Barndomsvennen min ble kriger i Ukraina

Den 28. mars 2022 sender jeg en melding:

– Bror. Går det bra? Det er meg, Kadafi.

Jeg har akkurat fått vite at Tor har reist til Ukraina.

Vi er like gamle og har kjent hverandre siden barndommen.

Spilt fotball, gått på epleslang og lekt cowboy og indianer.

Ti dager senere får jeg svar på en kryptert meldingstjeneste.

– Det går bra bror. Er i Ukraina og veldig sliten.

Så sender han et bilde av seg selv med å automatvåpen.

Jeg er sjokkert. Hvorfor i all verden har han dratt dit?

Tor sier det pågår harde kamper i området og at han vil sende ny melding om fire dager.

– Ta vare gamle ørn. Vær trygg, svarer jeg.

Det hele er surrealistisk.

Dette skjer midt i opptakene til den nye sesongen av dokumentarserien «Norge bak fasaden» på TV 2.

I en av episodene utforsker kollega Janne Amble og jeg spørsmålet «hva vi er villige til å dø for»?

Vi snakker med norske soldater som vokter grensene mot Russland.

Men vi møter også nordmenn som forlater trygge Norge for å hjelpe Ukraina.

Som risikerer livet for et annet flagg på skulderen.

Da jeg får sjokkbeskjeden om Tor har jeg akkurat kommet tilbake fra Polen.

Der intervjuet vi to unge menn fra Norge som var klare for å reise til Ukraina.

Begge står frem med navn og ansikt i mandagens episode av «Norge bak fasaden».

De sier at de ikke klarer å sitte stille og se på russernes invasjon.

De føler at de må kjempe for Ukraina.

Mens jeg tenker på at jeg håper at de overlever får jeg vite om barndomsvennen min, Tor.

Plutselig blir jobbingen med «Norge bak fasaden» veldig personlig.

4. april 2022 tikker det inn nye meldinger fra Tor.

– Dra snart til fronten bror.

– Shit, når da?

– To-tre dager. Det blir et avgjørende slag. Helvete.

– Har blandede følelser om dette Tor. Du kjemper for en god sak, men dette kan også koste deg livet min venn.

– Jeg er fullt klar over det. Ikke vær urolig.

Hver morgen sender jeg Tor en melding. Det er det første jeg gjør når jeg våkner.

Og hver dag venter jeg på livstegn. Hva om han er drept?

Det er midten av april 2022.

Jeg har ikke fått svar på meldingene på seks dager.

Så kommer en tommel opp.

Hvordan går det, spør jeg.

– Er omringet her vi er nå.

– Veldig bekymret. Mulighet å finne en utvei?

– Det går bra bror. Alltid en utvei.

Optimisten Tor kommer fra et såkalt møblert hjem.

Ressurssterke foreldre og godt utdannede søsken.

Men han fulgte ikke i deres fotspor.

Livets tilfeldigheter ville noe annet.

Tor har alltid vært godt trent og det førte han inn i dørvaktbransjen på 90-tallet.

Det igjen ga nærkontakt med Oslos underverden av kriminelle.

Dette kombinert med erfaring fra Forsvaret gjorde ham til en hardhaus.

35.000 kroner i lønn

Thor har ingen kone, barn eller jobb.

Sånn sett en fri mann.

Men å reise til Ukraina? Det hadde jeg aldri trodd.

Han fortsetter å sende oppdateringer og bilder når han får lov til å skru på mobilen.

Det er et strengt regime i felt. Slik er det i krig.

Av og til snakker vi på den krypterte appen.

Han er opptatt av å rose samholdet i troppen.

Det er frivillige fra USA, Frankrike, England, Portugal, Tyskland, Canada, Sverige, Polen.

Alle har militær bakgrunn.

Lønna betales av den ukrainske hæren, 35.000 kroner i måneden.

Hvis de dør, får de etterlatte fem millioner kroner.

I slutten av april 2022 får Tor lov til å dra tilbake til Norge. Han er sliten.

De andre i troppen skal til hovedstaden for å hvile.

Man kan ikke slåss uten krefter.

Jeg får melding rett før han setter seg på flyet fra et naboland.

Han har på seg uniform med det ukrainske flagget.

– Bror. Du skulle sett på flyplassen. Mange ukrainere kommer bort til meg og sier tusen takk. Mitt hjerte gråter for alle barna i Ukraina.

Hjemme i Norge er det godt å se ham igjen, men det er noe som skurrer.

Han er ikke som før.

Jeg har aldri sett Tor så alvorlig og dyster. Kompisgjengen har invitert ham ut på middag på Aker Brygge.

