Baneheia-dømte Viggo Kristiansen Foto: Eivind Pedersen
Baneheia-dømte Viggo Kristiansen Foto: Eivind Pedersen
Mening

Rettsstatens omdømmekrise

Fire av de mest omtalte sakene i moderne kriminalhistorie har endt som rettsskandaler. Den femte – Baneheia-saken – er gjenåpnet Hva gjør dette med vår tillit til rettsstaten?

Per Liland, Fritz Moen, Thomas Quick og Tengs-fetteren ble til slutt alle frikjent. Snart får vi vite om Viggo Kristiansen får sitt navn på den samme veggen.

Oppsiktsvekkende på flere måter

Skriften er egnet til å skremme de mest tillitsfulle av oss. Vi som setter vår lit til at folk ikke blir sittende et helt liv uskyldig i fengsel.

I tillegg til de store sakene, bærer også den norske rettsstaten flere justisfeil-saker på sine skuldre, som Bjugn-saken, Rødseth-saken, Stein Inge Johannesen-saken, Monika-saken, og Fjell-saken.

I forrige uke slo det ned en bombe i samme terreng da NRK publiserte sitt grundige journalistiske arbeid med den såkalte Silje-saken. Det reises alvorlige spørsmål om tre barn urettmessig har fått skylden for å ha drept sin lekekamerat. En sak som få av oss husker fordi Trondheimspolitiet oppklarte drapet på seks år gamle Silje i løpet av en helg i 1994.

«Gjerningspersonene» i Trondheim var 4, 5 og 6 år. Som NRK viser så kom tilståelsene til barna etter det som bare kan karakteriseres som skandaløse politiavhør.

Riksadvokaten ga før sommeren et mandat til politi og forsker Asbjørn Rachlew, og har nå fått hans svært kritiske rapport på bordet. Nå gjenstår det å se om denne saken også blir gjenåpnet. Trondheimspolitiet har gitt beskjed om at de ikke vil se på saken før de får beskjed om det.

Rettsstatens omdømmekrise

Etter justismordene på Per Liland og Fritz Moen ble det nettopp stilt spørsmål ved om samfunnet fortsatt hadde tillit til rettssamfunnets evne til å se seg selv i kortene. Da svarte politikerne med å opprette Gjenopptakelseskommisjonen (Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker), som står utenfor domstolene.

Men når den samme kommisjonen har nektet å ta opp igjen saken til Viggo Kristiansen seks ganger (fire avslag og to klager), før et flertall i år gikk mot lederen sin, tvinger det seg frem nye, plagsomme spørsmål.

Er Gjenopptakelseskommisjonen smittet av den samme systemtro tenkningen som preget domstolene, da saker som åpenbart burde blitt gjenopptatt, ikke ble det?

Vi har vært vitne til minst tre utrolige juridiske hendelser siden opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen i 2003:

Det er lov å håpe på at disse sakene – som alle skjedde for 20-25 år siden – er siste rest av et dårlig system. Dårlig metodisk politiarbeid, en påtalemyndighet uten nødvendig kunnskap om vitnepsykologi, og en juryordning som bidro til mindre innsyn i prosessene. Og således kan vi håpe at systemet nærmest har helet seg selv.

Jeg tror det er for enkelt. Selv om svikten i systemet i Fritz Moen-saken skjedde for en generasjon siden, strittet systemet mot gjenåpning helt til vårt årtusen. På samme måte som kommisjonen har nektet å realitetsbehandle saken til Viggo Kristiansen helt frem til nå. Til tross for at kommisjonen allerede i 2010 visste omtrent det vi vet i dag. Ett enslig medlem i kommisjonen kan ha vært utslagsgivende for at denne saken går inn i historien som noe helt annet enn det «alle trodde». Rettssikkerheten har balansert på slakk line og tilfeldighetene kan ha spilt en helt avgjørende rolle.

De neste ukene og månedene vil fortelle oss om rettsstaten som sådan står overfor en omdømmekrise.
Svein Tore Bergestuen

De neste ukene og månedene vil fortelle oss om rettsstaten som sådan står overfor en omdømmekrise.

Gjenopptakelseskommisjonen – et svar på mistillit

Jobber Gjenopptakelseskommisjonen slik intensjonen var ved opprettelsen? Eller har kommisjonen blitt vel så systemtro som rettssystemet de skulle avløse?

