Therese Johaug representerer en aldrende gjeng norske langrennsstjerner på kvinnesiden. Foto: Tomi Hänninen / BILDBYRÅN
Therese Johaug representerer en aldrende gjeng norske langrennsstjerner på kvinnesiden. Foto: Tomi Hänninen / BILDBYRÅN
Kommentar

Vi får nyte suksessen mens vi kan

I åpningshelga i Ruka fikk vi et lite glimt av hvordan fremtiden kan se ut for norsk kvinnelangrenn. Gjør vi ingen endringer bør vi bare nyte nåtiden så lenge vi kan.

Therese Johaug slo brutalt tilbake på søndagens jaktstart i Ruka og viste med det at langrennsdronningen ikke har noen planer om å abdisere med det første.

Petter Soleng Skinstad er TV2s langrennsekspert. Foto: Yngve Sem Pedersen / TV 2
Petter Soleng Skinstad er TV2s langrennsekspert. Foto: Yngve Sem Pedersen / TV 2

Når hun en dag legger skia på hylla, er det imidlertid utlendingene som står i kø for å kjempe om tronen. Dessverre, eller heldigvis, alt ettersom hvordan man ser på det.

Therese Johaug, Heidi Weng og Maiken Caspersen Falla heter nemlig damene som sørget for at de norske langrennsjentene kunne reise fra Ruka med premier i bagasjen.

Felles for de alle er at de har passert 30 år. Bak disse gjorde Ingvild Flugstad Østberg comeback i verdenscupen etter nesten to års fravær. I løpet av den tiden har også Flugstad Østberg rukket å fylle 31 år.

Til sammen har altså denne kvartetten Johaug, Weng, Caspersen Falla og Flugstad Østberg godt over 350 pallplasseringer i verdenscupen, mot resten av landslagets to. Disse to er det lagets yngste, Helene Marie Fossesholm, som står for.

Faktisk har godt over halvparten av de mest OL-aktuelle dameløperne passert 30 år. Den beste av de alle, Therese Johaug, er nærmere 35 enn 30.

Uansett hvordan en vrir og vender på det, er det klart at karrierene til noen av våre beste langrennsløpere går mot slutten. Med det ser vi muligens også enden av en periode med eksepsjonelt gode resultater.

Årgangen med Marit Bjørgen, Kristin Størmer Steira og Vibeke Skofterud, for å nevne noen, rakk knapt å etablere seg i verdenstoppen før de ble utfordret av ungjenter som Therese Johaug, Astrid Jacobsen og Marthe Kristoffersen.

Heidi Weng, Therese Johaug, Tiril Udnes Weng og Helene Marie Fossesholm da de vant stafettgull i VM. Foto: Christian Walgram / BILDBYRÅN
Heidi Weng, Therese Johaug, Tiril Udnes Weng og Helene Marie Fossesholm da de vant stafettgull i VM. Foto: Christian Walgram / BILDBYRÅN

Like etter fulgte navn som Ingvild Flugstad Østberg, Maiken Caspersen Falla, Heidi Weng og Ragnhild Haga. Med god hjelp skapte denne gjengen et damelag som totalt sett har vært verdens beste i en periode på 10-15 år. Før eller senere tar denne suksesshistorien slutt, og i Ruka fikk kanskje vi en forsmak på fremtiden.

Stryker man resultatene til damene over 30 år i Ruka, sitter Norge igjen med 11., 15., 21. og 22. plass. Og der Norge nok en gang kunne lene seg på de samme profilene, kan konkurrentene nå stole på løpere med fremtiden foran seg.

I den nasjonale åpningen på Beitostølen så vi at det dessverre ikke kryr av løpere som står i kø for å kjempe om de øverste plasseringene i verdenscupen, ei heller på landslaget.

Fra Therese Johaug skilte det rundt halvannet minutt til femteplassen begge dager. I verdenscupen endte man rundt 30. plass med samme avstand til Johaug, uten sammenlikning for øvrig. Interessant nok har flertallet av de ti beste på Beitostølen også passert 30 år.

De siste årene har man også sett de samme tegnene i junior-VM. Der Johaug & Co. regelrett herjet med konkurrentene i juniorklassene, har det med noen unntak vært utenlandske løpere som har prestert best i juniorklassene.

I perioden 2005 til 2011, fra Astrid Jacobsen tok sin første juniormedalje til Heidi Weng tok sin siste, tok norske juniorjenter til sammen utrolige 35 individuelle medaljer - i tillegg til samtlige stafettgull.

De ti siste årene er antallet individuelle medaljer mer enn halvert, til 16. I samme periode er det tatt to stafettgull, og i fem av disse mesterskapene har ikke Norge en gang vært på stafettpallen.

Enda mer tydelig fremstår det at vi burde tatt bedre vare på talenter som Sofie Hustad, Marte Mæhlum Johansen, Amalie Ous og Kristine Stavås Skistad, som alle tok gull i junior-VM i denne perioden. Utøverne de konkurrerte med er nå i den ypperste verdenstoppen og heter Natalia Nepryaeva, Julia Stupak, Anamarija Lampic, Frida Karlsson, Ebba Andersson og Linn Svahn.

Medaljer ble det for ordens skyld også på Tiril og Lotta Udnes Weng og Helene Marie Fossesholm, som nå er en del av landslaget.

Antallet satsende kvinneløpere i Norge er høyt, som et resultat av skiforbundets landslag og regionlag, ulike team, krets- og klubblag, men der landslagsgutta aldri kan føle seg trygge på suksess er det litt for langt mellom de beste og de nest beste på kvinnesiden.

For når konkurrentene har vært nødt til å gjennomgå et generasjonsskifte, har Norges godt voksne stjerner både skjult mangelen på ettervekst og også gjort denne vanskeligere.

Vi har rett og slett hatt for mange gode løpere som har holdt på i mange år, og bak dem har kanskje ikke de som skulle komme etter fått de mulighetene, den oppfølgingen eller opplevd de kravene som kreves for nå å utfordre sine forbilder.

En del vil kanskje hevde at det er like greit at andre nasjoner tar over. Selv skulle jeg ønske det var utlendingene som ble bedre, og ikke nordmennene som ble dårligere.

Norsk langrenn kan ikke lenger sole seg i glansen av stjerner som leverer gull etter gull. Det er dette som er realiteten, og med et VM på hjemmebane i 2025 er vi på overtid med tanke på å gjøre noe med det.

Relatert