Storesøsterens mot

av Sonja Skeistrand Sunde

Ingen dager er like på jobb i Ukraina. Vi er så heldige at vi får møte utrolig mange forskjellige mennesker på kryss og tvers av landet. Men det er noen ting som går igjen.

Som samtalene vi i teamet har når vi hopper inn i bilen etter et avsluttet intervju: «For en pågangsvilje, for et mot. Hvor tar de det fra?».

Natalia (39) passet alltid på småbrødrene sine, Vasyl og Kyrylo. Hun var stolt da de begynte i forsvaret så snart de var gamle nok.

I løpet av krigens første dager mistet hun begge to på slagmarken.

Vi møter Natalia noen få dager etter begravelsen. Inne i huset ligger moren. Hun klarer ikke å stå opp av sengen. Natalia sier moren ikke ønsker å leve lenger, tapet av begge sønnene er for mye å bære.

Vi kondolerer, igjen. Prøver å vise at vi forstår, selv om vi ikke kan fatte smerten de går gjennom.

Så svarer Natalia noe overraskende, noe vi skal komme til å høre mange ganger gjennom det neste året:

– Takk for at dere forteller vår historie. Verden trenger å vite.

Så forteller Natalia noe enda mer overraskende:

– Dersom hæren trenger meg, så skal jeg verve meg. Jeg er lege, jeg kan bidra.

Og der er det. Det ubeskrivelige motet, den utrolige viljen.

Natalia viser oss gravstedet til veslebrødrene – hun passer fremdeles på dem.

Hun nekter å la Putin knuse fremtidshåpet.

– Jeg vil ikke at de skal ha dødd forgjeves, men at de ofret seg for Ukrainas frihet og selvstendighet. Vi skal vinne denne krigen.

Den siste festen

av Kjetil Iden

20. februar 2022:

TV 2 er dypt under jorden i Kyiv. Svette, unge og levende mennesker danser og skråler til AC/DC-klassikeren «Highway to hell».

På utestedet Barman Dictat, langt nede i katakombene under den ukrainske hovedstaden, er det ingenting som tyder på Europas største krig siden andre verdenskrig bare er fire dager unna.

For her nede, denne kvelden, skal verken røykelov, koronarestriksjoner eller krigsfrykt legge noen demper på festen.

Denis vil heller snakke om kiting på Hardangervidda.

Svitlana er lærer og fotograf. Hun er litt urolig, men har likevel latt seg overtale til å gå ut denne kvelden.

Nå, på denne andre turen min til Ukraina i 2022, har jeg ennå til gode å møte et eneste menneske som sier de tror Putin kommer til å angripe.

– Hvorfor skulle han det?

– Det er en bløff.

– Det er utenkelig, vi er et broderfolk. Vi er vel ingen trussel? Vi har slekt og venner i Russland.

Sier de til oss. I et svett, røykfylt, lokale langt under bakken i Kyiv.

«Du må våkne!»

av Bent Skjærstad

23. februar 2022:

Vi ankommer Kharkiv, Ukrainas nest største by, sent på kvelden.

Kort tid etter ringer en av TV 2s vaktsjefer i Norge med en oppdatering. Amerikanerne hevder det bare er timer til Russland angriper.

Kharkiv ligger kun 60 kilometer fra den russiske grensen. Men i restauranten vi sitter og spiser i når meldingen kommer, er det fullt.

Det er lite som tyder på at menneskene her tror krigen er nær.

Bare timer senere våkner jeg og innbyggerne i Kharkiv til voldsomme eksplosjoner.

Fra vinduet på hotellet ser jeg lysene bli slått på i leilighetene som ligger på andre siden av gaten.

I flere vinduer kan jeg se mennesker med mobilen på øret. De ringer sikkert til familie og venner for å varsle om hva som er i ferd med å skje.

Jeg løper til rommet til fotograf Pål S. Schaathun og banker på døren.

– «Russerne kommer, du må våkne», roper jeg til ham, og tenker samtidig at det føles helt absurd at jeg akkurat sa de ordene.

– De bomber som f**n her nå!

Men det er det som skjer, for samtidig som det bombes kraftig, ruller russiske stridsvogner mot byen vi er i.

Kort tid etter rapporterer vi direkte på TV 2 Nyheter fra hotellet.

Mens vi er live, hører vi russiske jagerfly og nye eksplosjoner ramme byen.

Vi får rapporter om at også hovedstaden Kyiv er under angrep.

Panikken begynner å bre seg blant ukrainerne etter hvert som de forstår hvor omfattende russerne går til verks.

Mange av innbyggerne pakker og flykter byen i all hast.

