Albert Astrup Hansen Hagen
Albert Astrup Hansen Hagen Foto: Jonas Been Henriksen/TV 2
Mening

Derfor stemmer ikke Albert (21):

Noen ganger lurer jeg på om politikerne har noe i politikken å gjøre

Lite visste jeg hvordan mitt liv skulle bli. Et liv mellom to stoler.

Mitt navn er Albert Astrup Hansen Hagen. Jeg er 21 år og bor i Oslo.

Da jeg var syv måneder gammel fikk jeg hjerneblødning. Noe som utløste høyre side lammelse, epilepsi og cerebral parese.

Lite visste jeg hvordan mitt liv skulle bli. Et liv mellom to stoler.

I barnehagen og på barneskolen, hadde jeg assistenter. Jeg var mest sammen med de, da de ikke involverte meg med de andre barna.

Noe som gjorde at jeg ble utenfor fellesskapet. Fikk ingen venner og ble sjelden invitert i bursdager.

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg etter kort tid utsatt for grov mobbing. Foreldrene mine og jeg, var i flere møter med rektor. Mobberne nektet for og ha gjort noe mot meg.

Og jeg ble stemplet som en løgner. Etter en kort stund, måtte jeg slutte på skolen, da jeg var meget langt nede. Var psykisk utslitt.

Uten å kommentere dette ytterligere.

«Sånne som meg»

Jeg fikk høre at det ikke fantes skoler for «sånne som meg». Så jeg ble sendt til en spesialskole. Der var det mange barn og ungdom med alvorlige diagnoser og utfordringer.

Dette gjorde meg meget redd og nervøs. Jeg kunne ikke gå der lenger.

Alt i alt mistet jeg rundt to år av ungdomsskolen.

Så var det over til videregående.

Etter alt jeg hadde opplevd i mine skoleår, følte jeg at jeg ikke klarte å gå i en klasse med mange elever. Det fantes ikke mindre klasser, så jeg måtte begynne i en spesialklasse. Igjen!

Her opplevde jeg det samme som før. Ungdom med alvorlige diagnoser og utfordringer. Dette ble alt for mye for meg, igjen! Atter en gang var jeg psykisk utslitt.

Befriende

Jeg så meg nødt til å slutte på denne skolen. Jeg gikk på media og kommunikasjon. Dette er noe jeg virkelig brenner for. Har drømt hele livet om å jobbe med noe innen dette feltet.

Det å velge å si opp skoleplassen, var en trist, alvorlig men befriende avgjørelse.

Samme dag som jeg sa opp skoleplassen min, tok jeg bussen rett til mitt lokale NAV kontor.

Og her er en ny prosess i gang.

Jeg hadde mange forskjellige veiledere. Hver gang jeg fikk en ny veileder, måtte jeg fortelle hele min historikk på nytt. Dette var en stor belastning. Uendelig mange møter og mange ulike tiltak.

Her er noen eksempler på hva jeg fikk i oppdrag av NAV:

Jeg ble sendt til en inkluderings bedrift. Der ble jeg satt til å demontere datamaskiner. Noe som var umulig for meg med en hånd.

Deretter ble jeg sendt til en matbutikk. Der fikk jeg i oppdrag å kaste mye tung papp og søppel.

Dette var en stor fysisk belastning, umulig å gjennomføre med en hånd.

21-åringen har blitt stemplet som uføretrygdet etter flere ublide møter med NAV.
21-åringen har blitt stemplet som uføretrygdet etter flere ublide møter med NAV. Foto: Jonas Been Henriksen

Senere ble jeg sendt til et hotell. Personen som skulle ta meg imot, visste ingenting om meg, eller mine utfordringer.

Den ansvarlige, ba meg løfte et tungt bord for å imponere damene, som sto rundt. Jeg følte meg så latterliggjort og det var også veldig nedverdigende.

Knakk helt sammen

Mitt neste oppdrag igjen, i regi av NAV, var å gå rundt i Oslo med min «jobbspesialist» å banke på dører ved ulike mediehus. Her opplevde jeg at nesten alle dører var låst.

Vi slapp ikke inn, og noen av firmaene hadde flyttet utenlands.

Til slutt oppsummerte NAV med at jeg ikke var egnet for å arbeide. Dette tok dem tre år å finne ut av. Da jeg fikk høre dette, knakk jeg helt sammen.

Tenk at jeg aldri, fikk vist hva jeg virkelig kunne. Jeg er full av ressurser.

Men de hadde ingenting å tilby, som egnet seg for meg.

Så da til slutt, ble det innvilget hundre prosent uføretrygd.

Sosiale medier

Etter og ha sittet alene på gutterommet over lengre tid, fikk jeg en ide. Jeg ville sette mitt ansikt på ensomheten i Norge.

Så en dag valgte jeg å skrive et innlegg i sosiale medier om min ensomhet. Innlegget tok helt av.

På kort tid, ble innlegget sett av over to hundre tusen. Jeg ble invitert til et møte på Stortinget, to ganger.

Snakket med flere politikere. De ble tydelig rørt av min historie og åpenhet.

I senere anledning har jeg vært i møter med andre politikere og ministre, til en hyggelig prat, en kald brus og en bakevare.

Men så tok det slutt. De samme politikerne sluttet å svare på mine henvendelser.

LYKKE TIL VIDERE

Jeg har lenge ønsket å spille basket.

Tok kontakt med flere klubber, idrettsforbundet og en inkluderingsstiftelse. Disse kunne tilby meg rullestolbasket, eller en basketklubb for funksjonsfriske. Ingen av disse alternativene egner seg for meg.

Jeg ville blitt most.

Etter dette, valgte jeg å skrive et brev til kultur og likestillingsministeren. Et åpent og ærlig brev. Svaret jeg fikk tilbake, lød slik: LYKKE TIL VIDERE!

Så da finnes det ingen idrett for meg?

Etter alt jeg har opplevd og vært igjennom i livet, valgte jeg å ta kontakt med en psykolog. Lang historie kort…

Politikerne ble interesserte da Astrup fortalte sin historie. Så ble det stille.
Politikerne ble interesserte da Astrup fortalte sin historie. Så ble det stille. Foto: Jonas Been Henriksen

Psykologen anbefalte meg å gå på pub, kjøpe en brus og en øl. Sette meg ved et bord med ølen på bordet, og brusen under bordet.

Personen mente det var lettere å komme i kontakt med andre mennesker med litt alkohol inn i bildet.

Til opplysning… Jeg drikker ikke alkohol og jeg røyker ikke.

Svært lite har fungert

Årsaken til at jeg som førstegangsvelger, ikke ønsker å benytte stemmeretten, er fordi svært lite har fungert i samfunnet for meg i mitt liv.

Jeg har fulgt nøye med på norsk politikk fra ung alder, og har bemerket meg hvor mye de lover, og hvor lite de holder.

Noen eksempler på hvorfor jeg ikke vil stemme, er hvor lite regjeringen er opptatt av å inkludere de usynlige i dagens samfunn.

Som en av mange funksjonshemmede i Norge, kjenner jeg på en stor frustrasjon over hvor lite opptatt samfunnet er av å gi meg og mange andre en sjanse, for å få et mer sosialt og likeverdig liv.

Et liv med like muligheter for alle.

En liten kommentar til samfunnet: Mange mennesker vil ut i arbeidslivet. Men på veien dit, har vi et stort behov for kompetanse og forståelse.

Ikke minst folk som ser oss for den vi er. Og de ressursene vi har, men som aldri kommer frem i lyset.

For vi som faller utenfor arbeidslivet i dagens samfunn, er ikke noen late sofa griser. Mange av oss ønsker å bidra i samfunnet, på lik linje som alle andre, men får ikke muligheten.

Mitt siste spørsmål til politikerne: Hvorfor ble muligheten for at funksjonshemmede kan få rettighetene sine inn i norsk lov på lik linje som alle andre, nedstemt i Stortinget nylig?

Noen ganger lurer jeg på om politikerne har noe i politikken å gjøre.

Relatert