UTFORDRES: Helseminister Ingvild Kjerkol Foto: Tom Rune Orset / TV 2
UTFORDRES: Helseminister Ingvild Kjerkol Foto: Tom Rune Orset / TV 2
Mening

Kjære Kjerkol. Nå er det ditt skift.

Nå må du samle teamet ditt og løse utfordringene sammen med oss.

Til Helseminister Kjerkol.

Sykepleiermangelen har vært kjent over tid, både Sykepleierforbundet og vi, sykepleierne, har lenge prøvd å formidle den krisen vi står i.

Stadig flere av oss søker oss vekk fra de pasientnære stillingene, vi orker ikke mer. Debatten tok for alvor fyr når assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad minnet oss på at vi har et bunnsolid helsevesen.

Tanja Vatnås slutter i jobben som sykepleier Foto: Nico Sollie / TV 2
Tanja Vatnås slutter i jobben som sykepleier Foto: Nico Sollie / TV 2

Mange av oss som jobber og har jobbet i dette helsevesenet er nok grunnleggende uenig med ham.

Jeg kjente på en følelse av håpløshet, er det mulig å finne sammen når våre opplevelser står så langt fra hverandre? Denne beskrivelsen står i grell kontrast til den hverdagen jeg kjenner.

Du har helt sikkert fått med deg de mange historier som er delt de siste dagene.

Historier der både leger og sykepleiere forteller om hvor alvorlig vi opplever at situasjonen faktisk er. Historier som våre ledere parere, de beroliger samfunnet med at våre beskrivelser og opplevelser ikke stemmer.

Jeg, og mange med meg, har lenge prøvd å holde denne diskusjonen internt uten at det har ført frem.

Det er ingen av oss ønsker denne debatten i det offentlige rom, men den tvinges dessverre frem når vi aldri opplever oss hørt.

Når vi opplever at pasientsikkerheten trues. Når løsningen alltid er «vi må spare», «vi må kutte», «dere må jobbe mer effektivt», og så blir det ansatt en konsulent eller to for å peke på områder der vi kan kutte, spare og effektivisere.

Den røde tråden i helsetjenesten er faglig forsvarlighet. Denne har vi i ryggraden, den er vår ledestjerne i alt vi gjør.

På et tidspunkt krysser den effektiviteten. Når vi har nådd det punktet blir det gradvis farligere å være pasient hos oss.

Da vil forsvarligheten synke i takt med at effektiviteten øker, faren for alvorlige feil stiger fort.

Jeg mener vi er faretruende nær krysningspunktet og at vi stadig oftere opplever dager der vi opererer på feil side.

Paradokset er at vi hver dag har helsepersonell som er tydelige på at de ikke kan levere fagligforsvarlige tjenester innenfor de rammer som er satt, som mener pasientsikkerheten er truet.

På samme tid er lederne like tydelige på det motsatte.

Jeg er en av de som har valgt å gå, prisen ble for høy.

Det gjør noe med deg som menneske å aldri strekke til, å alltid må kompromisse med egen kunnskap og samvittighet.

Å være vitne til at pasienten ligger med sterke smerter over tid, og venter på lindring.

Å vite at pasienten ligger og seiler i sin egen avføring, og venter tålmodig på at du får tid.

Å be en pasient tisse på seg fordi du ikke har tid til å følge på do, for å deretter finne pasienten liggende på gulvet når hun har prøvd å gå på egenhånd.

Å vite at livsviktige medikamenter blir gitt for sent eller at du rett og slett glemmer å gi dem i jaget etter å strekke til.

Det er nok vanskelig for utenforstående å fullt ut forstå hva jobbene våre faktisk innebærer, hva vi står i.

Vi følger mennesker fra vugge til grav, med alle de fasetter ulike liv inneholder. Det innebærer å ta del i alt fra de vakreste øyeblikk til de mest groteske, med syns- og hørselsinntrykk som jeg tviler på at menneskehjernen er skapt for å tåle.

