ROSEHAV: Rosen ble kjærlighetens symbol midt i det kaos som rammet oss, skriver Elisabeth Thorsen.
ROSEHAV: Rosen ble kjærlighetens symbol midt i det kaos som rammet oss, skriver Elisabeth Thorsen. Foto: Odd Andersen/AFP
Mening

Hva skal vi med roser nå?

I dagene etter terrorangrepet var det viktig for prest Elisabeth Thorsen å være det rosen symboliserer: Kjærlighet.

En rose er en hardfør plante.

Om vinteren ser den død ut.

Om våren spirer den igjen.

Allerede om kvelden den 22. Juli 2011, ble det lagt ned roser utenfor Domkirken i Oslo. I dag står monumentet ”Jernrosene” på Domkirkeplassen. I de ti årene som er gått, har vi som nasjon gransket oss selv og symbolet vi valgte. ”Er det naivt med roser?” spør vi hverandre. Mange lurer også på hva de har med kirken å gjøre.

Kjærlighetens symbol

Som symbol forener rosen religionene med den humanistiske tradisjonen, med demokratiet og sosialismen, med litteraturen og mystikken. Den finnes over alt! Lag på lag speiler den mangfoldet i oss og mellom oss. Lag på lag trekker den øyet vårt til seg. Det er som om den vil ha oss med inn i noe som fortsetter. En lengsel? Et håp? En uendelighet?

«Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen!» Det var Jens Stoltenberg som sa det først. Han holdt tale i Domkirken den 24. juli 2011, og fortalte at dette var en twitter-melding fra Helle Gannestad som selv hadde mistet mange venner på Utøya.

Hennes setning ble, sammen med rosen, kjærlighetens symbol midt i det kaos som rammet oss. Symbolet ga næring til håpet om at selv det vondeste vonde kan brukes til å bygge et samfunn tuftet på respekten for menneskeverdet og alt som er godt.

Når alt rakner

Etter hvert ble det vanskelig å komme seg inn i kirken selv for presten. Det var roser og folk over alt. Jeg husker jeg sto på hjørnet mot Karl Johans gate og tenkte at det viktigste kirken kan gjøre nå, er å stå her. Åpen. Og at det er dette vi egentlig har øvet på alltid; Å stå fast når alt rakner. Å være det rosen symboliserer: Kjærlighet.

Et enormt blomsterhav dannet seg utenfor Oslo Domkirke i dagene etter terrorangrepet.
Et enormt blomsterhav dannet seg utenfor Oslo Domkirke i dagene etter terrorangrepet. Foto: Morten Holm/NTB

Oslo domkirke er en barokk kirke. Vi har ikke, som Nidarosdomen eller Notre Dame, noe rose-vindu. Likevel er rosen også representert i vårt kirkerom. Rankene vi ser rundt altertavlen, prekestolen, døpefonten og orglene, er en stilisert form for akantus, altså en roseliknende plante i tistelfamilien. Den har ranker og flikete blad, og har spilt en viktig rolle som kunstmotiv og i arkitekturornament både i romansk stil, i islamsk ornamentikk og gotikk, i renessanse, barokk og rokokko. I Norge er akantusmotivet brukt i rosemaling og altså i utskjæringer blant annet i kirker.

Akantusen viser oss rosen på en annen måte. Symmetrien er annerledes. Formene også. Men også her er det gjentakelsene og det lag-vise som speiler kjærligheten. Det overdådige og frodige. Det som bare fortsetter, og som på en måte inviterer oss inn i seg. Det er alt sammen bilder på kjærlighet.

En grunnleggende verdi

Som prest går jeg inn og ut av kirkerommet daglig. I tiden etter 22. juli ble denne vekslingen noe som styrket meg. Rosetoget, rosene ute på plassen, og på de mange stedene i byen, ble en påminning om det som bærer meg som menneske og som prest. Rosens sårbarhet speilet min egen. Rosenes mengde og skjønnet speilet hva vi mennesker dypest sett er og hva det er som holder oss sammen. Og dette at så å si hele byen løftet rosene og bar dem, ble et symbol på viljen til både å verne og å skape kjærlighet.

At kjærlighet er følelser, men også mer, er grunnleggende i filosofien og i teologien. Ja, denne innsikten hører vel hjemme i de flestes livserfaring. Kjærlighet er viljen til å gjøre godt. Kjærligheten er den gode kraften bak enhver konfrontasjon. Kjærlighet er arbeidet for rettferdighet. Kjærlighet er kraften til å reise seg igjen. Kjærligheten er en grunnleggende verdi.

En avskåret rose er en skjør skapning.

Blad for blad kan den plukkes fra hverandre.

Bare noen dager står den og skinner før den tørker inn og dør.

Over hundre tusen mennesker samlet seg til støtte for ofrene 25. juli 2011.
Over hundre tusen mennesker samlet seg til støtte for ofrene 25. juli 2011. Foto: Trond Reidar Teigen/NTB

Også dette speiler vår menneskelighet. Også våre dager er korte. Også vi kan plukkes fra hverandre. Også vi trenger å være rotet for å være i live.

Tiårsmarkeringen er evalueringens tid. Fremdeles henger traumet ved oss. Fremdeles gråter mange seg i søvn. Fremdeles gjør sårene oss ufrie. Men sakte beveger vi oss likevel fremover. Vi prøver og vi feiler. Vi øver og vi gir opp og vi reiser oss igjen.

Det første jeg gjorde da jeg fikk høre at landet vårt var rammet av en terrorhandling, var å dra til kirken. Jeg tenkte jeg ville dele det som gav meg håp: rommet, lysene, sangene, bønnene. Jeg erfarte at jeg ble podet inn i noe som var så mye større enn jeg kunne forstå: Fellesskapet med alle menneskene. Symbolene vi deler. Fortellingene som har forbindelser tilbake til de eldste kulturer.

I kjærlighet kan ingen si at hen er utlært. I kjærligheten er vi alle lærlinger. Og jeg tror at det også er denne kjærlighetens lærlingeprosess som kan gi vårt liv mening.

Å se på rosen med nysgjerrighet og ydmykhet.

Å bli kjent med dens lukt og art og herkomst.

Å verne den, som var den vårt eget barn, vårt liv, vår fremtid.

Jeg håper vi tar med oss rosen videre. Som et tegn for hvem vi er. Som symbol for våre fellesmenneskelige - og kulturelle røtter. Som fortelling om mangfoldig kjærlighet. Som noe vi lærte om oss selv. Som en visdom dypt i vårt eget hjerte. Som et klarsyn: Det er ikke hatet og aggresjonen som skal seire over det onde. Det er kjærligheten.

Elisabeth Thorsen var eneste prest på jobb ved Oslo domkirke den 22. juli 2011. Utover kvelden og gjennom helgen, ble det satt krisestab. Med assistanse fra Kirkens Bymisjon, Røde Kors, Frelsesarmeen, Garden og Oslo brannvesen tok Oslo domkirke imot 1 million mennesker i løpet av juli og august. Over tre tonn blomster ble i samme periode samlet sammen og fjernet fra området foran kirken. Thorsen er fremdeles prest ved Oslo domkirke, men er dette året i skrivepermisjon. Hun ga denne våren ut sin første roman, og arbeider nå med en oppfølger.

Relatert