Mens alle koser seg er Tor stille.

Han har ikke matlyst. Ikke lyst på øl heller. Han har mest lyst til å dra tilbake til Ukraina.

Stirret i veggen

Vennene er overrasket. Har han ikke gjort sitt?

De neste ukene isolerer han seg.

Tor orker ikke å være med på noe sosialt eller gøy.

Den 10. mai 2022 får jeg en ny melding.

– Jeg har sittet og sett i veggen siden jeg kom hjem. Vil bare reise tilbake til Ukraina.

– Jeg skjønner at du vil. Men tenk også på dine nærmeste her, svarer jeg.

To uker senere klarer han ikke mer og setter seg på et fly til Polen.

– Hei bror. Tok bussen fra Warsawa til Kiev. Det tok 17 timer. Venter på å få svar om jeg skal til Kharkiv eller Mikolayev.

Mens han venter drar han til militærsykehuset og besøker de skadde som han kjempet med. En av dem ble kalt for Sniper Steve.

– Det var et tøft besøk. Mange på sykehuset uten armer og ben.

Jeg forstår at båndene han har knyttet er sterke.

Det er derfor han dro tilbake.

For å stille opp for gutta.

Og dermed også Ukraina.

Tenkte det verste

Den 11. juni 2022 får han beskjed om å dra til Donbas.

– Change will come to those who have no fear, skriver han.

Nyhetsbildet viste hele tiden hvor det var harde kamper i Ukraina.

Ofte var han på akkurat de stedene.

Da var det lett å tenke det verste.

Tor fortsatte å sende meg bilder fra felt. Med streng beskjed.

– Bror. Husk at du ikke må legge ut noen av bildene av personene som jeg sendte med full ansikt. Er i operasjonsområdet så får ikke lov til å være online lenge av gangen.

Hver morgen fortsetter jeg å sende ham en melding.

– Alt vel?

Svaret kommer når det kommer og ventetiden er tøff.

Innerst inne vet jeg at er det noen som overlever, så er det Tor.

Han er modig, men ikke dum. I en av meldingene skriver han:

– Det er veldig mye forberedelser før hvert oppdrag. Brief, tørrtrening og skytetrening. Gjør man ikke det, går det rett til helvete.

Sniper og Stinger

Dokumentasjonen Tor sender til meg de neste månedene blir som en krigsdagbok.

«Hei. Er i en dal ikke langt fra XX. Kom tilbake til basen etter tre dager ute i skogen. Har ligget klar med Stinger for å skyte ned helikopter. De bruker cluster som smeller noe jævlig. Sniper tok en på broen over elva på 1000 meter. Er nå på ti minutters varsel. Betyr at innen da må vi være klare med personlig våpen og utrustning.»

I slutten av august 2022 bestemmer Tor seg igjen for å reise tilbake til Norge.

Da har han vært i Ukraina i to runder.

Denne gang er han ikke like preget som første gang.

Vi møtes jevnlig utover høsten og han snakker hele tiden om at han vil tilbake til Ukraina igjen en siste gang.

Første juledag tikker det inn en melding på mobilen.

– Jeg skal til XX.

De neste ukene beskriver han tøffe kamphandlinger.

Den 15. januar 2023 skriver han noe som gjør meg veldig bekymret.

Ikke glem meg

– Bror, ikke glem meg om det går til helvete. Ta vare.

– Ikke si sånt. Ingenting skal skje med deg. Men du må komme tilbake før det er for sent. Ikke pushe det for mye.

Han svarer ikke før dagen etter.

– Overlevde utrolig nok denne operasjonen også. Måtte gjemme meg under tre døde russiske soldater. Ble beskutt hele tiden av stridsvogner, artilleri, droner og russiske soldater. Jeg har sett og opplevd ting der inne som ikke er til å tro.

En uke senere valgte Tor å reise hjem til Norge.

For tredje gang.

Han sier at det var siste turen.

Jeg møtte ham for noen dager siden i Oslo.

Det var godt å gi en bamseklem.

Jeg hadde ventet å se en sliten kriger, men neida.

Han var så glad. Hele ansiktet gløda.

Det kunne bare være en forklaring.

– Har du fått deg dame?

– Ja, hun er ukrainsk og bor i Norge. Jeg er kjempeforelsket.

Nå starter en ny epoke i livet til Tor.

Drømmen er å besøke Ukraina med den nye kjæresten.

Den dagen det blir fred.

Se «Norge bak fasaden» på TV 2 mandag 30. januar kl 21.40.