BLIR KALT HELT: Simen Bondevik raser mot at venner og bekjente kaller ham for en helt fordi han er sammen med en med funksjonsnedsettelse. Foto: Privat
BLIR KALT HELT: Simen Bondevik raser mot at venner og bekjente kaller ham for en helt fordi han er sammen med en med funksjonsnedsettelse. Foto: Privat

Jeg er ikke en helt bare fordi kjæresten min har en funksjonsnedsettelse

At jeg i det hele tatt må skrive dette gjør meg provosert.

For et års tid siden skjedde det jeg alltid har drømt om. Jeg møtte en jente som det var noe helt spesielt med. Vi datet en stund og nå er vi samboere. Aldri før i livet mitt har jeg hatt det så bra som jeg har det nå.

Likevel er det en ting som gjør skikkelig vondt. Nemlig hvordan venner og bekjente definerer og dømmer forholdet vårt, meg og kjæresten min - fordi hun har en funksjonsnedsettelse og er kronisk syk.

Folk definerer oss

At jeg i det hele tatt føler at jeg må skrive denne kronikken er provoserende
Simen Bondevik

Vi får med jevne mellomrom høre at jeg er “en helt”, at kjæresten min er “heldig som har en som meg som kan ta vare på henne” og at “jeg er snill som er sammen med hun”. Folk rundt oss tar seg friheten til å definere forholdet vårt på en måte som ikke stemmer overens med virkeligheten. Det er stort sett kjæresten min som henger opp klesvasken, lager mat og vasker leiligheten.

Likevel blir jeg sett på som den mest omsorgsfulle fordi jeg en gang i blant er med kjæresten min på sykehuset eller holder hun i hånden gjennom et angstanfall.

Hun advarte meg om det, men jeg klarte ikke helt tro på det. Kjæresten min sa at folk kom til å dømme meg for å bli sammen med en som hadde en funksjonsnedsettelse og var kronisk syk. Når hun første fortalte det tenkte jeg at hun var paranoid, men det viste seg at hun fikk helt rett. Jeg var ikke klar over hvor dypt de dårlige samfunnsholdningene sitter, selv hos våre nærmeste venner.

Å snakke om mitt eget forhold med venner og bekjente var en brutal realitetsorientering.

Den eneste som er en helt her er kjæresten min. Som må leve med at hennes egne venninner ser på meg som en helt for å være sammen med hun, som møter fordommer hver eneste dag og blir holdt ute fra å delta i samfunnet på grunn av systematisk diskriminering.

På grunn av, ikke på tross av

Jeg elsker ikke kjæresten min på tross av funksjonsnedsettelsene hun har, men på grunn av de. Det gjør kjæresten min til den hun er. Hvis jeg fikk valget mellom å gjøre kjæresten min frisk og fjerne diagnosen hun har eller ikke, er jeg ikke et sekund i tvil om hva jeg ville valgt. Jeg ville ikke gjort det. Selvsagt skulle jeg ønske at hun slapp å leve med de negative konsekvensene av å være kronisk sykdom og ha en funksjonsnedsettelse, men de negative konsekvensene skyldes i stor grad diskriminering og venner som ser ned på hun.

Selv om samfunnet prøver å fortelle meg noe annet er jeg takknemlig for diagnosene kjæresten min har. Hun hadde ikke vært den samme uten. Måten hun ser verden på, hvordan hun har en unik omsorg for alle rundt seg og alltid ser det beste i folk rundt seg tror jeg delvis skyldes alt hun har lært og erfart på grunn av funksjonsnedsettelsen og kronisk sykdom. Jeg kan ikke se for meg et liv uten noe av det.

Venner som skader

Jeg er ikke sammen med kjæresten min for å være snill, for å ta vare på henne eller for å få meg til å føle meg bra. Jeg er sammen med kjæresten min fordi hun er er min beste venn, forstår meg på en måte ingen andre gjør og fordi vi har det veldig gøy sammen. Men stadig vekk forteller folk rundt meg noe helt annet, mest sannsynlig uten å være klar over det selv. Jeg skulle ønske de var klar over rekkevidden av det de selv sier.

Det verste for kjæresten min er ikke funksjonsnedsettelsene eller kroniske sykdom i seg selv, men holdningene og fordommene hun møter i samfunnet generelt og i egen vennegjeng. Å havne på sykehuset med en infeksjon er ubehagelig, å få beskjed fra vennene dine om at “han er en helt som stiller opp” er enda verre. Å være avhengig av stokk eller en arm å holde i for å bevege deg trygt ute når du ikke kan se er utfordrende, å få høre fra andre at det er “flaks du har han” er vanskeligere. Å være kronisk syk og ha en funksjonsnedsettelse kan være slitsomt, å ha venner som bare definerer deg ut fra det er helt grusomt.

Ikke et veldedighetsprosjekt

Kjæresten min har vært redd for å hilse på familien min og vennene mine. Fordi hun hele tiden har blitt stakkarsliggjort av folk som står henne nært og fortalt at ingen kan bli glad i hun på ordentlig. Det gjør noe med et menneskes liv og selvfølelse når ikke engang dine nærmeste anerkjenner dine gode egenskaper og den du er. Min opplevelse er også at de aller fleste undervurderer kjæresten min fordi hun har en funksjonsnedsettelse og er kronisk syk.

Det er helt absurd for meg å tenke på at der jeg ser en omsorgsfull, smart, morsom, engasjert, snill, rettferdig og reflektert jente ser andre et veldedighetsprosjekt. Men kjæresten min er ikke et veldedighetsprosjekt. Hun har fått meg til å bli ordentlig trygg på meg selv, lært meg masse om livet, motiverer meg til å gjøre ting som kjennes riktig og gjort meg lykkeligere enn det jeg noen gang før har vært. Likevel er det altså jeg som er “helten”.

At jeg i det hele tatt føler at jeg må skrive denne kronikken er provoserende. Det er svært utleverende for oss begge og kommer til å være ubehagelig å stå i. Men jeg er lei av at folk ser kjæresten min sine prestasjoner og egenskaper som en “inspirasjon” fordi hun klarer det “på tross” av en funksjonsnedsettelse.

Hun blir sett på som en inspirasjon bare for å eksistere eller gå en tur på butikken. Mennesker med nedsatt funksjonsevne er Norges største minoritet og mest diskriminerte gruppe. Vi har kommet ekstremt kort både på innfrielse av grunnleggende rettigheter og bekjempelse av fordommer og dårlige holdninger.

Det gir en vond bismak å vite at vi en dag kommer til å måtte invitere folk i bryllupet vårt som ikke anser oss som likestilte parter i forholdet fordi kjæresten min har en funksjonsnedsettelse og er kronisk syk. Jeg er ikke en helt bare fordi kjæresten min har en funksjonsnedsettelse.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no