ISOLERT: Jeg havnet i isolasjon 22. desember og feiret både jul og nyttår alene på et hotellrom. Foto: Privat
ISOLERT: Jeg havnet i isolasjon 22. desember og feiret både jul og nyttår alene på et hotellrom. Foto: Privat
Perspektiv

«Så vondt vil ikke universet meg», sa jeg høyt. Så feil kunne jeg ta …

Dette er jule- og nyttårsfortelling om fire netter på Svalbard som ufrivillig ble til 12.

I november tikket det inn en melding fra min tante, som min mor og jeg vanligvis tilbringer julen sammen med. I år skulle den derimot feires med elleve personer og to hunder jeg ikke kjenner så veldig godt. Jeg sendte av gårde en SMS til mamma:

«Vi to skal ikke feire julaften på Svalbard, da?»

«Ok», kom det så raskt tilbake at selv ikke et punktum rakk å bli med. Jeg booket flybilletter og hotell samme dag.

Karima Elisabeth Magnussen
Karima Elisabeth Magnussen

Fire netter i Arktis. 22. til 26. desember. Jeg gledet meg! Etter en tøff senhøst med hjemmekontor, dårlig vær og et kjærlighetsliv som krasjet i første og beste lyktestolpe like etter utkjøring fra Statens vegvesen, var Svalbard en slags iskald gulrot som hang og dinglet foran de mørke skylappene.

Jeg begynte å peile meg ut utflukter. Snøscooter, hundeslede og beltevogn. Nordlys! Oppleve Arktis i julen kom til å bli en drøm. Nærmere julenissen kommer man tross alt ikke.

Selv Vinmonopolet heter Nordpolet.

Det eneste som kunne ødelegge var vår nye venn omikron. «Koronima» ble jeg kalt av kolleger, for med mitt hell den siste tiden hadde jeg sikkert klart å mutere mitt eget virus. Jeg bare lo. I over halvannet år hadde jeg klart å unngå smitte, så å holde fortet reint i én måned til – dét skulle jeg klare.

«Så vondt vil ikke universet meg», sa jeg høyt.

Avreisedagen kom like raskt som smitteøkningen. Da nyheten om nasjonalt skjenkestopp igjen slo ned som en bombe, bannet «hele» Norge i kor.

«Spise julemiddag på restaurant uten akevitt», raste mamma på SMS, etterfulgt av en sinna, men fortsatt gul, emoji. Jeg visste at den røde hadde passet henne bedre i øyeblikket.

Det var likevel ikke den manglende akevitten som skulle bli det største problemet.

For å kunne reise til den store, lille isolerte øyen, måtte vi vise til negativ koronatest tatt minst 24 timer før avreise.

«Negativ» lyste mot meg på «diplomet» jeg fikk i hånden den 21. desember. For det føltes som en ekte pris. Akkurat som om det sto: «Dette er et godkjent, fullverdig og rent menneske som har fulgt myndighetenes råd.»

Dagen etter entret jeg en stappfull flybuss. Gardermoen så ut som en maurtue, hvor man måtte gå sikk-sakk for å ikke bli slått ned av de mange titalls skibagene som florerte i alle høyder og fasonger.

Etter at den korte mellomlandingen i Tromsø ble veldig lang, ankom vi Longyearbyen flyplass like over klokken 16.00. På vei ut av kabinen fikk vi utdelt en hjemmetest hver.

Målet var nådd.

Vi slang fra oss koffertene på hotellet, dro på oss det varmeste vi hadde å oppdrive, og strenet ut i 30 minusgrader. Det neste på agendaen var en god middag og et glass alkoholfritt øl.

Feriens første og siste måltid sammen.
Feriens første og siste måltid sammen.

To timer senere satt jeg god og mett på sengen med bruksanvisningen foran meg. Etter nøye lesing og kiling i nesen, klemte jeg ut tre edle dråper.

Det tok ikke lang tid før 2021 avfyrte en siste salutt – to røde streker lyste mot meg.

«Jeg har korona, jeg», sa jeg til mamma så hverdagslig at det enkelt kunne forveksles med «jeg må på do». Selv sto hun på badet med sin egen, negative test.

Jeg slo nummeret til Longyearbyen sykehus, som sto oppført på lappen som fulgte med testen. En sykepleier svarte. Etter hvert ble jeg oppringt av en hyggelig smittevernlege. Han ba meg komme neste morgen for å ta en PCR-test.

Og så havnet jeg i isolasjon.

Jeg var den eneste smittede personen på hele Svalbard. Helt alene, øverst på pallen. Denne seieren smakte surt.

«Du er den tiende personen som har testet positivt her oppe», sa smittevernlegen. Den tiende i historien.

Jeg ble flyttet til et nytt hotellrom i et avsidesliggende bygg. Alle måltider ble servert på døren.

Hver morgen klokken 09:00 kom det tre raske bank, etterfulgt av like raske skritt i korridoren. Før jeg rakk å åpne var personen borte. På gulvet sto det igjen take away-bokser med frokost.

Jeg følte meg som et innesperret monster som måtte mates hver dag for å ikke gå til angrep på byens befolkning.

Min første julestrømpe på flere år.
Min første julestrømpe på flere år.
Julefrokosten levert på døren.
Julefrokosten levert på døren.
Mitt nye hjem.
Mitt nye hjem.

