Venstres leder Guri Melby er lite imponert over Fifa-presiden Gianni Infantino. Foto: Jon Olav Nesvold / BILDBYRÅN
Venstres leder Guri Melby er lite imponert over Fifa-presiden Gianni Infantino. Foto: Jon Olav Nesvold / BILDBYRÅN
Fotball-VM:

Despotenes podium tilsmusses av fri kjærlighet

Fra sin gullbelagte boble kan FIFA-president Gianni Infantino uforvarende ha kastet fotballen inn i en brytningstid. Med hele verdens øyne rettet mot Qatar spiller han et farlig spill, med fotballens fremtid som innsats, skriver Guri Melby.

De siste dagers hendelser i Qatar kan ha slått opp en dør Infantino og hans despotkompiser desperat har prøvd å forsegle. Med verdenspressen på orkesterplass fremstår fotball-VM nå som den viktigste arenaen for å markere grunnleggende menneskerettigheter og fri kjærlighet.

Fotballstjernene har en unik mulighet til å fremstå som helter langt utover fotballbanen. Aldri før har fotballspillere i et VM hatt en bedre sjanse til å stå opp mot FIFA.

Jeg kommer ikke til å se en eneste kamp fra VM i Qatar. Fotball-lysten er borte, og det blir for vanskelig å nyte fotball som utspiller seg i slike tragiske omgivelser. Jeg er ikke i tvil om at VM vil by på spektakulære skåringer og sitrende spenning, og jeg dømmer ikke dem som velger å følge mesterskapet. For meg personlig blir det imidlertid umulig.

Likevel registrerer jeg med interesse det som litt overraskende er i ferd med å skje i Doha. Noe interessant er i emning. Kan FIFA ha tråkket over en ubrytelig grense da de nektet spillerne å promotere fri kjærlighet?

Opptakten til VM ble verre enn ventet.

Vi fikk presentert en forferdelig pressekonferanse med FIFA-presidenten. Dagen etter så vi Infantino mellom emiren av Qatar og den saudiarabiske kronprinsen bin Salman på tribunen under åpningskampen.

Det fikk meg til å grøsse.

Bildene liknet på de vi så fra Russland under VM i 2018. Da delte Infantino og bin Salman tribunen med Vladimir Putin. Men han sliter på slagmarken i Ukraina, og kunne ikke komme i år.

FIFA-president Gianni Infantino på kampen mellom Qatar og Senegal. Foto: KARIM JAAFAR
FIFA-president Gianni Infantino på kampen mellom Qatar og Senegal. Foto: KARIM JAAFAR

Det kan synes som at Infantinos balanse mellom krefter hos vertsnasjonen og elendige forsøk på å fremstå inkluderende endelig begynner å koste. For noen dager siden fortalte han verdenspressen at han følte seg homofil, ja til og med som en migrantarbeider.

Seansen vil gå inn i historien som et patetisk forsøk på personlig renvasking inn mot dette VM.

Når vi senere fikk vite at han har bøyd av for vertsnasjonens kamp mot fri kjærlighet og bruker FIFA til å sanksjonere fotballspillere som utøver ytringsfrihet, er tragedien total. Flere kapteiner ble advart mot å bruke kapteinsbind med regnbuemønster og budskap om fri kjærlighet. FIFA truet med gule og røde kort om bindet ble brukt, og med det rant det siste av FIFAs minimale integritet ut i sanden.

Selv om lagene ga etter for truslene, ser vi likevel et gryende opprør som utspiller seg på VM-scenen. Tyske spillere dekker for munnen. Franske spillere former hjertetegn med fingrene. Sponsorer trekker seg fra avtaler med det tyske landslaget, mens Tyskland selv varsler søksmål mot FIFA. Danskenes landslagstrener åpner opp om et ubehag med å være i Qatar.

Jeg aner og håper at Danmark ikke har lagt planene om å markere elementære menneskerettigheter på hylla.

Fotballspillerne kan og bør gripe sjansen til å markere seg som ytringsfrihetens helter
Guri Melby

Etter betydelig press fra lag, spillere, sponsorer, supportere og organisasjonene har FIFA sett seg nødt til å snu og tillate regnbueeffekter på tribunen. Det skulle bare mangle, men det viser at det nytter å presse på i fellesskap og fordømme holdninger som strider med menneskerettighetene. Nå ser vi at ting kan snu dersom presset blir for stort. Da må vi fortsette å presse.

Så gjenstår det å se hvordan den forhåpentligvis første av flere snuoperasjoner blir fulgt opp i praksis.

FIFA President Gianni Infantino på den kontroversielle pressekonferansen. Foto: Nick Potts
FIFA President Gianni Infantino på den kontroversielle pressekonferansen. Foto: Nick Potts

Med Infantinos merkverdige seanse til verdenspressen, samt flere episoder fra Qatar så langt kan tyde på at regimet er i ferd med å gi opp sportsvaskingen. De ser kanskje selv at det ikke fungerer og vil heller gi tydelig beskjed til sine naboland at vesten ikke kan styre dem, med FIFA som nyttig idiot.

Ferden frem mot VM og fotballkamper i Qatars hete har vært brolagt med korrupsjon, død og et pill råttent fotballforbund.

Da tildelingen ble gjort i 2010 brast fotballhjertet mitt. At noe så vakkert kunne ødelegges av reinspikka korrupsjon var tungt å ta inn. Også VM i fotball, da.

Et arrangement de aller fleste sportsinteresserte holder som et av de aller helligste.

Et arrangement som går hånd i hånd med barndomsminner om den aller første opplevelse av fotballglede.

Mange har sine helt spesielle minner. Jeg var fem år i 1986 og husker godt mitt første «møte» med stjerner som Maradona. Siden har bare tanken på fotball-VM fått det til å krible i meg.

DRØMMEMÅLET: Diego Maradona scoret et av tidenes vakreste VM mål mot England i 1986. (Foto: STF/AFP)
DRØMMEMÅLET: Diego Maradona scoret et av tidenes vakreste VM mål mot England i 1986. (Foto: STF/AFP) Foto: STF

De siste årene ble det imidlertid mer og mer klart for meg at det ville bli umulig å glede seg til fotball spilt på stadionanlegg som har reist seg i takt med dødstallene til arbeiderne som bygger dem. Tidlig forstod vi at migrantarbeiderne i Qatar levde under umenneskelige forhold. Internasjonale organisasjoner har dokumentert grundig, fotballtidsskriftet Josimar har formidlet grusomme vitneskildringer. Kribling i magen har gått over til grøss langt inn i ryggmargen.

Framover skal jeg fortsatt holde meg unna kampene som spilles, men det som ellers rører seg i Doha blir interessant å følge. Jeg føler på håpet om at despotenes podium, som dette VM har blitt, blir tilsmusset med viktig budskap om kjærlighet og markeringer for grunnleggende menneskerettigheter.

Fotballspillerne og landslagene har plutselig fått en arena hvor muligheter for markeringer er større og viktigere enn hva man på forhånd kunne håpet på. Med verdens øyne på Qatar har vi mulighet til å avkle styggedommen for en hel verden. Fotballspillerne kan og bør gripe sjansen til å markere seg som ytringsfrihetens helter, som kjærlighetens forsvarere og menneskerettighetenes forkjempere.

Jeg håper å se tilbake på VM i Qatar som mesterskapet der fotballspillerne stod opp mot systemet som kneblet dem. Og litt etter litt tar tilbake de sanne verdiene i fotballen og gjenreiser fotball-VM som det fantastiske og forenende arrangementet det egentlig er.

Vi setter vår lit til fotballstjernene som nå plutselig har fått et langt viktigere oppdrag utover det å vinne fotballkamper. Foreløpig leder Irans fotballstjerner an, som nektet å synge nasjonalsangen som hyller det brutale regimet de representerer i Qatar. Vi kan konstatere at det må ha utløst et enormt press mot spillerne ettersom de i neste kamp ble nødt til å i det minste bevege litt på leppene under nasjonalsangen.

Før kampen mot Wales, som de vant 2-0, sang de iranske spillerne nasjonalsangen. Foto: Adam Davy
Før kampen mot Wales, som de vant 2-0, sang de iranske spillerne nasjonalsangen. Foto: Adam Davy

Det er likevel de iranske spillerne som har markert seg tydeligst så langt, men jeg håper vi ikke må vente for lenge til de andre lagene også virkelig begynner å stå opp for det de tror på.