REISER: En ukrainsk familie reiser fra Dnipro til byen Lviv søndag 27. februar. Foto: AP Photo/Bernat Armangue
REISER: En ukrainsk familie reiser fra Dnipro til byen Lviv søndag 27. februar. Foto: AP Photo/Bernat Armangue

Skal jeg bli, eller skal jeg dra?

«Jeg er fullt klar over at det vil bli den vanskeligste reisen i mitt liv», skriver ukrainske Aleksandra Marchenko fra byen Dnipro. På oppdrag for TV 2 skriver hun dagbok fra et liv i krig.

28. februar 2022.

En dag i en relativt trygg by i et Ukraina i krig.

Jeg bor i byen Dnipro som ligger sørøst i Ukraina og er en av landets største byer. For tiden våkner jeg hver morgen mellom klokken fire og fem for å lese nyhetene. For å se om byene sør og øst for oss klarer å forsvare seg. For å se om Kyiv er under ukrainsk kontroll. Hendene mine skjelver hver gang.

Tsjernihiv, en liten by ved grensen til Hviterussland, ble beskutt i hele natt. Min 85 år gamle bestefar, som er russisk, bor der. Han tilbrakte hele natten i kjelleren. Jeg ringte ham da bombardementet stoppet rundt klokken ni for å sjekke om han var i live.

USIKKERHET: «Jeg er usikker på om jeg bør bli i byen eller dra», skriver Aleksandra Marchenko. Foto: Foto: Privat
USIKKERHET: «Jeg er usikker på om jeg bør bli i byen eller dra», skriver Aleksandra Marchenko. Foto: Foto: Privat

Han ba meg om å snakke med ham siden han var veldig redd. Først klaget han over at naboen hans hadde lagt beslag på to kjellere kun til eget bruk. «Det er grådig», sa han. Så begynte han å trygle om at Putin ble stoppet, for folk burde ikke dø i gatene på denne måten.

Senere ble jeg med moren min til kontoret hennes for å stenge av vannet og strømmen. På veien dit gikk flyalarmen, og vi måtte løpe ned i kjelleren til en butikk vi gikk forbi. Folk var hjelpsomme og vitset med at dette i hvert fall er god trim. Jeg tror ikke at vi helt skjønner at dette faktisk skjer.

Det er fremdeles biler og mennesker i gatene, men ikke så mange. Vi bor i en gate som består av 18-etasjers blokker. De første to dagene av krigen så vi endeløse køer utenfor matbutikker, apotek og minibanker. Nå er det nesten tomt. Det er stort sett bare eldre mennesker som går forbi.

GIVERVILJE: Innbyggerne i byen gjør det de kan for å hjelpe andre i den svært krevende situasjonen. Foto: Bent Skjærstad/ TV 2
GIVERVILJE: Innbyggerne i byen gjør det de kan for å hjelpe andre i den svært krevende situasjonen. Foto: Bent Skjærstad/ TV 2

Min mors venn, en designer, syr nå undertøy til soldatene våre. Vi har sendt henne varme tekstiler som moren min har spart til barnebarnet sitt i lang tid. Andre venner har meldt seg som sjåfører og frivillige for alle behov som måtte oppstå. Min bestevenninne er på landet med barna. Men det er uvisst om det er tryggere å oppholde seg i byene eller i landsbyene rundt.

I går dro jeg til togstasjonen for å undersøke mulighetene for å reise herfra. Et tog på vei til Truskavets i Lviv oblast var på vei ut fra stasjonen akkurat da. Jeg så en plattform full av menn som vinket farvel til koner og barn som var på vei vestover. Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hvem vet hvor lenge disse familiene vil være atskilt.

TOGSTASJON: Det er få mennesker å se utenfor togstasjonen i byen Dnipro i Ukraina. Foto: Privat
TOGSTASJON: Det er få mennesker å se utenfor togstasjonen i byen Dnipro i Ukraina. Foto: Privat

Noen dager før krigen intervjuet jeg Maria Kulikovska, en kunstner fra Krim som flyktet i 2014 da Russland annekterte Krim-halvøya. Hun sa at alle, hele Ukraina, har blitt flyktninger nå. I dag kjenner jeg det i hver celle i kroppen.

Jeg er usikker på om jeg bør bli i byen eller dra. Det tar 18 timer å komme seg til den vestlige grensen. Togene er fulle, folk sitter på bagasjen sin i midtgangen og må tilbringe én til to dager i kø ved grenseovergangen.

Sikkerhetssituasjonen på veien er uforutsigbar. Jeg er fullt klart over at det vil bli den vanskeligste reisen i mitt liv. Så fort jeg forlater hjemmet mitt, er alt uvisst.