Tonje Steinsland svarer på kritikken. Foto: TV 2
Tonje Steinsland svarer på kritikken. Foto: TV 2

Derfor ble jeg fadder til David Toskas barn

Valget var gjennomtenkt.

Det er viktig å være seg bevisst rollen som uavhengig journalist. Forholdet mellom journalist og kilde skal være fritt, og uten bindinger.

Det gjør oss som er reportere i stand til å rapportere sannferdig. Og det er helt avgjørende for publikums tillit til media, og til journalistikken vi publiserer.

Derfor er journalisters habilitet en så viktig diskusjon å holde levende. De siste dagene har jeg selv blitt en del av den. Det gir meg muligheten til å si noe om hvem jeg er, og hva jeg står for.

Diskusjonen som har oppstått kom etter at David Toska og jeg ble intervjuet på scenen, i en sesjon for journalister, under konferansen Fortellingens kraft, i Bergen.

Der fortalte vi at vi, etter tidligere å ha hatt et journalist-kildeforhold, nå har en vennskapelig relasjon.

Spørsmålet som i ettertid har blitt reist handler om mitt valg om å bli fadder til David Toskas barn. Enkelte har hevdet det ikke er forenlig med min jobb som journalist, og at jeg derfor burde takket nei da foreldrene spurte meg.

Selvfølgelig har mine kritikere rett i at jeg ikke kan være involvert i hans familie på det private plan og samtidig lage en film om hans forbrytelser. Men det var heller ikke i den rekkefølgen det skjedde.

La meg forklare.

Dokumentaren «Gåten David Toska» i Vårt lille land, ble publisert i 2019. Da hadde jeg, i min rolle som dokumentarist, hatt jevnlige samtaler med David Toska over 5 år.

Vi gikk turer, og snakket på telefon. Temaet for samtalene var hans fortid, jeg ønsket å finne ut hva som gjorde ham til kriminell og ransmann.

Ikke min venn

Mitt oppdrag var å få hans tillit og respekt – nok til å komme i posisjon til å stille ham alle de vanskelige spørsmålene foran kamera.

I disse årene observerte jeg hvordan han sonet ferdig dommen sin, tok utdannelse og skapte seg et lovlydig liv utenfor murene. Målet hans var å komme i arbeid, og bidra til samfunnet.

David Toska var hele tiden min kilde, ikke min venn.

Da han til slutt stilte opp i Vårt lille land var det i åpenhet, uten forbehold eller betingelser. Han svarte på alle mine spørsmål, også de ubehagelige. Dokumentaren ligger på TV2 Play for alle som vil se resultatet.

Året etter at dokumentaren ble publisert hadde Toska og jeg minimal kontakt. Prosjektet med dokumentaren var fullført. Jeg skulle ikke gjøre mer journalistikk på Toska.

Da han så fikk samboer og barn, gjenopptok vi kontakten. Denne gangen som to som kjenner hverandre.

To og et halvt år etter at dokumentaren ble publisert spurte David og samboeren hans meg om jeg ville være fadder til det lille barnet deres.

Villig til å betale

Jeg sa ja – og orienterte TV 2-ledelsen om valget jeg hadde tatt, vel vitende om at Toska dermed ikke kunne være min kilde i fremtiden. Den prisen var jeg villig til å betale.

Hvorfor?

Valget var gjennomtenkt. Det handler om mitt verdi- og menneskesyn.

Jeg mener alle mennesker har rett til å få komme tilbake til samfunnet etter at de har sonet sin straff og gjort opp for seg. Det er et viktig prinsipp i et rettssamfunn, ikke bare i form av offentlig kriminalomsorg, men som en holdning og inkludering fra hver enkelt av oss.

Det var imidlertid ikke David Toska jeg skulle være fadderen til, men barnet hans. Det ble for meg en viktig symbolhandling.

For hva er egentlig en fadder, og en dåp?

Da kristendommen kom til landet for tusen år siden, var dåpen selve revolusjonen. Norge hadde vært et ættesamfunn, der mennesker fikk sin verdi og plass i livet etter hvilken slekt de tilhørte, rik og mektig - eller fattig og utstøtt. Dåpen markerte en ny tidsregning med sitt totalt motsatte, humanistiske budskap: hvert enkelt barn, uavhengig av bakgrunn og ætt, skal være velkommen inn i felleskapet.

Alle små mennesker har samme verdi og skal regnes som en av oss. En av flokken.

Dåpens symbolikk gjelder fortsatt. Og kanskje er den viktigere enn noensinne, i et samfunn der mennesker stadig oftere synes å bli støtt ut i moralsk kulde av det store flertallet.

Det er ikke sikkert det bare blir enkelt for fadderbarnet mitt å vokse opp med Toska som etternavn. Dersom jeg kan gjøre det litt lettere ved å vise min støtte, og være der i livet hennes, så gjør jeg selvsagt det.

Det skulle bare mangle.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no