Så sent som i 2002 avviste Hålogaland lagmannsrett en begjæring om gjenopptakelse av Fritz Moen-saken. For dem som har hatt den tvilsomme gleden å lese seg opp på saken, er dette et av de klareste eksempler på en rettsstat som beskytter seg selv.

Heldigvis rakk Moen å bli renvasket for det ene drapet han var dømt for, før han døde. Kjennelsen fra Hålogaland ble nemlig påkjært til Høyesterett. Moen ble så frikjent for det ene drapet, høsten 2004. Etter sin død ble han også frikjent for det andre drapet, etter at Gjenopptakelseskommisjonen besluttet å gjenåpne saken i 2006.

Det var den nå avdøde stortingspolitikeren Jørgen Kosmo som først leverte et privat lovforslag i 1989, og mente at spørsmål om gjenopptakelse burde avgjøres av en egen klagerett, etter dansk modell.

Før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2004 var praksis at den samme domstolen som avsa den angrepne dommen, også avgjorde om en sak skulle tillates gjenopptatt, og som i tilfelle behandlet saken på nytt. Altså et glassklart tilfelle av bukken-og-havresekken.

Spørsmålet nå er om den samme bukken-og-havresekken-dynamikken har sneket seg inn i kommisjonens arbeid. For selv om kommisjonens medlemmer og leder byttes ut jevnlig, er sekretariatet fast ansatte. Flere av utrederne i sekretariatet som har innstilt på fire avslag og avvist to klager, er de samme som innstilte denne siste gangen.

Selv om medlemmene er byttet ut, er det kjent fra lignende kommisjoner og utvalg at sekretariatets innstilling veier tungt. Jeg mener mye tyder på at sekretariatet og de juridiske utrederne som har sett på Baneheia-saken de siste ti årene, ikke har klart å se saken med friske øyne. Da faller i så fall noe av kommisjonens grunntanke bort. Sekretariatet har ikke uttalt seg. De stilles ikke til ansvar som byråkrater. Og sånn må det kanskje være, siden det er lederen som er leder, også her.

Mellom 1992 og 1999 - før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet - ble 14,3 prosent av gjenopptakelsesbegjæringene tatt til følge. Etter at kommisjonen startet sitt arbeid, er 16 prosent av sakene gjenopptatt. Dette kan selvsagt leses på flere måter. At tre fjerdedeler av dem som ber om gjenopptakelse ikke har noe sak, eller at kommisjonen fungerer like dårlig som systemet den skulle erstatte.

Fungerer systemet?

Professor Ulf Stridbeck ledet den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen som i 2012 evaluerte Gjenopptakelseskommisjonen («Etterkontroll av kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»). De konkluderte med kommisjonsordningen «langt på vei har innfridd de forventninger som lå til grunn for reformen».

Men når man leser de 130 sidene nøyere, trer det frem svakheter som jeg frykter har vokst seg større de siste ti årene etter at rapporten ble lagt frem.

Arbeidsgruppen peker på det skjeve styrkeforholdet mellom juristene og de politifaglige i sekretariatet. De var i 2012 bekymret for at det politifaglige ikke ble vektlagt nok, og foreslo at det ble ansatt flere med politifaglig bakgrunn. «..personer med politifaglig utdanning og erfaring kan se andre forhold som relevante enn det juristene gjør».

Nettopp dette har vært noe av kritikken fra Kristiansens forsvarere, at det tok lang tid før kommisjonen satte i gang med egne etterforskningsskritt. I tillegg er det selvsagt kritikkverdige at kommisjonen ser ut til å ha unnlatt å gjøre det den er lovpålagt å gjøre, nemlig å undersøke saken på domfeltes vegne. Kommisjonen ville ikke innvilge Viggo Kristiansen betalt forsvarer, de snakket ikke med ham selv om de er pålagt å representere ham, og de fulgte ikke opp oppfordringer om nye utredningsskritt.

Arbeidsgruppen til Stridbeck peker også på at utredernes myndighet kan være avgjørende for resultatet. Det er bare utrederne som leser alle dokumentene, og de bestemmer hvilke dokumenter som skal legges frem for kommisjonen. Dette er viktig. Arbeidsgruppen peker nemlig på den åpenbare svakheten, at medlemmene i kommisjonen er prisgitt at sekretariatet har gjort et riktig utvalg av de tusenvis av dokumentene som kan eksistere i en komplisert straffesak, som Baneheia-saken.

