De unge vi bare sviktet
Da vi skulle sjekke tallene, oppdaget vi noe skremmende.
Sist høst varslet vi i Kirkens SOS om en generasjon unge som bare har blitt glemt.
Som har vært overlatt til seg selv og en skjerm gjennom hele pandemien.
Så traff elendigheten oss og dem som perler på en snor: Ny nedstengning, krig i Ukraina, skolestreik, økonomiske utfordringer.
Vi skylder dem en bedre fremtid
Det er et uttrykk som heter «No man is an island.» Det er lett å overføre til de unge: De er ikke en isolert gruppe som lever på siden av samfunnet; de er unge som en gang skal bli voksne.
Det er de som skal komme etter oss, og det er de som skal ta seg av oss.
Fordi en gang, om ikke så lenge, er det vi som trenger at de holder ryggen vår.
Men kan vi egentlig kreve det når vi ikke makter å stille opp for dem?
Som generalsekretær har jeg jo lyst til å komme med gode nyheter innimellom.
Det må jeg medgi. Men det er ikke rom for det akkurat nå.
Fordi historiene vi hører er så redselsfulle. Hos oss har vi en krisetjeneste som betjener 200.000 henvendelser hvert år.
På telefon og nettprat.
Skremmende utvikling
På chat er det flest unge som kontakter oss.
Da vi skulle sammenligne tall fra i fjor med fjorårets tall, oppdaget vi en skremmende økning i unge som selvskader hele 34,5 prosent opp.
Unge som sliter med skole: 35 prosent opp.
Det er for høye tall, og de som kriger med sine indre demoner er for mange. Og for unge.
Overser man det fordi det er psykisk?
Dette får meg jo til å stille noen spørsmål: Hadde vi tatt de unge mer på alvor dersom vi kunne SE den børen de bærer med det blotte øyet?
Brekker man benet, er det naturlig at man får hjelp.
Er man i en ulykke som krever at blodet stanses, så får man hjelp.
Men det er ikke disse sykdommene vi hører om.
Det vi får høre om er de skadene som kanskje ikke synes så godt, men som folk, ofte unge mennesker, bærer på innsiden.
Hva skal vi si til dem?
Hva skal vi si om noen år når de blir voksne og spør om hvorfor vi ikke gjorde mer?
Så er det nå en gang slik at vår tid som voksne, ansvarlige eller som sjefer varer ikke evig.
Om noen år er det de som skal overta. De unge som vi har latt i stikken.
Se video:
Fordi det er det de sier til oss når de tar kontakt.
De sier at de ikke når frem. At det er for mange i kø hos helsesykepleier, at behandlingstilbudet i kommunen ikke er tilstrekkelig.
Vi kan ikke la dette skje
Barneombud Inga Bejer Engh sa til Aftenposten for få uker siden at «psykiske plager og lidelser hos barn og unge er en av de største helseutfordringene vi har i Norge i dag.»
Det offentlige kan ikke gjøre alt.
Vi i Kirkens SOS mener ikke at det offentlige skal ha ansvar for alt.
Det er derfor vi finnes, fordi vi har stor tro på at vi og organisasjoner som Mental Helse kan avlaste på dette.
Men også våre ressurser er begrenset.
Og det vi skulle ønske oss å høre, var barn og unge med overskudd, med fremtidsplaner og med håp og ønsker.
I stedet opplever vi noe annet: Antall unge som selvskader har økt. Antall unge som har selvmordstanker øker.
Vi kan som samfunn ikke tillate oss å la dette skje.
Vi skylder de unge en bedre fremtid.
Det vi gjør nå, er ikke godt nok.
Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no