KRISE-JONAS: Statsministeren holdt sin oppsummerende pressekonferanse før sommeren. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
KRISE-JONAS: Statsministeren holdt sin oppsummerende pressekonferanse før sommeren. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Krise-Jonas skylder på krisene

REGJERINGENS REPRESENTASJONSBOLIG (TV 2): Jonas Gahr Støre peker på alle krisene for å forklare velgerflukten, men håndteringen av krisene snakker han ikke like mye om.

Der ligger nok mye av forklaringen på at regjeringspartiene har mistet hundretusenvis av velgere.

Statsminister Støres krisehåndtering denne vinteren har gitt meg assosiasjoner til den gangen faren min startet bråtebrann nedenfor bygården vår på Bakklandet i Trondheim. Kjøkkenhagen skulle gjøres klar for rabarbra og gulrøtter. Det gikk som det måtte gå. Vinden sendte flammene i alle retninger og fadern sprang desperat i ring og forsøkte å kvele brannene med en tannløs rive. Nytteløst. Bekymrede naboer ringte til slutt brannvesenet, som kom en svett småbarnsfar til unnsetning. Fadern slapp med en liten knekk i stoltheten. Men han hadde neppe blitt gjenvalgt som bråtebrannansvarlig i borettslaget, om det var et verv som fantes.

Hadde jeg vært karikaturtegner, ville jeg tegnet Støre løpende mellom ulike krisebranner med svetteperler i panna og en tannløs rive i hendene.

TV 2s kommentator, Aslak M. Eriksrud. Foto: Jonas Been Henriksen / TV 2
TV 2s kommentator, Aslak M. Eriksrud. Foto: Jonas Been Henriksen / TV 2

Nordmenn tåler å høre at vi står oppe i usikre tider med flere ulike kriser som vikler seg inn i, og forsterker, hverandre. Vi er en nasjon med dugnadsvillige mennesker som gjerne bidrar til fellesskapet. Det har pandemien til fulle dokumentert. Men da må vi ha ledere som viser vei.

Det har vært vanskelig å se en overordnet kriseledelse fra statsminister Jonas Gahr Støre. Det skulle bli vanlige folks tur. Endelig, etter åtte år med borgerlig regjering og skattekutt for de rikeste, skulle vanlige folk få mer å rutte med. Men det skjedde ikke. En ny bølge med koronakrise viklet seg inn i en strømpriskrise, som snart fikk konkurranse av en bensinpris-krise, og en generell prisstigning på mat og andre nødvendighetsvarer. På toppen av det hele invaderte Putin Ukraina, med en brutal invasjonskrig som forsterket de negative konsekvensene.

Men regjeringen insisterte likevel på at det faktisk var vanlige folks tur nå. De fortsatte å skru opp forventningene. Problemet var at vanlige folk ikke opplevde det slik. Hverdagen ble mer krevende for vanlige familier, pengene strakk ikke like mye til, også for de med trygge jobber.

I krisetider, forventer nasjonen kriseledelse. Vi trenger ærlige ledere som forteller oss alvoret i situasjonen, men også pedagogiske evner til å betrygge oss om at dette skal vi komme oss over disse kneikene sammen. I stedet har regjeringen fremstått litt bakpå og løpende etter de ulike krisene. De er blitt presset hardt fra både høyre- og venstresiden og lot seg presse flere ganger. Krisene er håndtert hver for seg.

Det er ikke automatikk i at en regjering straffes av en krise. Tvert imot er det vanlig at folk slutter opp om statsministeren i krisetider. Velgerne forstår at det ikke er Støres skyld at omikron-varianten kom, eller at strømprisene skjøt i været, eller at bensinprisen nærmer seg 30 kroner literen, eller at Putin invaderte Ukraina. Og så videre. Men regjeringen måles på hvordan den håndterer alle disse krisene. Det å lede landet gjennom krevende tider er en statsminister aller viktigste oppgave. Her blir hans eller hennes egenskaper satt på prøve. Støre fikk disse krisene i fanget tidlig i sin statsministerkarriere. Det gjorde utgangspunktet vanskeligere. Men det endrer ikke det faktum at det ikke er krisene, men håndteringen av dem, som er hans problem når det gjelder Aps oppslutning.

Ap-tillitsvalgte jeg har snakket med de siste månedene sier de er fornøyde med regjeringens politikk, at regjeringen leverer som lovet og at Støre sånn sett hadde fortjent høyere oppslutning. Men stadig flere peker også på at Støre ikke har lyktes med å ta det lederskapet som landet trenger i all den usikkerheten folk opplever. Du kan ikke fortsette å insistere på at det nå faktisk er vanlige folks tur, når vanlige folk ikke opplever det slik. Da bør du heller være ærlig og si det som det er.

Lommeboka til vanlige folk er blitt slankere på grunn av en rekke internasjonale forhold, ikke minst krig og etterdønninger av pandemien. Støre er god til å håndtere og forklare internasjonal storpolitikk og geopolitiske utfordringer, men han er ikke like god til å relatere dette til folks hverdagsproblemer, folks lommebok.

Det har heller ikke gjort det enklere at regjeringens andre partileder tidvis har fremstått som komiske Ali. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum var rå til å sette ord på folks hverdagsfrustrasjon da han var opposisjonspolitiker. Men fallhøyden ble tilsvarende stor. Særlig når han, sammen med de samme byråkratene han latterliggjorde for få år siden, regnet seg frem til at vanlige folk har mye mer å rutte med nå enn tidligere. Det var et regnestykke få vanlige folk kjente seg igjen i.

Men vi har sett nye tendenser de siste ukene. Støre har begynt å forberede folk på at vi går mot tøffere tider. Det er på høy tid. Rentene vil fortsette å gå opp. Det samme vil prisene på mat og det meste annet. På dagens pressekonferanse slo han statsmannsaktig fast at krigen i Ukraina blir langvarig og vond. Den vil få store konsekvenser for norsk hverdag i lang tid. Det tar tid å få et slikt budskap til å sette seg.

Vi tvinges til å stramme inn forbruket vårt. Regjeringen svarer med at også staten må holde igjen på pengebruken, for at renten ikke skal bli enda høyere. Det er uvant for en befolkning som er bortskjemte med det motsatte, og at staten løser de fleste kriser med å skuffe oljepenger inn i økonomien.

Støre har en stor jobb med å forklare og kommunisere den mer kompliserte krisen vi står i nå. Men det er hans jobb som statsminister å lede landet gjennom den. Han er helt avhengig av å få vanlige folk med seg. Han klarer ikke å løse dette selv. Staten kan ikke betale seg ut av denne krisen. Tvert i mot.

Det er som med bråtebranner. Be om hjelp med en gang. Få med deg naboer og venner, eller hele landets befolkning, så slipper du det ydmykende nederlaget, ved at du likevel ikke maktet å løse alt på egen hånd.