Arbeidsgruppen skriver også på at en ferdig skrevet avgjørelse kan virke bindende for debatten blant medlemmene. For egen regning påpeker jeg det åpenbare: Alt foregår for lukkede dører, hvor ikke engang partene har innsyn.

Hvor står rettsstaten i 2021?

Lekkasjene fra etterforskningen tegner et nytt bilde av Baneheia-saken og det er flere grunner til at dette nå kan gå mot en frifinnelse.

For det første ender de fleste straffesaker som blir tatt opp igjen, med frifinnelse. Kommisjonen gikk inn for en gjenåpning fordi flertallet mener dagens bevisbilde kan føre til at en rettssak mot Kristiansen i 2021 kan få et helt annet utfall enn i 2001.

Når Jan Helge Andersens DNA, ifølge TV 2, nå skal være funnet på kroppen på den eldste jenta, mener flere juridiske eksperter at dette slår beina under Jan Helge Andersens troverdighet og forklaring, som er selve hovedbeviset i saken. Ifølge lekkasjene skal DNA være funnet på «intime steder». Hvis det er riktig, er det i så fall funnet DNA fra Andersen som tyder på misbruk av begge jentene.

Om det skulle ende med frifinnelse, og dermed en av de største rettsskandalene i moderne tid, er jeg faktisk fortsatt optimist på rettsstatens vegne. Etter å ha fulgt arbeidet til nevnte forsker og politimann Asbjørn Rachlew tett i flere år, er jeg trygg på at forskningsbasert metodikk vil være førende for avhør og politiarbeid fremover. Dessuten har Politihøgskolen gått veien fra skole til akademisk, kritisk tenkende institusjon.

Jeg er også optimist fordi stadig flere forskere og fagfolk, som Ivar Fahsing, Svein Magnussen, Ellen Wessel, Pål Grøndahl, bare for å nevne noen, er delvis aktive i den offentlige debatten. Derfor tror jeg rettssamfunnet får de korrektiver vi trenger for å justere kursen hvis vi er ute å kjøre.

Men det fordrer at både politiet, påtalemyndigheten og domstolene forstår at vi ikke har reparert svakhetene ved selve menneskesinnet bare ved å innføre nye metoder og rutiner.

Vi vil fortsette å gå i bekreftelsesfellene. Vi vil fortsette å være skeptisk til informasjon som er i strid med vår oppfatning. Vi vil fortsette å tolke situasjoner ut ifra våre kognitive skjemaer. Og vi vil være fordomsfulle og enkle også i fremtiden. Det er slik vi mennesker er skrudd sammen.

Så dikene må holdes ved like så ikke demningen brister. Det gjør vi ved å holde i hevd metoder som motvirker menneskelig svakhet. I stedet for å stole på magefølelse og egen erfaring.

En granskning er nødvendig

Mediene har en viktig rolle i vår oppfatning av rettsstaten. En overfokusering på alt som går galt, kan danne et skjevt bilde av virkeligheten. Men i flere av de nevnte sakene har problemet vært motsatt. Det har vært for få kritiske spørsmål underveis.

Journalister bør i hvert fall stille flere kritiske spørsmål enn de gjorde i Baneheia-saken. For nok en gang har arbeidet til én enkelt mann fått avgjørende betydning for at vi i det hele tatt fikk saken frem igjen. Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr har skrevet to bøker om saken, han har stått i stormen i flere år, og hans arbeid har vært avgjørende for vår forståelse av Baneheia-saken i 2021. Han har jobbet i samme nysgjerrige, pågående og beundringsverdige stil som Tore Sandberg i sin tid gjorde, som var avgjørende for gjenopptakelsen av Liland- og Moen-saken.

Jeg støtter statsadvokat Andreas Schei som har tatt til orde for en intern granskning, uansett utfallet av Baneheia-saken. Men jeg mener granskningen bør bli offentlig. Og flere samfunnsinstitusjoner bør delta. Det er nemlig mange spørsmål offentligheten trenger svar på. Ett av dem er hvorfor samfunnet, media, politiet, påtalemyndigheten og kommisjonen hadde en så sterk uvilje mot å se på Baneheia-saken på nytt.

Svein Tore Bergestuen er rådgiver (for blant annet TV 2), medforfatter av boka «Den profesjonelle samtalen» om moderne intervju- og avhørsmetode (sammen med Asbjørn Rachlew), og deltager i podkasten «Baneheia». Han har skrevet flere artikler og kronikker om justisfeil.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert