TV 2s reporter Kadafi Zaman dekket terroren 22. juli 2011.
TV 2s reporter Kadafi Zaman dekket terroren 22. juli 2011.
Analyse

Aldri mer 22. juli?

Det er et faktum at høyreekstremismen vokser i Norge. På en dag som denne er det viktig å minne om at det er folk blant oss som drømmer om et nytt 22. juli.

Den 22. juli 2011 hadde jeg sommerferie. Like etter at bomben eksploderte i Oslo sentrum ringte jeg sjefen og spurte om han trengte folk. - Kom med en gang, var svaret. For ti år siden lå TV 2 midt på Karl Johan. Ikke langt fra Oslo domkirke. Mange kolleger hadde allerede avbrutt ferien og var på vei til hovedstaden. De som var på jobb var i gang med å rapporterte live fra regjeringskvartalet. Jeg ble også sendt dit, For å få tak i opptak fra privatpersoner som hadde filmet med mobilen.

Skrekkelig syn

På dette tidspunktet, i 2011, hadde jeg vært reporter i ti år og sett en del katastrofer og konflikter. Likevel ble jeg satt ut av det skrekkelige synet midt i Oslo. Jeg spurte folk om de hadde opptak. Det hadde de, men det meste var for sterkt til å vises på TV. En film viste et hardt skadd offer som fortsatt var i live. Det var ingen vits å be om å få det. Etter hvert dro jeg tilbake til kontoret. Mens jeg så gjennom det jeg hadde samlet inn kom plutselig politiet inn i lokalene. TV 2 skulle evakueres. De mistenkte at det var en bombe i eller utenfor huset.

Vi ble evakuert ut på gata. Hele redaksjonen. Mens vi sto der kom de første meldingene om skyting på Utøya. Da var klokken rundt halv seks. Nyhetssjefen ville at en fotograf og jeg skulle rykke i den retningen. Ved Skøyen ble vi passert av flere titalls ambulanser. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Hva i all verden sto vi overfor? Så ringte nyhetssjefen. - Har du skuddsikker vest? - Nei, den ligger på jobben, svarte jeg. Vi hadde skuddsikre vester på kontoret. Til bruk i farlige områder i utlandet.

Sjokkerte pårørende

Igjen ringte en småstresset nyhetssjef. Han fortalte at det kunne være flere gjerningspersoner og at terroristen muligens var utkledd som politi. Ved Sollihøgda var det politisperringer. Derfra var det noen kilometer i luftlinje ned til Utøya. Det var vått og tåkete og klokken var litt over 18. Terroristen hadde startet massedrapet for en halvtime siden, og han holdt fortsatt på.

Det kom hele tiden nye biler som parkerte ved kafeen på Sollihøgda. En strøm av sjokkerte pårørende. Ingen fikk kjøre forbi, så alle måtte vente der. Vi begynte å gå live litt over klokken 18 på TV 2 Nyhetskanalen. De pårørende satt inne i kafeen. De ventet på livstegn fra sine kjære. Den håpløsheten og fortvilelsen jeg så i de timene glemmer jeg aldri. Etter at angrepet var over fikk redaksjonen mer informasjon. Nye opplysninger fra freelancere.

De hadde filmet ofrene på Utøya. Filmet fra båt. Og så hadde de filmet overlevende som var blitt plukket opp av båtheltene. Opptakene var så sterke at det meste aldri er vist på TV. Et minne som har brent seg fast i meg er en lege som holdt rundt en ung jente som ikke klarte å stå oppreist. Da tok legen henne over skulderen og løp bortover veien til ambulansen. Så kom han tilbake for å undersøke neste offer. Det var mange helter som ham.

For meg var det viktigste å viderebringe nøktern informasjon på TV. Jeg forsøkte etter beste evne å bare rapportere det jeg så selv. Fortalte ikke om amatøropptakene og spekulerte ikke om gjerningsperson.

Avdempet rapportering

Hele kvelden hadde jeg formidlet at det var minst ti drepte på øya. Det var tallet politiet oppga. Jeg visste at dette var feil og at antall drepte var mye høyere. Men der og da tok jeg ikke stilling til det. Prøvde bare å rapportere avdempet av hensyn til pårørende. Jeg visste at det var mange som satt klistret og fulgte med på sendingen vår. Da kunne jeg ikke si at politiet opplyser om minst ti drepte, men ifølge TV 2s opplysninger er tallet det mangedobbelte.

