Alle skal med – men hvem skal betale?

I august ble fritidserklæringen signert på nytt. Avtalen ble for første gang signert i 2016, og er et felles løfte fra kommunene, frivilligheten og staten om å sikre barn og unge muligheten til å drive med fritidsaktiviteter uavhengig av foreldrenes økonomi.

I erklæringen står det at alle barn og unge må ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet.

Det er et løfte som forplikter, men som dessverre brytes hver eneste dag. Til tross for at både politikerne og idrettslederne er enige om at økonomi ikke skal være en barriere for barn og unge, er det mange barn som står utenfor nettopp på grunn av foreldrenes økonomi.

Vi er allerede på vei mot en klassedelt idrett. Generalsekretæren i Oslo Idrettskrets er tydelig:

Les også: “Oslo er verdens beste idrettsby – om du har penger”

Alenemoren «Anette»: – Nå handler det om å overleve

Antallet som trenger hjelp, har eksplodert

Barn er gjerne ekstremt lojale. Hvis de merker at foreldrene sliter økonomisk, prøver de å hjelpe til så godt de kan. Når de ser foreldrenes bekymrede blikk i møte med medlemskontingenter, treningsavgifter, turneringsavgifter og fotballsko som har blitt for små, er mange av dem plutselig lei av å spille fotball.

Ivrige unger forsvinner ut av idretten akkurat når regningene skal betales.

Fram til nå har det ofte vært hjelp å få i idrettslaget for de som sliter med regningene, men det er heller ikke bare enkelt.

For det første er det ikke alltid så lett å si ifra at man sliter med å betale det som for andre er småpenger. Idretten er en integrert del av lokalsamfunnet du bor i. Treneren i idrettsklubben er gjerne foreldrene til barnas klassekamerater. De tillitsvalgte er ofte naboen eller en kollega. Det er fortsatt tabubelagt å si at man har så dårlig råd at det går utover barna. Mange kvier seg for å be om hjelp fordi det føles skamfullt.

For det andre forteller flere idrettslag at antallet medlemmer som trenger hjelp har eksplodert. Etter to år med pandemi og en påfølgende strømkrise er klubbkassa tom mange steder. Breddeidretten har ikke økonomisk rygg til å bære etterdønningene av pandemien, dyre strømregninger, økte priser og flere familier som ikke kan betale for å delta.

Politikerne må være villig til å betale

Et kjent verktøy for idrettsbevegelsen er dugnad, men altfor ofte ender dugnad opp med å bli skjulte ekstraregninger. Når barna ikke får solgt alle dorullene eller julenekene de har fått utdelt, eller det skal bakes kaker til loppemarked og kiosken i hallen ender det opp som ekstrakostnader i et allerede stramt husholdningsbudsjett.

Ropstad reagerer kraftig: – Helt forferdelig

Hvis politikerne mener alvor når de sier at økonomi ikke skal være en barriere for å drive med idrett, må de være villige til å betale for det. Breddeidretten trenger ikke først og fremst flere søknadsskjemaer, prosjekter og flammende festtaler. De trenger bedre grunnfinansiering og økonomisk forutsigbarhet.

Det som i teorien er målrettede ordninger for de som sliter aller mest, ender ofte opp med å bli byråkrati og mer arbeid for klubbens frivillige.

Gutt kom med panteflasker for å få spille fotball

Hva med å heller øke midlene til generell drift av idrettslagene? Det er sannsynligvis bedre, enklere og mer effektivt å gi mer støtte til drift som kan holde de generelle kostnadene nede enn diverse støtteordninger og freshe prosjekter man må søke på.

I bytte mot mer driftsmidler bør idretten forplikte seg til å gjøre alt de kan for å holde prisene for å delta nede. Det betyr å ta tak i kostnadsdrivere som utstyrsjag, dyre reiser i forbindelse med turneringer og særforbundenes lisenser for å få delta i konkurranse.

Det å holde prisen for å drive med idrett så lave som mulig er også det soleklart mest effektive man kan gjøre for å bygge en idrettsbevegelse som er mer mangfoldig og tar inkludering på alvor. Idretten kan spille en vanvittig viktig rolle i integrerings- og inkluderingsarbeidet i Norge, men da er man helt avhengig av at idretten faktisk er for alle.

Høye priser er i seg selv ekskluderende. En ting er de som faller fra, men vi må heller ikke glemme de som aldri oppsøker idretten fordi de vet det koster for mye. De som spiller på løkka hver ettermiddag, men aldri har vært med i en fotballklubb fordi de vet at familien ikke har råd.

Å sikre at idretten faktisk er for alle er også helt avgjørende for at myndighetene skal fortsette å bruke penger på idrett. I dag er det å bruke offentlige midler på idrett en god investering fordi du får bedre folkehelse, viktig integreringsarbeid og en arena som samler unge og gamle på tvers av sosiale skiller i retur.

De beste argumentene for at staten skal sponse idretten forsvinner hvis norsk idrett kun blir for eliten og øvre middelklasse.