Etterhvert gjør også vi det.

Underveis får vi oppleve hvordan frykt og panikk går over til kampvilje.

Langs hele ferden vestover ser vi sivile mobilisere.

De inspireres av de ukrainske soldatene som kjemper Davids kamp mot Goliat på slagmarken.

Mennesker samler inn varme klær og mat som skal sendes til fronten. De står i lange køer for å gi blod.

I byen Dnipro samles mennesker i alle aldre i en park for å lage brannbomber som skal brukes dersom russerne angriper.

Men det er også mange som flykter. Langs motorveiene ser vi biler fulle av mennesker og bagasje. Mange frykter russerne vil ta kontroll over hele landet i løpet av dager.

Derfor forsøker de å rømme nabolandene i vest. Ved grenseovergangene er det kilometer lange køer av biler på vei ut av landet.

Vi ender opp med å gå sammen med flyktningene det siste stykket på vei over til Polen.

Vi blir vitne til hjerteskjærende scener der familiene splittes opp. Ingen menn mellom 18 og 60 år får ikke lov forlate landet.

Sammen med kvinner og barn kan vi gå i trygghet på andre siden av grensen, mens fedrene går tilbake dit krigen raser.

Dette er min krig

av Øystein Bogen

24. februar - 4. mars 2022:

På grensen mellom Polen og Ukraina er det fullt kaos.

Bilkøen på ukrainsk side er mange mil lang. Desperate familier har tatt med seg det de klarte og flykter hals over hode fra bomberegnet.

Inn i krigssonen kjører bare vi, for å dekke den første storkrigen i Europa på 77 år.

For meg er oppdraget også svært personlig.

Fem ganger tidligere har jeg bevitnet mindre russiske militære invasjoner på nært hold. Tsjetsjenia, Georgia, og tre ganger i Ukraina.

I 20 år har jeg fulgt Russlands vei fra håp til håpløshet. Og den russiske lederen Vladimir Putins vei fra lovende til løs kanon.

Men aldri tidligere hadde han slått meg som direkte irrasjonell.

Og ikke hadde jeg trodd at han ville risikere russiske menneskeliv, økonomi og restene av landets internasjonale anseelse ved å gå til fullt angrep på nabolandet.

For noen timer siden hadde det utenkelige skjedd.

Mens de første dramatiske ukene i krigssonen flimrer forbi i en sammenhengende tåke av hardt arbeid, timer i tilfluktsrom og redsel for å bli skutt i veisperringer, slår det meg at dette ikke bare er ukrainernes krig.

Dette er min krig.

Jobben er å dokumentere tyranni mot frihet. Menneskeverd mot manisk maktsyke.

Dette er min krig. Og den burde også være din.

De stumme skrikene

av Aage Aune

7. mars 2022:

Ei kolonne med ti sivile biler kjører østover mot Kyiv på hovedveien E40.

Inni bilene sitter det livredde familier, foreldre, barn, besteforeldre, på flukt fra de brutale krigshandlingene i forstadsbyene rundt hovedstaden.

Etter bare to uker okkuperer russiske styrker store områder i Kyiv fylke, og sivile som kan tenkes å yte motstand blir jaktet på.

Ingen er trygge for terroren.

Et russisk stridsvognkompani har gått i stilling på nordsiden av motorveien, ved noen bensinstasjoner utenfor tettstedet Myla.

Da kolonnen med flyktninger nærmer seg, begynner de russiske soldatene å skyte mot bilene.

2. april 2022:

Fire uker senere kjører vi samme strekning. Synet som møter oss her er grufullt.

Langs veien står det flere bilvrak som er oppbrent og pepret med kuler.

De døde ukrainerne ligger fremdeles i og utenfor de ødelagte bilene, nesten en måned etter at de ble nådeløst meid ned foran de russiske stridsvognene.

Først nå, to dager etter at russerne måtte trekke seg tilbake under voldsomme kamper, kunne helsearbeidere fra Kyiv begynne på den grusomme jobben med å hente ut og identifisere de døde.

Svartbrente og ugjenkjennelige kropper, som stumt skriker mot oss fra bilvrakene.

Som om de fremdeles har kraft til å klandre alle som måtte passere:

Hvordan kunne vi la dette skje?

Jakten på lillebroren

av Hilde Gran

4. april 2022:

Ferden går gjennom sønderbombede gater på vei til forstadsbyen Butsja. Ødeleggelsene er enorme - men tanken slår meg allikevel: Dette må ha vært et fint sted å bo.

Gatene er brede og omkranset av trær. Byen har store, åpne parker.

«I love Bucha» står det på et skilt.

For ikke lenge siden levde folk helt vanlige liv her.