Omsider kom vi frem til landsiden hvor vi kunne se Utøya. Etter hvert ba også internasjonale kanaler om hjelp til rapporteringen. Alt fra BBC Urdu til arabiske nyhetskanaler. Terroren i Norge hadde sjokkert verden. Det var uvirkelig å stå der og se på den vakre øya. Tankene gikk til de som var skutt og drept over hele øya. Og deres familier. Det ble en lang natt, og jeg var ikke hjemme før klokken tre på natten. Jeg husker jeg satte meg i sofaen og skrudde på TV-en. Oslo-politiet skulle ha en pressekonferanse rundt klokken 04.

Sterke skildringer

Minst 80 drepte, opplyste politiet. Selv om jeg visste at tallet ville være høyt, var det brutalt å få det midt i fleisen. Da gråt jeg. Det var lenge siden sist. Det ble ingen søvn den natten, og etter noen timer var vi på plass på Sundvolden. Nå var kolleger fra Bergen også kommet over fjellet, deriblant utenriksreporterne Fredrik Græsvik og Øystein Bogen. De dekket vanligvis krig og konflikt i utlandet. Nå skulle de formidle nyheter om terror på norsk jord.

Jeg husker jeg intervjuet en prest den dagen, Torunn Askim. Hun fortalte om gledesscener hver gang det kom en buss med nye overlevende. Og så gråt ungdommene når de så at vennene deres ikke var om bord. Presten fortalte om en mor og far som ikke ville gå inn på pårørendesenteret. De ville heller ikke spise noe. De ville bare stå ute og vente på sønnen sin. Jeg vet ikke hvem de var eller om de noen gang fikk se barnet sitt igjen.

Beredskap og respons

De neste dagene snakket vi med pårørende, båthelter, politikere, politi og hjelpemannskap. Internasjonal presse strømmet også til. Noen av journalistene hadde jeg møtt i katastrofeområder rundt omkring i verden. Det var absurd å se dem i Norge. Deres fokus var beredskapen og responsen. Hvordan var det mulig at terroristen kunne drepe i over en time før han ble pågrepet? Hvor var politiet? Hvorfor var de så trege? Norsk presse hadde de samme spørsmålene, men vi tenkte at den debatten fikk vi ta senere. Etter begravelsene.

Jeg dekket hele rettsaken i Oslo Tingrett og har vært på alle minnemarkeringene som er avholdt på Utøya. Etter så mange år trodde jeg at det ikke ville gjøre vondt å høre navnene på ofrene bli lest opp. Men det gjør det. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for de som ble direkte rammet.

Farlig utvikling

Barnemorderen angrep Arbeiderpartiet og AUF fordi han hatet det multikulturelle Norge. I mørke avkroker på internett er terroristen et forbilde for høyreekstreme fra hele verden. Det er mye sinne blant unge menn der ute. Heldigvis er de ikke mange, men mange nok til å bekymre Politiets sikkerhetstjeneste. Raseriet deres er rettet mot politikere, innvandrere, homofile og andre som de kaller for forrædere og kakerlakker. Noen sprer hat med ord, andre fantaserer om massedrap.

Det er viktig å forstå at det er folk blant oss som vil at konfliktene i samfunnet skal eskalere. De er overbevist om at gjennom anarki kan et nytt Norge bygges. Bare for hvite nordmenn. Dette forvridde tankegodset er godt synlig på internett. Der lages det «kill-lister» som rangerer massedrapsmenn i verden. Det norske flagget og terroristen fra 22. juli er ofte på toppen.

En skulle tro at utviklingen var mer positiv ti år etter det verste terrorangrepet på norsk jord. Den er ikke det. Utviklingen er mørk og farlig. Derfor ser jeg frem til å reise til Utøya i dag og rapportere for TV 2. Hukommelsen til de som har begynt å glemme må friskes opp. Og så må nye generasjoner få vite hva som skjedde den dagen. Aldri tie. Aldri glemme.

Relatert