Anna L.B Malo vokste opp i en lavinntektsfamilie. Her er hun som barn.
Anna L.B Malo vokste opp i en lavinntektsfamilie. Her er hun som barn.
Mening

Noen norske barn arver bare fattigdom

Takk og lov for at jeg var ei svaksynt jente med kryssbitt fra en såkalt lavinntekts-familie for 20 år siden!

Fra foreldrene sine arver man øyenfarge, neseform og en viss høyde over bakken.

Én gruppe i Norge arver også en felles bunnplassering i en boks fylt med odds og tall som vil gjøre alt de kan for å knekke dem før de i det hele tatt har fått lov til å være med.

Stadig flere barn i Norge som vokser opp i fattigdom, og som på bakgrunn av inntekten til foreldrene har redusert helse og livskvalitet.

Barna er overrepresentert når det kommer til helseproblemer. De går på skolen fulle av stress og bekymringer, og de sliter i større grad med relasjoner med de rundt seg – å få venner.

Anna L.B. Malo
Anna L.B. Malo Foto: Privat

Ungene i Norge som vokser opp i barnefattigdom flytter i tillegg mer enn andre, river opp røtter og prøver å plante den på nytt på et annet midlertidig sted.

Barna som har foreldre med lite penger uten høyere utdanning, bor ofte trangt og har ofte ikke en pult eller et eget soverom å gjøre lekser på.

De har mindre sannsynlighet for å lykkes på skolen, både sosialt og faglig. I tillegg opplever de utenforskap i de sosiale arenaene utenfor skolen.

I tillegg til å ha med seg denne dystre arven ut i livet, får ikke den stadig større andelen av fattige barn i Norge noen større stønader som kan ta dem imot.

Svaksynt med kryssbitt

Statsbudsjettet høsten 2020 kjørte på med reduksjon i stønadsordninger på briller og endringer i refusjonsordningen på regulering.

Takk og lov var jeg ei svaksynt jente med kryssbitt fra en såkalt lavinntekts-familie for 20 år siden!

Kryssbittet ordnet en tysk tannlege etter nesten fire år med metall og gummistrikker.

Nå gir man ikke lenger refusjon til såkalt «kosmetisk» behandling av tenner – så lenge maten går ned, så betyr det ingenting at du kun kan tygge på høyre side, helt bakerst.

I dag har NAV som hovedregel å ikke gi støtte til briller for barn over ti år.

Jeg hadde begynt i 8. klasse da jeg fant ut at jeg trengte briller og at det var vanlig å kunne se blader på et tre.

Jeg fikk meg noen blå plastbriller som jeg hadde i fem år. Da måtte jeg til slutt ligge og lese så de ikke falt av fjeset mens jeg fordypet meg i bokstavene som jeg nesten ikke kunne lese lenger.

De hvite bussene

Året etter vant jeg en skrivekonkurranse hvor premien var en ny mobil og penger til klassekassa.

Herregud så glad jeg ble!

Klassen skulle reise med de hvite bussene og jeg hadde vunnet 10.000 kroner til felleskassa.

Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle skaffe nok penger til egenandel.

Hva hjelper det å vinne hvis man ikke får være med?

Heldigvis hadde jeg brillene på så jeg kunne se klassekameratene mine vinke mens de kjørte av gårde mot Polen.

Nei da, jeg kom meg med – men det var så vidt, og uten lommepenger.

Jeg ble selv sliten av å skjule at vi hadde lite penger.

Jeg hadde gym i for små sko, gjemte bursdagsinvitasjoner og ble igjen på skolen for å gjøre leksene.

Flytteeskene

Der jeg kalte «hjemme» på ungdomsskolen hadde vi bare ett bord, og det var sofabordet. Det er kanskje derfor jeg fremdeles jobber best med litt TV-lyd i bakgrunnen.

I bakgrunnen står også minnene om bekymringer om penger.

Selv to tiår senere husker jeg magefølelsen av å ikke kunne være med. Alle bursdagene jeg gikk glipp av, alle flytteeskene jeg har pakka ned og ut av igjen.

Ungene til «lavinntektsfamiliene» arver blå, brune, grønne, grå øyne.

Arver krøller, stritt, tykt eller tynt hår.

Arver klær og sko, arver adresser og esker.

Arver tallene til mor og kanskje en far og et håp om at ting skal bli litt bedre for dem, når de blir store.

Godt valg!

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert