FENGSELANSATT: Bjørn H. Christiansen er nå pensjonert, men har tidligere jobbet i fengsel. Foto: Pål Martin Rossing / TV 2
FENGSELANSATT: Bjørn H. Christiansen er nå pensjonert, men har tidligere jobbet i fengsel. Foto: Pål Martin Rossing / TV 2

Alle kan ikke rehabiliteres

Med krigen på Balkan ble situasjonen i norske fengsler mer komplisert.

Etter å ha lest innlegget til frustrert fengselsbetjent tillater jeg meg å komme med et historisk tilbakeblikk fra begynnelsen av 1990.

Da besto de innsatte i norske fengsel stort sett av etnisk norske innsatte.

For det meste var de stort sett greie å ha med å gjøre.

Var lette å sette i arbeid, skole og aktiveres innenfor murene.

Samtidig som de på en måte var hyggelige og hadde mange historier.

Ved gjentatt uro/adferd som ikke var akseptabe, ble de flyttet rundt til andre fengsler.

Så kom krigen på Balkan og med det også endel innvandring fra andre land.

Da ble utfordringen med en gang noe mere komplisert.

Endel av disse innsatte ønsket ikke skole, arbeid eller aktivisering.

De ville sone og bli ferdig med straffen, virket det som.

Det ble satt i gang endel prosjekter, men de som søkte var sjelden innsatte fra denne gruppen.

Det virket som om de ville være for seg selv og gjerne sammen med sine.

Altså de var vanskelige å nå.

De nye prosjektene var kontaktbetjenter, Exit-prosjektet, innføring i kognitive ferdigheter osv.

Feil insatte

Jeg har fått med meg at det gjennom mange år har vært forsøkt og bevilget millioner også til andre prosjekt.

Disse mener jeg treffer feil innsatte.

Insatte som klarer og hilse, si hei og ikke «Fuck You» nyter godt av disse prosjektene.

«FUCK YOU»: Det er motivasjons-forskjeller på de innsatte som sier «Hei» og de som sier «Fuck You». Foto: Pål Martin Rossing / TV 2
«FUCK YOU»: Det er motivasjons-forskjeller på de innsatte som sier «Hei» og de som sier «Fuck You». Foto: Pål Martin Rossing / TV 2

Som jeg kan huske var utfordringen med prosjektene i stor grad at de uten å bli ferdig og evaluert, hele tiden ble avløst av nye prosjekt.

Både for innsatte og ansatte.

Som om det var en mening med at sånn skulle det være. Føringer fra kom og gikk, men ble liksom tryllet bort på veien av enkelte som ment at en føring var jo ikke noe en trengte å forholde seg til.

Noe jeg la godt merke til under min tid som lærer/rågiver/oppfølgingsleder var at det rett og slett var enkelte som ikke fikk til å være fengselsbetjent, de kom stadig i konflikt med innsatte og deres navn dukket ofte opp blant de innsatte når de pratet sammen.

Så var det de som var særskilt godt egnet i jobben sin.

De forsvant ofte over i lederstillinger og fikk sjeldent videreført og lært bort sin væremåte hands on overfor andre mennesker/innsatte.

Eskalerer

Jeg er klar over at mye er forandret fra min tid som ansatt i Oslo fengsel og enkelte ganger ved besøk i andre fengsler.

At dere er underbemannet, utsatt for vold og tusler er helt uakseptabelt og helt for jævlig.

Det jeg lurer på er hvordan oppstår disse situasjonene.

Hvorfor oppstår de, hva gjør at grensesetting eskalerer?

Er det mulig å se på løsninger som å plassere de som bare ønsker å sone ett eget sted.

Alle kan jo ikke rehabiliteres, det må gjøres frivillig.

Å drive voksenopplæring når det gjelder adferd og kognitive ferdigheter passer jo ikke heller ikke alle og kan skape mye uro.

Å forsøke å innlære det krever også god kunnskap og gode ferdigheter.

Dette kan ikke gjøres av alle.

Det må en være ærlig på, ja det trengs millioner og uten tvil flere ansatte, men hva er planen utover dette for å få ned den eskalerende verbale og fysiske volden ?

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

REHABILITERING: Alle kan ikke rehabiliteres, det må gjøres frivillig. Foto: Pål Martin Rossing / TV 2
REHABILITERING: Alle kan ikke rehabiliteres, det må gjøres frivillig. Foto: Pål Martin Rossing / TV 2