Å velge bort solidaritet bør få konsekvenser

Det har blitt spekulert i om Storhamar-fansens gamle yndling kan være på vei tilbake til CC Amfi. Kodie Curran er ferdig i Metallurg Magnitogorsk og står uten kontrakt. Storhamar bekrefter at de har tatt kontakt med ham, men nå sier styreleder Njål Berget at det er uaktuelt å hente ham tilbake til Hamar.

Det er en klok avgjørelse. Berget påpeker at de setter stor pris på Curran som menneske og hockeyspiller, men at valget han tok i fjor gjør en retur til Storhamar umulig. Det er godt å høre at styrelederen nå er så klar i dette spørsmålet. Det finnes ting som veier tyngre enn sportslige prestasjoner.

Curran valgte nemlig å gå til russisk hockey lenge etter at krigen brøt ut. Da kanadieren signerte for Metallurg, hadde vi alle sett bildene av Putins grusomme, folkerettsstridige krig i Ukraina.

Det er naturlig å se parallellen til Mathias Normann. Da Normann valgte å signere for Dinamo Moskva i fjor høst, ble konsekvensen av det valget at han ble utestengt fra landslaget. Ståle Solbakken og Norges Fotballforbund ville ikke la en spiller som valgte russisk idrett representere Norge. I Sverige og Finland har hockeyen vært knallhard overfor utøvere som spiller i Russland.

Både Curran og Normann har aktivt valgt å bli en del av russisk idrett i en tid der resten av den internasjonale idrettssamfunnet sto sammen om en internasjonal boikott. De brøt ut av det fellesskapet og den solidariteten idretten ville vise Ukraina. Det bør få konsekvenser.

Nå har den unisone idrettsboikotten for lengst begynt å slå sprekker, men norsk idrett har likevel valgt å stort sett stå støtt i sin boikott. Flere norske særforbund jobber for å opprettholde utestengelsen i sine internasjonale forbund. Krigen pågår fortsatt, og russisk idrett har ikke tatt noen grep for å skape en vei tilbake til den internasjonale idretten.

I stedet for å bruke sin posisjon i det russiske samfunnet til å bli en aktiv motstemme mot krigen, har russisk idrett i all hovedsak fortsatt å la seg bruke som et politisk verktøy for Putin og hans allierte.

Storhamar har ikke helt de samme restriksjonene å forholde seg til som det landslaget hadde da Normann valgte Russland. Hamarklubben står i utgangspunktet fritt til å selv velge hvem de vil ha som representanter for klubben, laget og drakta. Norsk idrett har ikke utestengt russiske utøvere fra norsk lagidrett. Det finnes ikke noe formelt vedtak som sier at utøvere som har spilt i Russland ikke kan hentes til norske klubber.

Likevel har Storhamar et selvstendig moralsk ansvar for å vurdere hvem de ønsker å invitere inn i varmen.

Curran valgte pengene, og lukket øynene for Putins grusomme krig og russisk idretts tette bånd til Putin. KHL har gjentatte ganger blitt brukt aktivt i Putins krigspropaganda. Den russiske ligaen har lenge vært en viktig del av Putins nasjonalistiske prosjekt. Det var dette kanadieren valgt å bli en del av.

I Stavanger sitter det nå et ungt ukrainsk ishockeylag som har fått sin trygge havn fra krigens redsler hos Oilers. Kontrastene ville blitt enorme hvis rivalene på Hamar skulle hente hjem en spiller som valgte å vende krigens ofre ryggen fordi han fikk et lukrativt tilbud fra Russland.

Uansett hvor god Curran var forrige gang han spilte for Storhamar, er det ikke verdt det. Omdømmemessig kunne det ha blitt en katastrofe for den tradisjonsrike klubben. Mange supportere har sagt klart ifra om at de ikke ønsker Curran tilbake i klubben.

Solidariteten med Ukraina veier tyngre enn poengsnitt på isen. Så lenge krigen pågår for fullt, er det vanskelig å lage plass til dem som frivillig valgte å bli en del av den propagandamaskinen russisk idrett dessverre er. Derfor er det helt riktig at Storhamar ikke lar seg blende av Currans talent og tidligere triumfer.