Tre ganger om dagen ringte de fra resepsjonen for å høre hvordan det sto til. Eller om jeg fortsatt var i live. De hørtes i hvert fall lettet ut hver gang jeg svarte «everything is ok. I am ok thank you – yes», på min beste engelsk.

Halsen var sår og vond, og stemmen min tidvis ugjenkjennelig. Det surkla i lungene og jeg hadde muskelverk i hele kroppen. Etter hvert gikk det over til en slags rar forkjølelse.

Det som skulle bli en fin og koselig juleferie, endte med at jeg ble en innesperret TV-slave, der det eneste jeg hadde å se på var NRK 1 Sørlandet (merkelig nok), NRK 2 og 3, samt MAX og TVNorge.

Det har igjen ført til at jeg nå er oppdatert på alle steder i Norge der ingen skulle tro at noen faktisk bosatte seg, og jeg har sett alt det er mulig (og umulig) å smugle over grensa til Australia.

De samme filmene ble vist i reprise fra dag til dag. Til slutt orket jeg ikke lenger å se hvor heldig grisen Babe var. På julaften skrudde jeg over på «Ribba - grad for grad».

På julekvelden bestilte jeg juletallerken fra hotellrestauranten. Til dessert nøt jeg en Tine rislunsj med treskje.

Julelunsjen besto av frokostrester.
Julelunsjen besto av frokostrester.
Mamma leverte «survival kit» på døren.
Mamma leverte «survival kit» på døren.
Julaftens festmåltid.
Julaftens festmåltid.
TV-underholdningen.
TV-underholdningen.

Samtidig som sølvguttene sang av full hals, scrollet jeg nedover Facebook på mobilen (jepp, PC-en lot jeg nemlig ligge igjen i Oslo).

Feeden min var full av kjernefamilier og par med stjerner i øyene, pent oppstilt foran et perfekt juletre, med staselig bekledning og finkjemmet sveis.

«Våre tanker går til alle som sitter alene i kveld. De som ikke har noen å feire med. Gooood juuuul.» (Les: Vi synes faktisk veldig synd på dere, men hei – kanskje et bilde av vår perfekte familie denne perfekte kvelden vil gjøre dere litt mer glad.)

Jeg ble ikke mer glad.

25. desember kom svaret fra PCR-testen. Den måtte nemlig fraktes til Tromsø med postfly for å bli analysert. «Høy virusmengde», sto det i kommentaren fra laboratoriet på fastlandet. Hadde jeg sykt mye korona? Ingen visste. Selv ikke smittevernlegen hadde sett en slik kommentar før.

Mamma hadde tre doser og slapp derfor nærkontaktkarentene mot at hun hver dag tok en hjemmetest. Den viste negativt samtlige dager, men morgenen jeg ringte for å bedyre min frihet, etter seks døgn i isolasjon, kom det en rekke banneord i den andre enden.

Jeg hørte at hun var den røde emojien igjen. Og at det ikke handlet om akevitt.

«Ja, da testa jeg positivt jeg også. Vi må bli her til over nyttår», sa mamma.

«DET MÅTTE JO SKJE», ropte jeg tilbake. Og så lo jeg. Seks nye døgn på Svalbard.

Jeg ut av isolasjon, mamma inn.

Selvfølgelig hadde jeg smittet mamma. Og kanskje minst én person til. Dagen etter ble vi oppslag på Svalbardposten.no.

«Tre nye koronapositive: – Sannsynligvis omikron», sto det med fet skrift. Den hyggelige smittevernlegen var avbildet.

«Alle tre testet negativt før avreise fra fastlandet, men testet positivt på prøven de fikk utdelt etter ankomst. En rett etter ankomst, en etter tre-fire dager og en rundt en uke etter ankomst», leste jeg videre.

Jeg tok altså mest sannsynlig med omikron til Svalbard. Den første personen. I noen sekunder følte jeg meg som Willem Barentsz – nederlenderen som i 1596 var den første til å oppdage Svalbard. En dårlig sammenligning, fant jeg fort ut. Han døde på oppdagelsesreisen, og det hadde ikke jeg planer om.

I tillegg fikk Barentsz oppkalt en øy, en by og et helt hav etter seg. Mitt besøk på Svalbard har nok ikke etterlatt seg stort annet enn smitteøkning, stress og redsel. Ja, jeg har vært litt redd. Lokalbefolkningen gikk tross alt rundt med våpen.

Også nyttårsaften ble feiret på hvert vårt rom, med hver vår flaske bobler levert på døren. Jeg tok imot det nye året med åpne armer, mens jeg så på NRKs «Julenøtter» – som ga alt annet enn julestemning. Programmet hadde åpenbart blitt spilt inn på vårparten.

2. januar kunne vi reise hjem til Oslo. Fire netter på Svalbard hadde blitt til tolv.

Med ekstremvær i Troms og Finnmark, klamret jeg meg til en spypose halve flyturen. Og da jeg låste meg inn i leiligheten, var det ikke lenger noen levende planter som ønsket meg velkommen.

«Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet», skrev Jo Nesbø så passende i boka jeg hadde lest.

Jeg var enig.

Måtte 2022 bli hakket bedre. Godt nyttår!

Takk for nå, Longyearbyen! Jeg kommer tilbake.
Takk for nå, Longyearbyen! Jeg kommer tilbake.

Relatert