Det absurde er at hele dette spennet kan vi oppleve i løpet av en arbeidsdag.

Vi skal være varme, omsorgsfulle og trøstende «søstre og brødre» på det ene rommet, høykompetente eksperter på avansert sykepleie på det andre rommet.

Vi skal vaske avføring på et rom, servere mat på det neste. Vi trøster hos en, mottar slag og trusler hos en annen.

Vi feirer gode nyheter på et rom, følger en inn i døden på naborommet. Vi kjemper for å redde et liv på et rom, serverer ettermiddagskaffe på et annet.

Vi skal alltid være i forkant, vi skal se når utviklingen begynner å snu nedover og korrigere før det er for sent.

Vi står i frontlinjen, vår jobb er å passe på, aksjonere og beskytte. Det betyr også at vi må si i fra når frontlinjen slår sprekker og vi ikke lenger er i stand til å overvåke og aksjonere.

Ikke bare må vi si i fra, vi har en lovfestet plikt til å gjøre det.

Dette høres kanskje ut som en klagesang, men det er ikke det.

Dette er en hylles til det fantastisk sykepleieryrket, den utfordrende og allsidige jobben.

Dette er en bønn om å få rammer slik at vi få lov å være sykepleiere. Rammer som har plass til alle fastsetter av hva sykepleie er. Jeg elsket jobben min på godt og vondt.

Jeg var villig til å stå i alt dette og mer til, men rammen ble for trang.

Jeg sitter igjen med en følelse av å ha sviktet både pasienter og kollegaer. Det er en sorg å måtte velge bort det livet jeg drømte om, den jobben jeg elsket. Gevinsten er at jeg ikke lenger må svikte familien min og meg selv.

En ledere uttalte i et møte jeg deltok i at ikke alle er skapt for å kunne være sykepleier på en medisinsk sengepost, dette har jeg tenkt mye på etter at jeg sluttet.

Den holdningen tror jeg dessverre flere ledere deler, den legger nok en gang svakheten og ansvaret over på oss som har fått nok.

I stedet for å gå ut som sterke kompetente medarbeidere blir vi degradert til noen svak mennesker som ikke var skapt for dette. Jeg vet at mange av oss som har søkt oss bort er skapt for dette.

Vi er de omsorgsfulle ekspertene helsevesenet trenger, men dyttet fra seg. Debatten slik den foreligger i dag blir ukonstruktiv og splittende, mens vi famler og krangler mister vi «våre beste menn».

Vi har et felles ansvar for å snu den trenden der vi er på vei mot å bli en dysfunksjonell familie som aldri vil lykkes i vårt felles samfunnsansvar. Jeg er overbevist om vi alle ønsker det samme, men vi står dønn fast.

Vi mangler et felles språk, felles definisjoner og felles mål, og viktigst av alt en arena der vi kan møtes å finne dette sammen.

I helsevesenet har vi ansvarsvakter på alle skift. Ansvarsvakta er limet i teamet, leder oss gjennom vakta og samler oss for en kjapp fot i bakken når vi er på vei i hver vår retning.

Nå er det ditt skift, Ingvild, du har overtatt den ansvarsvakt der din forgjenger ikke har klart å fullføre jobben. Nå må du samle teamet ditt og løse utfordringene sammen med oss.

Du står ikke alene, hele den store helsefamilien din står klare til å løse problemene sammen med deg, men du må vise at du har ansvarsvakta og samle oss.

Jeg vet vi alle ønsker å stå samlet for å levere bunn solide helsetjenester til alle, i hele landet, hele døgnet. Du har med deg et vinnerteam, jeg håper du vil bruke det.

Med vennlig hilsen

Tanja Vatnås

Sykepleier.

Tanja Vatnås er også lokalpolitiker for Senterpartiet i Drammen og sitter som vara til kommunestyret.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Se debatten: – Uheldig og presset situasjon

Relatert