Men det var før invasjonen.

Nå ligger likene i gatene. Verden rystes av grusomhetene de russiske soldatene begikk her.

Jeg vet det ikke da, men jeg skal komme til å tenke på menneskene jeg treffer her i Butsja hver dag siden.

Ved kirken i sentrum av byen holder kriminalteknikere på å hente ut de drepte fra en massegrav. Om lag 70 personer ligger her.

Etterforskerne henter ut de døde, undersøker dem og gir dem et tall.

Bak hvert tall, er det et liv.

Ved massegraven treffer vi Volodymyr som leter etter lillebroren sin, Dima.

Han forsvant 26. mars. Volodymyr har hørt at Dima ble skutt og drept av de russiske soldatene, men så lenge ikke kroppen er funnet, har han et svakt håp om at Dima ikke er her - i massegraven.

Men når kriminalteknikerne åpner likposen ved tallet fire, blir det lille håpet Volodymyr kan ha hatt, knust.

Dimas ansikt griner mot oss med halvåpen munn - formet som i et siste rop om hjelp.

Livet er det mest verdifulle vi har. Hvordan kan det da ha seg at det er så lite verdt her, på dette stedet, i vårt eget Europa?

Det spørsmålet sitter fortsatt i meg etter flere runder i Ukraina.

Les mer

Les mer

Les mer

Les mer

Alle vi møter i Butsja disse aprildagene kjenner noen som er drept eller forsvunnet. Omfanget er til å bli svimmel av - historiene til de overlevende ikke til å fatte. Men det er viktig at vi forsøker - og at vi ikke glemmer.

For Dima og alle de andre, som ble drept på brutalt vis i en meningsløs krig.

1000 kilo død

av Aage Aune

14. januar 2023

Vi hørte missilnedslaget og legger oss på hjul etter en ambulanse gjennom Dnipros gater. Mørket begynner å senke seg når vi kommer fram.

Boligblokka var som de fleste 70-talls sovjetblokker. De er like overalt. I Moskva, Volgograd og Dnipro.

To oppganger er revet vekk. Ansiktene våre blinker i blått fra brannbilene. Det brenner fremdeles i ruinene. Ødeleggelsen er total.

Vi snubler rundt på gata utenfor blokka. Store murbiter, planker og glass ligger strødd. Sko og klær, fotoalbum og leker. Historien om dem som bodde her.

Det er satt opp sperringer, men i kaoset bryr ingen seg om det. Folk strømmer til i sjokk for å forsøke å hjelpe, mens overlevende roper fra leilighetene som fremdeles står.

Slukningsvannet fra brannbilene har gjort om bakken til myk leire. Vi tar lange steg for å ikke bli våte.

Vi ser henne ikke først.

Hun ligger der ugjenkjennelig, som resten av det som er sprengt.

Jeg rygger bakover og strever med kameraet. Det er virkelig mørkt nå, strømmen har gått i hele nabolaget.

Noen kommer med et blått laken for å dekke over den spede kroppen. En menneskehånd er det eneste som vitner om livet som ikke er der lenger.

Det blir sagt at det russiske missilet som traff blokka var av den typen som skulle kunne ødelegge et hangarskip, med 1000 kilo sprengstoff.

Vi glemmer det nok aldri.

Ett år etter

av Bent Skjærstad

23. februar 2023:

Vi er tilbake i Kharkiv. Det rister i hotellet; nok en gang rammer russiske missiler byen.

Gjennom året har vi vært her flere ganger. Vi har fått kjenne på den russiske terrorbombingen.

Vi har fått smake på frykten, og kjent på vissheten om at angrepene kan ramme når som helst og hvor som helst.

Vi har møtt mennesker som har levd under bakken fordi nabolaget deres sakte, men sikkert forvandles til ruiner. Og vi har møtt dem som har mistet sine kjære.

Men det skal mer til før disse menneskene gir opp.

Nå ett år etter har krigen blitt en del av hverdagen for de som bor i denne millionbyen.

Kharkiv har så smått våknet til live. Mennesker løper ikke i bomberommene hver gang flyalarmen går. Det er først når det smeller de søker dekning.

Sårene byen har fått av bombingen dekkes til. Det som kan ordnes ordnes fortløpende. Innbyggerne forsøker å leve et liv så normalt som det er mulig å gjøre i et land der krigen raser.

Mange av dem som først flyktet har vendt tilbake hit, med et håp om at ting snart vil bli bedre. Mange butikker og restauranter har åpnet igjen, og er ofte full av kunder.

Det føles som om dette er deres måte å si:

– «Fuck you, Putin », vi lar oss ikke knekke!