Da krigen kom hjem

Forrige uke passerte slakterens taksameter en ny og blodig milepæl.

Over 200.000 russiske soldater skal nå ha mistet livet på slagmarken, ifølge tall fra den ukrainske forsvarsledelsen.

Og nå intensiverer også Ukraina sin innsats for å ramme den russiske ledelsen der det svir mest – på hjemmebane.

En serie nye droneangrep, sabotasjeaksjoner og et væpnet raid i de russiske grenseområdene, har tydelig skapt oppstandelse i Kreml.

Den russiske hæren tvinges med det til å forsvare - ikke bare okkuperte områder i Ukraina, men også sine egne territorier. Det betyr at det vil tynnes ut med mannskaper i skyttergravene.

Umulig å gi opp

Nabofolket i vest var en mye tøffere motstander enn Vladimir Putin hadde sett for seg.

Samtidig er sanksjonene og krigens pris i ferd med å slite den russiske økonomien i filler.

Vesten er klippefast i sin militære og økonomiske støtte til Kyiv og nå står en ukrainsk motoffensiv for døra.

Krigen gikk ikke slik Putin trodde for 15 måneder siden, og nå har den russiske lederen malt seg inn i et hjørne.

Det å rykke fremover er blitt like umulig som å gi opp.

I en ny bok om krigen, forsøker den anerkjente journalisten og russlandkjenneren Owen Matthews å forklare hvorfor presidenten følte han måtte angripe Ukraina. Og hvordan han kunne ta så feil i sine egne spådommer.

Her fins ifølge Matthews mange faktorer, men trolig kan de sammenfattes i tre ting: Overmot, vrangforestillinger og nasjonalisme ute av kontroll.

Putins koronamareritt

Da krigen begynte, 24. februar i fjor, var pandemien i ferd med å slippe sitt klamme tak på verden.

Men i Russland, var Putin fortsatt livredd for å få viruset. I to år hadde han levd i nesten komplett isolasjon i sin storslagne residens vest for Moskva.

De få som fikk audiens til å treffe ham, måtte på forhånd tilbringe to uker i karantene, og deretter gå gjennom en spesiell tunnel der de ble oversprøytet med desinfiserende væske, før de fikk slippe inn i de indre gemakker.

Og selv da følte ikke den russiske lederen seg trygg.

Det var derfor han fikk tak i et seks meter langt bord, der hans samtalepartnere ble plassert på enden, lengst borte fra ham selv.

Etterretningsorganisasjoner og russlandkjennere har spekulert i om isolasjonen under covid gikk hardt utover Putins mentale helse og fratok ham noe av evnen til å forstå verden rundt seg.

Samtidig begynte han trolig i sin ensomhet å tro stadig mer på propagandaen hans egne TV-kanaler sprøytet ut.

Slik som påstandene om at Ukraina var styrt av nazister og at Europa var splittet og svakt, men at NATO med USA i spissen, gikk med hemmelige planer om å ødelegge Russland.

Suksess gjør blind

Den russiske overtakelsen av Krimhalvøya i 2014 spilte også trolig en stor rolle, mener forfatteren.

Nesten uten at menneskeliv gikk tapt, og kun med symbolske reaksjoner fra Vesten, klarte Putin i den operasjonen å sikre et strategisk landområde som russiske ledere hadde siklet etter i 30 år.

Belønningen fikk han fra sitt eget folk, i form av massiv oppslutning på meningsmålingene, samt unison støtte fra alle kanter av det, på den tiden, langt mer mangfoldige politiske spektrum.

I årene som fulgte, og helt til koronaviruset slo til i 2020, surfet Putin på en medgangsbølge.

Han gikk til aksjon i Syria og klarte å holde diktator Bashar al-Assad ved makten.

Putins favorittkandidat - Donald Trump - ble valgt til president i USA, samtidig som den russiske stat håvet inn milliarder på eksport av olje og gass.

Det gjorde at den russiske hæren igjen kunne bygge seg opp til å bli en mektig og fryktet krigsmaskin. I alle fall var det det generalenes rapporter fortalte.

Etter covid trengte Putin en ny suksesshistorie. Hvorfor skulle en overtakelse av Ukraina være umulig?

Dårlige råd

I tiden frem mot 2022 hadde en radikal, nasjonalistisk krets av filosofer, prester og søkkrike forretningsfolk fått stadig større innpass hos Putin.

Kvasi-religiøse forestillinger om at kun Russland kunne redde verden fra Vestens umoralske påvirkningskraft hadde sirkulert i de delvis mørklagte ytterkantene av den russiske offentligheten i årtier.

Men etter suksessen på Krim, ble de gradvis heist frem i dagslyset. Til applaus fra den sterkt konservative russisk-ortodokse kirken.

Ideene ble også omfavnet av mannen som ofte ble kalt «Kremls grå eminense», PR-strategen Vladislav Surkov.

Surkov kontrollerte personlig hva slags nyheter de statlige TV-kanalene skulle servere til folk - og til den russiske lederen selv.

Han var ifølge forfatter Owen Matthews oppfinneren av personkultusen rundt Putin, noe som ytterligere bygget opp under presidentens ego.

I historien om et nytt og mektig Russland, ble det å underlegge seg Ukraina et stadig mer sentralt element.

Illusjonenes pris

Bare tre, kanskje fire personer visste om Putins plan om å angripe Ukraina, og fortsatt er det disse han lytter mest til.

Menn som forsvarsminister Sergej Sjoigu vet godt at deres egne skjebner er knyttet til Putins, og at det ikke fins noe alternativ til å gå seirende ut av krigen.

Da står nemlig ultranasjonalistene - de som er enda mer radikale enn Putin, og som nå er blitt stuerene - klare til å ta makten.

Samtidig er det en kjent sak, at det ikke lønner seg å være den som er uenig eller bringer dårlige nyheter til lederen.

Alt må glattes over og forvrenges, slik at syndebukkene kan finnes andre steder enn der de faktisk er.

Den russiske ledelsen forsøker også å trøste seg med at det tross alt ikke er Ukraina de kjemper mot, men angivelig USA og NATO.

Putin lever tilsynelatende lykkelig med disse illusjonene.

Samtidig har russere flest nå forstått at det ikke fins noen vei ut av uføret, sier Putins tidligere taleskriver Abbas Gallyamov i et intervju med Radio Free Europe.

Han beskriver stemningen i folkedypet slik:

– Alle sitter bare og venter. Folk forstår at Putin beveger seg mot avgrunnen.

Det betyr imidlertid ikke at de er klare til å gjøre opprør. Tvert imot stevner alle russere, med åpne øyne mot avgrunnen, skriver forfatteren Owens.

«Illusjonenes pris er ikke bare tusenvis av menneskeliv, men også at Russland har mistet sin fremtid.»