og utgjør en forskjell for.

Og de vi nå hver dag mislykkes å gi den hjelpen, omsorg og behandlingen de skulle hatt.

For meg virker det som at ledere og politikere hverken ser de ansatte eller pasientene.

Det virker som at de ikke bryr seg om oss i det hele tatt. Det er nettopp fordi sykehusene er helseforetak.

Et foretak er per definisjon en finansiell og juridisk virksomhet med økonomisk formål.

Det er ikke et sted hvor omsorg, pleie, behandling og forsvarlig drift er deres høyeste prioritet.

Å ansette flere og gi høyere lønn til for eksempel sykepleierne, er et rent pengesluk for helseforetakene.

Derfor er ikke det et lønnsomt tiltak for dem. Men det er vi på «gulvet» som hver dag kommer på jobb, til tross for at vi allerede er utslitt, som får hjulene til å gå rundt.

Og dette gjør vi av omsorg for hverandre og for pasientene. Vår jobb er å ivareta dem – på en forsvarlig måte.

Og det er det dessverre lenge siden jeg har opplevd.

Det er hjelpepleiere, sykepleiere, leger, helsefagarbeidere – og alle andre profesjonsgrupper som jobber pasientnært – som hver dag stiller opp med omsorg, avanserte tekniske ferdigheter, medisinsk kunnskap og nestekjærlighet.

Men ledere bryr seg tilsynelatende ikke om det som ikke direkte berører dem, så lenge det ikke berører deres egen lommebok.

Politikerne kommer med klare budskap, mens helseforetakene gjør det stikk motsatte.

Kutter av oss armer og bein

De kaster ansvarspinnen fram og tilbake til hverandre uten at det skjer endringer der det bør.

Derfor blir det enklere å bare kaste stafettpinnen til de ansatte. Til oss som ikke har noe de skulle ha sagt, til oss uten stemmer og til oss som ikke har noen mulighet til å påvirke deres avgjørelser.

Samtidig som de ber oss løpe, kutter de av oss armer og bein og ber oss løpe enda fortere.

Det er paradoksalt at de som kommer med klare budskap at det bør innstrammes og de som iverksetter innstrammingstiltak straffer de som har gjort det eneste rette hele veien: bry seg om pasientene.

Politikerne sitter på gjerdet og gir føringer, helseforetakene har ingen peiling på hvordan de skal drifte sykehusene, mens det er de ansatte på «gulvet» som faktisk gjør jobben sin riktig, som må ta straffen for at politikerne og ledelsen ikke klarer å gjøre jobben sin.

Og straffen er at de hindrer oss i å gjøre vår jobb.

Kjære helse- og omsorgsminister og ledere for de norske helseforetak: det er kanskje på tide å gi stafettpinnen videre til noen som faktisk løper riktig vei.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no