Kommentar

Kontrakter må rives i filler

Det må statueres et tydelig eksempel.

* Brann-styret sitter i møte på Brann stadion akkurat nå. Flere viktige saker skal diskuteres de kommende timene. Styremøtet startet klokken 09.00.

Norsk fotballs viktigste konkurransefortrinn er nærhet, identitet og tilhørighet. Uten gode forbilder supporterne kan være stolte av, er norske lag dømt til å tape konkurransen mot Lionel Messi, Bruno Fernandes og Mohamed Salah.

Brann-spillernes nachspiel på stadion er først og fremst en enorm krise for Brann. Men det er også en type skandale som kan skade norsk fotball som helhet. Denne typen omdømmekriser bygger opp under stereotypien om bortskjemte, egoistiske og virkelighetsfjerne fotballspillere. Det er et bilde norsk fotball ikke har råd til at får feste seg.

I en uke med seriestart i England og Spania, Messis overgang til PSG og Erling Braut Haaland med en monsterkamp i Tyskland skal det mye til for at norsk fotball klarer å bryte gjennom lydmuren selv blant de mest fotballinteresserte.

Mange er bekymret for at norsk fotball taper terreng til den internasjonale toppfotballen. Europas største stjerner er tilgjengelig på skjermen hver eneste helg. Vi kan få servert fotball i ypperste verdensklasse uke etter uke i Champions League. Da er det kanskje ikke like lett å overtale neste generasjon om at fotball er best på stadion.

Norsk fotball vil aldri kunne konkurrere på kvalitet. Men det norsk fotball kan tilby er nærhet til spillerne. Det er her norske klubber kan utkonkurrere mer glamorøse klubber i utlandet. På norske arenaer kan du se barnas største forbilder hver eneste uke. Live. På bare noen meters avstand.

I kampen om supportere, publikum og interesse er nærheten til klubbene og spillerne er norsk fotballs største komparative fortrinn. For mange representerer norsk fotball den gode gamle fotballen. Den er mer ekte, en fotball fri for sportsvasking, milliardlønninger og bortskjemte superstjerner som knapt vet hvordan man kjøper en bussbillett.

Eliteserien er kanskje ikke like stjernespekket som Premier League, men den er langt mer sympatisk. Norske fotballspillere er i all hovedsak ganske vanlige folk. De har barn i den lokale barnehagen, sykler til trening og bor i rekkehus. At det ble en kjempesnakkis i ukesvis at tre Vålerengaspillere har Rolex sier i grunn alt om hvor lite prangende norsk fotball vanligvis er.

Mens stjernene i England, Spania og Italia kan fremstå som utilnærmelige halvguder, er norske fotballspillere mye lettere å identifisere seg med. Og nettopp det er noe av det som gjør at norsk fotball fortsatt har en helt unik plass i hjertene våre.

En fotballklubb er bare til låns. Den tilhører verken spillere, trenere, daglige ledere eller styremedlemmer. En fotballklubb er en institusjon. Det er historie, stolthet, følelser, identitet og fellesskap. Og det er denne identiteten, stoltheten og fellesskapet som er norsk fotballs viktigste valuta.

Derfor er norsk fotball helt avhengig av klubbenes og spillernes omdømme. Hvis fotballspillere i Eliteserien får rykte på seg for å være usympatiske, uprofesjonelle og bortskjemte festløver svekker det norsk fotballs omdømme.

Da er ikke norske tribuner lenger et sted du tar med ungene for at de skal få se sine forbilder i aksjon. Da kan de like gjerne få sitte hjemme og spille FIFA.

Branns seier mot Sandefjord var viktig, ikke bare sportslig. Men Brann har fortsatt en vanvittig lang vei å gå om de skal kunne vinne tilbake folks tillit. Horneland sa det selv på pressekonferansen. Akkurat nå er de ikke til å stole på.

Et første viktig skritt må være at dette får tydelige konsekvenser. Noen må gå. Kontrakter må rives i filler. Denne saken kan ikke bare løses internt. Selv om det kommer til å bli veldig ubehagelig, trenger man et offentlig skittentøysvask.

Hvis Brann skal vise at de tar denne saken på alvor, må de alvorlige tillitsbruddene få tilsvarende alvorlige konsekvenser for de som har vært mest sentrale i festingen på stadion. Det må statueres et tydelig eksempel. Både Branns supportere og resten av fotball-Norge trenger å se at det settes en tydelig grense for hva man kan slippe unna med i norsk fotball.