KONTROLL: Taliban-styrker holder vakt ved en kontrollpost i Kabul
KONTROLL: Taliban-styrker holder vakt ved en kontrollpost i Kabul

Talibans comeback

Blir det tilbake til steining og pisking i Afghanistan eller ser man konturene av Taliban 2.0?

Etter 20 år med geriljakrig klarte Taliban å beseire USA og NATO. Mens islamistene med skjegg og sandaler overtok by etter by, stakk presidenten i Afghanistan av fra folket sitt i et helikopter fullt av kontanter.

Også den afghanske hæren, som Vesten har brukt milliarder på å trene, ble plutselig borte vekk. På papiret var det en styrke på mange hundre tusen mann, men da Taliban startet sin lynkrig, la soldatene ned våpnene. Uten å avfyre nesten ett eneste skudd, kunne Taliban heise flagget sitt i Kabul.

TV 2s Kadafi Zaman har dekket krigen mot terror siden 2001. Foto: Kadafi Zaman
TV 2s Kadafi Zaman har dekket krigen mot terror siden 2001. Foto: Kadafi Zaman

Escape from Kabul

Det er ikke helt lett å forstå det som har skjedd i Afghanistan, og de siste dagene har vi sett uvirkelige bilder. Desperate afghanere løper etter og klamrer seg til amerikanske militærfly som tar av fra rullebanen i Kabul. Hjerteskjærende scener hvor unge menn faller ned i døden fra lufta. Slik vil mange huske exiten til verdens største supermakt.

11. september

Tankene mine går tilbake til 11. september 2001. Da var jeg journalistvikar i Stavanger Aftenblad. Plutselig samlet alle i redaksjonen seg rundt TV'en. New York var under angrep. Et Boeing 767 fra American Airlines hadde fløyet rett inn i et av tårnene til World Trade Center. Med 92 mennesker om bord. Så kom det enda et fly med 65 passasjerer.

Da det ene tårnet raste, ble det helt stille. Så raste også det andre. Tusenvis av mennesker ble drept. Den gang visste jeg ikke at det jeg så på TV ville forandre verden.

Det tok ikke lang tid før USA rettet pekefingeren mot Taliban i Afghanistan. Fundamentalistene kom til makten i 1996 og huset terrororganisasjonen al-Qaida og lederen Osama Bin Laden. Han sto bak angrepet mot USA, og da var det bare et tidsspørsmål før amerikanerne ville mobilisere sitt krigsmaskineri og ta en brutal hevn.

50 land mot Taliban

Journalister fra hele verden begynte umiddelbart å dra til grensebyen Peshawar i Pakistan. Der ventet man på Talibans fall. Jeg ble også sendt dit et par dager etter terrorangrepet, mitt første utenlandsoppdrag som journalist.

9/11 ble starten på den såkalte «krigen mot terror». Som en nær alliert av USA var Norge med fra begynnelsen. Først gjennom «Operation Enduring Freedom» for å fjerne Taliban-regimet og så med bidrag til en langvarig ISAF operasjon. På det meste var over 130 000 soldater fra 50 land med i styrken.

Norske spesialstyrker

I 2014 fikk jeg sjansen til å se noe av resultatet med egne øyne. Norske spesialstyrker var blant de første som gikk inn for å planlegge hvordan Taliban skulle bekjempes i 2001. Senere ble de mentorer for det afghanske spesialpolitiet i Kabul, Crisis Response Unit, CRU. TV 2 fikk en avtale om å dra til Kabul og se hvordan de ble trent opp av nordmennene.

Norske myndigheter har konsekvent sagt at vi ikke har vært i krig i Afghanistan. De har kalt det for «innsats», «stabilisering», «deltakelse» og «engasjement». De kan egentlig kalle det hva de vil, men faktum er at den internasjonale «innsatsen» har kostet 200.000 menneskeliv. Ti norske soldater kom aldri hjem til familiene sine. Det gjorde ikke journalist Carsten Thomassen fra Dagbladet heller. Han ble drept i et terrorangrep på hotell Serena den 14. januar 2008.

Alenetid i Kabul

Seks uker før reisen til Kabul i 2014 ble Serena angrepet på nytt. Fire terrorister kom seg inn og ni mennesker ble massakrert. Jeg valgte likevel Serena. En sikkerhetsekspert mente det var lite sannsynlig med et nytt angrep. Det var rart å komme inn i lobbyen. Skremmende stille.

– Not many guests here, sa jeg.

– Yes, not many after the last attack, svarte dama i resepsjonen.

Hun var i hvert fall ærlig. Jeg ba henne fikse en leiebil. Helst en Toyota Corolla, den beste lavprofilbilen i verden. Jeg ville se litt av byen før mørket falt. Kollega og fotograf Bjørn Roger Brevik skulle lande neste dag så jeg hadde 24 timer alenetid i Kabul.

De unge vil flykte

Etter noen timers sightseeing inviterte jeg sjåføren til å spise middag. Ba ham finne en lokal restaurant uten utlendinger. Vi prata om livet i Afghanistan. Om hvor vanskelig det var å få en ordentlig jobb. Han hadde en mastergrad, men jobbet som sjåfør.

– Mange unge vil bare dra herfra.

Han hadde rett. Året etter, i 2015, fikk Europa merke det massive trykket av afghanske flyktninger og migranter. Sjåføren mislikte Taliban, men hatet makthaverne enda mer. Mente de hadde hovedskylden for elendigheten i landet.

Okkupasjonsmakt

Det siste er avgjørende for å forstå Talibans fremmarsj. De afghanske ledernes korrupsjon og vanstyre er den viktigste årsaken til Talibans suksess. USA og deres allierte har trodd at kofferter med dollar fikser det meste. Ja, det gjorde nok det på kort sikt. Men nå har de samme krigsherrene skiftet side og inngått allianse med Taliban. For det er nå en gang slik at for mange afghanere, spesielt ute i landsbyene, har de utenlandske soldatene alltid vært en okkupasjonsmakt.

Når man stort sett er inne i militærbaser eller pansrede kjøretøy, er det ikke rart at situasjonsforståelsen av det som skjer på bakken er mangelfull. I et konservativt og dypt religiøst samfunn som Afghanistan er det ekstra krevende å forstå de etniske og kulturelle skillelinjene.

Befolkningens lojalitet ligger hos familie og stamme, og ikke hos en sentralstyrt regjering. Hvor isolerte vestlige soldater har vært skjønte jeg da vi dro til Camp KAIA, militærbasen på Kabul flyplass.

Der var de internasjonale soldatene stasjonert, også de norske. De dramatiske scenene og kaoset vi har sett de siste dagene er fra den sivile delen av flyplassen. Den militære er godt bevoktet, som et fort.

Skulder til skulder

Vi overnattet inne i leiren. Der var selvsagt amerikansk fastfood godt representert. Suvenirbutikker solgte små burkaer til å dekke over vinflasker. Jeg kjøpte faktisk noen av dem, men droppet T-skjortene med «Major Infidel League» og «Kill Taliban». Mens amerikanerne var som forventet, hadde nordmennene en annen tilnærming.

Vi fikk se samspillet mellom de norske og afghanske soldatene fra CRU. De trente, spiste og bodde sammen. Derfor fikk de også stor tillit til hverandre, noe amerikanerne og andre NATO-styrker slet med. De hadde ikke skulder til skulder som filosofi. Andre vestlige land hadde strenge regler for samvær med de afghanske styrkene.

De siste dagene har jeg tenkt på soldatene fra den afghanske enheten. For selv den «norske modellen» kunne ikke hindre at også de la ned våpnene. Jeg skjønner dem godt. Hvorfor krige for en president som stakk av fra landet?

Vesten tapte

Selv om de norske kontingentene av soldater har gjort en hederlig innsats har krigen i Afghanistan vært et fiaskoprosjekt.

Vesten tapte mot Taliban, punktum.

Det hjalp ikke med den mest avanserte teknologien, de best trente soldatene og tusenvis av milliarder kroner. All snakk om nasjon- og demokratibygging er også et trist kapittel. Det samme er forsøkene på å skrive om historien, de som nå sier at det aldri var meningen med statsbygging. Jo, det var det skattebetalerne ble fortalt i mange år.

Talibans sjarmoffensiv

Men det kommer kanskje noe godt ut av krigen likevel. Kanskje blir ikke Afghanistan et nytt reir for Al- Qaida, Islamsk Stat og andre terrororganisasjoner som planlegger angrep mot Vesten. Det vil fremtiden vise. Akkurat nå går tankene til den afghanske sivilbefolkningen, spesielt kvinner og jenter. Selv om jeg tviler på at Taliban har blitt mindre brutale, har jeg et lite håp om at de har lært en lekse i løpet av de siste 20 årene. Foreløpig ser vi en mild versjon av fanatikerne.

De får blomster, tar selfier og lar seg intervjue av kvinnelige ankere på afghansk TV. Det var utenkelig da de sist hadde makten. Nå får vi se hvor lenge sjarmoffensiven varer. Blir det tilbake til steining og pisking eller ser man konturene av Taliban 2.0?

Tøft nabolag

Afghanistan ligger strategisk plassert i et tøft nabolag, og det hviler et stort ansvar på de regionale stormaktene som Pakistan, India, Kina, Russland og Iran. Et ustabilt og eksplosivt Afghanistan vil først og fremst ramme dem. I form av både terrorangrep og flyktningstrømmer. Vi får krysse fingrene for at de bruker sin innflytelse til å snakke fornuft til de nye makthaverne i Kabul. Og at de ikke bruker Afghanistan til å utkjempe sine egne skyggekriger.

Alle tok feil

Foreløpig sitter nok også de og venter spent på hva som blir Talibans neste skritt. For en ting er sikkert, verken nabolandene eller Vesten vet hva som kommer. Det går fort i svingene, så fort at for to uker siden gikk jeg til sjefen og sa at vi burde dra til Kabul for å snakke med de siste nordmennene. Da var det ikke noe problem for Utenriksdepartementet at vi intervjuet den norske ambassadøren. Og heller ikke noe problem for Forsvarsdepartementet at vi besøkte sanitetssoldatene som er igjen på feltsykehuset i Kabul.

Så feil tok vi alle.