Chelsea binder seg til masta

Siden Chelsea fikk amerikanske eiere har pengene sittet ekstremt løst på Stamford Bridge. Med Caicedo og eventuelle andre nye navn inn før overgangsvinduet stenger, kan totalsummen for spillerkjøp bikke én milliard pund (i overkant av 13 milliarder norske kroner) på det drøye året Todd Boehly og co har eid Chelsea.

På toppen av det hele kommer lønnsutgifter og agenthonorarer. Det er en pengebruk vi knapt har sett maken til i internasjonal toppfotball.

Nå har Chelsea satt overgangsrekord i England for andre gang på et drøyt halvår. Enzo Fernandez kostet svimlende 1,4 milliarder norske kroner. Caicedo skal ifølge rapportene fra England koste over 1,5 milliarder. De blir den dyreste midtbaneduoen noensinne, med god margin.

Det er ikke rart mange stusser over hvordan det i det hele tatt er mulig. Skal ikke ulike regler for financial fair play, UEFAs økonomiske retningslinjer, hindre denne typen hinsides pengebruk? Hvordan kan en klubb som allerede har røde tall i regnskapene sine fortsette å pøse ut penger?

Noe av svaret ligger i et fenomen som har dukket opp med Chelseas nye amerikanske eiere, nemlig ekstremt lange kontrakter.

En rekke av de nye, unge spillerne til Chelsea har fått kontrakter på seks, sju, åtte og potensielt ni år. Mudryk har kontrakt til 2031. Det samme gjelder Enzo Fernandez. Caceido skal ifølge flere troverdige rapporter signere en åtteårskontrakt med opsjon på et år til.

Denne typen kontrakter minner om det vi ser i enkelte amerikanske idretter. Todd Boehly har lang erfaring fra den amerikanske baseballbransjen. I Major League er det helt normalt med slike lange kontrakter. Todd Boehly ser ut til å ville amerikanisere Chelsea på flere måter, og den nye kontraktspolicyen er en av dem.

Det er sannsynligvis to viktige hovedgrunner til at Chelsea har begynt å rutinemessig gi nye spillere kontrakter som er nesten dobbelt så lange som normalen i europeisk toppfotball.

Den sportslige grunnen handler om å binde unge, lovende spillere til klubben så lenge som mulig. Økonomisk sett handler det om regnskapsføring og å finne triks som gjør at man kan bruke mer penger uten å bryte UEFA og Premier Leagues økonomiske retningslinjer.

De siste årene har vi sett flere store stjerner i europeiske toppklubber vente ut kontraktene sine for å kunne gå gratis og sikre seg en solid signeringsbonus. Det gir klubbene mindre kontroll og gjør at mange klubber har gått glipp av store inntekter.

Ved å gi unge spillere kontrakter på sju-åtte år blir risikoen for å miste stjernespillere gratis eller for en sum langt under markedsverdien lavere.

Reagerer på Klopp-utspillet: – Der tabben ligger et sted

La oss si at Enzo Fernandez, Moisés Caicedo, Wesley Fofana, Mykhailo Mudryk og Noni Madueke blir det neste tiårets superstjerner. Da sitter Chelsea med veldig gode kort på hånden både med tanke på å beholde spillerne når de er i sin beste alder og med tanke på potensielle salg til andre storklubber.

De slipper stadige kontraktsforhandlinger med spillere som etter to-tre år i klubben vet at de nå kan kreve langt mer i lønn fordi markedsverdien deres har økt betraktelig. De slipper også den situasjonen PSG nå er i, der de risikerer å miste Mbappé gratis neste sommer.

Tanken er både enkel og logisk, men risikoen med en slik strategi er like åpenbar. Det er vel så sannsynlig at mange av disse spillerne aldri klarer å leve opp til forventningene, prislappen og lønna man har avtalt.

Historien er full av etablerte superstjerner som mislykkes i en ny klubb. Risikoen er enda større når det er snakk om unge spillere som fortsatt ikke er ferdigutviklet.

Når man handler unge spillere bestemmes prisen ofte like mye av det potensialet man tror ligger der som det de har prestert så langt i karrieren. Og i fotballen har man ingen garantier for at talent og potensial automatisk utvikler seg til spillere i verdensklasse.

Chelsea spiller høyt, og den potensielle gevinsten er enormt stor. Men det er like sannsynlig at de om noen år sitter med en rekke spillere treneren ikke vil bruke, men som likevel har kontrakter i fire-fem sesonger til. Og det å selge spillere man vil bli kvitt kan være ekstremt vanskelig hvis spillerne sitter på lange kontrakter med gode lønnsbetingelser.

Slike lange kontrakter representerer også en stor økonomisk risiko, selv om de kan være et ekstremt nyttig verktøy på kort sikt. Chelsea binder seg til masta, og er helt avhengig av at disse spillerne slår til.

Økonomisk sett er lange kontrakter gunstige her og nå, fordi man kan fordele kostnaden ved å kjøpe en spiller over flere år. Når en klubb kjøper en ny spiller, deles kjøpesummen på antall år i kontrakten.

En spiller som koster hundre millioner og signeres på en femårskontrakt koster klubben tjue millioner i året ifølge regnskapsbøkene. Hvis den samme spilleren signerer en tiårskontrakt, blir kostnaden bare ti millioner i året.

Det er et enkelt grep for å gjøre det lettere å balansere regnskapene her og nå, men det er voldsomt risikabelt. Klubben pådrar seg store lønnsforpliktelser i årevis fremover. Du flytter kostnader frem i tid.

UEFA har nå innført regler som strammer inn mulighetene for denne typen kontrakter. Det er all grunn til å tro at disse reglene kommer som resultat av Chelseas nye strategi.

Det er viktig å huske på at UEFAs finansielle regler ikke først og fremst er designet for å gjøre fotballen mer rettferdig eller hindre inflasjonen i fotballen. FFP-regelverkets mål er først og fremst å beskytte klubbene mot å bruke mer penger enn de har rygg til å bære. UEFA har sett det alle andre også ser, nemlig at slike langtidskontrakter kan gi klubbene store problemer i fremtiden.

Setter britisk overgangsrekord – Chelsea henter Caicedo

Ifølge UEFAs nye regler kan du fortsatt gi spillerne lange kontrakter, men du kan ikke lenger avskrive kjøpesummen over mer enn fem år.

Dermed kan ikke overdrevent lange kontrakter lenger brukes for å omgå FFP-regelverket. Uten en slik regelendring kunne det fort blitt trenden blant Europas storklubber i den evige jakten etter å kunne kjøpe seg trofeer og suksess.

Enn så lenge spiller Chelsea imidlertid ikke i noen UEFA-turneringer, dermed trenger de ikke forholde seg til de nye reglene denne sesongen.

Før eller senere kommer likevel den enorme pengebruken og de voldsomt lange kontraktene til å få konsekvenser. Chelsea bruker store penger nå, men de gjør det på en måte som fort kommer til å begrense handlingsrommet deres i fremtiden.

I verste fall sitter de om noen år med en haug spillere ingen vil ha og sanksjoner fra både UEFA og Premier League hengende over seg. Med mindre Saudi-Arabia fortsetter å betale i dyre dommer for vrakgods fra europeiske storklubber da.